Xi = Kina

Noe har skjedd i Kina.

Derfor følger hele verden med når den kinesiske partikongressen åpner i Beijing søndag 16. oktober.

Den kan virke lik den forrige partikongressen for fem år siden. For et utrent øye kan den egentlig virke helt lik Folkekongressen som holdes hvert år.

Stedet er det samme, Folkets Store Sal. Ikke alle folkene vil være de samme, men de nye vil se nesten like ut som de gamle. For det meste menn, i ikke så altfor dyre mørke dresser.

Så hva er det som da gjør at denne partikongressen ikke er som alle andre?

Svaret: Den vil gi Xi Jinping en tredjeperiode som Kinas leder.

Koronaviruset kaster skygge

Presidenten og partilederen setter dermed til side etablerte regler om at en kinesisk leder går av etter 2 x 5 år.

Men det er også noe annet som ikke er helt som før.

I årene etter Mao har USA og Vesten lagt til grunn at det er en uskreven sosial kontrakt mellom Kinas innbyggere og Kommunistpartiet. Lederne leverer økt vekst og velstand, og partiet får fortsette å styre Kina. Økonomi går foran alt annet.

Hva om dette ikke gjelder lenger?

Det er ting som tyder på at det er tilfelle. Kina har, som det eneste viktige land i verden, fortsatt med strenge koronarestriksjoner.

Der Europa, USA og resten av Asia har bestemt seg for å leve med viruset, praktiserer Kina nulltoleranse for smitte.

Det får konsekvenser.

Bremser Kinas vekst

Kostnaden er enorm.

Kinas vekst var i 2010 på over 10 prosent. I årene før pandemien lå den på solide 5 til 6 prosent. I år ligger den an til å bli på 2.8 prosent.

Etter nedstengingen av Shanghai i 60 dager i vår, var veksten for hele Kina i andre kvartal på 0,4 prosent.

Det kan være at Xi setter folks helse først. I så fall er det bra, men det kan også være at man i over ett år har jobbet for å unngå et større smitteutbrudd og uro før partikongressen.

Et større utbrudd ville i beste fall kunne avdekke svakheter i et helsevesen som ikke er blitt bedre like raskt som Kina er blitt rikere.

Utmattelse og økende misnøye med koronarestriksjonene er mer forutsigbart og lettere å håndtere. Kalkylen er kjølig og enkel.

Xi lar Kina ta en økonomisk kostnad for å sikre sitt politiske prosjekt.

Tek-krigen

I handels- og teknologikrigen med USA bærer ikke Kina skyld alene. Det kreves to for å tråkke hverandre på tærne i en dårlig tango.

Amerikanske sanksjoner blokkerer salg av såkalte «chips», semiconductors – på norsk elektroniske halvledere – til kinesiske selskaper. Det skjer i et politisk landskap der den gjensidige tilliten har stupt.

USA hadde ikke svartelistet selskaper som verdens største teleteknologiselskap Huawei, om de ikke opplevde at Kinas politiske kurs var endret radikalt i negativ retning.

Xis diplomati har ikke gitt USA noen forsikringer de har vært villige til å tro på.

I stedet har Xi forsterket sin antivestlige retorikk. Det er blitt et klarere mål for Kina, under Xi, å bryte USAs globale dominans.

USA og Kinas tek-krig kan ha kostet kinesiske selskaper globale posisjoner. Huaweis grunnlegger Ren Zhengfei advarte i august i et internt notat om at det neste tiåret vil bli historisk smertefullt. Notatet ble lekket og fikk vid dekning i Kina og i Vesten.

Igjen kan Xi ha latt Kina ta en økonomisk kostnad for å sikre sitt politiske prosjekt.

Ukraina skaper hodebry

I Ukraina-krigen har Xi holdt på vennskapet til Putin.

For Kina er Russland viktig som et annet stort land med et alternativt styresett til det liberale demokratiet. Verdiene som USA forsøker å «dytte på verden».

Italia er en større økonomi enn Russland. EU er Kinas største marked. Det er liten tvil om at Vesten vil belønne en kinesiske fordømmelse av Russland. Men Xi er usikker på hvor stor gevinsten er, og velger å la være.

Nok en gang lar Xi Kina ta en kostnad for å fremme sitt politisk prosjekt.

Spørsmålet er: Hvorfor nå? Hvorfor ikke bare ta tiden til hjelp? La Kina vokse i stødig tempo forbi USA økonomisk, og ta en minst like sterk global posisjon som USA? Kanskje til og med gjøre det med mindre fiendskap?

Det er to grunner:

1. Xi Jinping.
2. Tiden vi lever i.

Xi er overbevist om USA aldri vi la noen – og aller minst Kina – bryte sin dominans i verden. Skal Kina ta plassen som en supermakt må de kreve den, er vurderingen.

Xi og hans rådgivere tror at tiden er nå. Under Trump ga USA bort posisjoner i Stillehavsregionen og sådde tvil om samholdet blant vestlige allierte og i Nato.

Xi har trolig ikke tenkt til å vente til Biden kanskje klarer å reparere dette. Natos innsats i krigen i Ukraina og den politiske motoffensiven i Stillehavsregionen – som toppet seg med Nancy Pelosis besøkt til Taiwan i sommer – har gitt Kina noe tenke på.

Xis vindu

Noe annet i tiden er hjemlige sosiale utfordringer. Kinas befolkning blir eldre. De kan bli gamle før de blir rike, blir det ofte sagt. Om 20–25 år vil kanskje ikke Kinas unge klare å pleie et stort flertall av eldre samtidig som de skal seire på alle globale fronter.

Det er mye som tyder på at Xi og hans mest lojale krets tenker at Kina ikke kan vente. Kinas vindu til å gå forbi eller ta USAs plass, er i løpet av de neste 10–15 årene. Jude Blanchette fra Center for Strategic Strategic and International Studies kaller dette for Xis høye spill.

Det knytter Kinas politiske prosjekt og ambisjoner tettere til Xis person. Man kan lure på om Xi selv tenker at han er tildelt en spesiell rolle i Kinas historie.

1. juli i fjor, på 100-årsmarkeringen til Kinas kommunistparti, sto Xi foran en folkemasse på 70.000 mennesker.

I en enkel grå, men lettere glinset Mao-dress, skilte han seg tydelig ut blant alle Kinas øverste ledere, som alle sto i mørk dress eller militæruniform ett skritt bak.

Li tapte for Xi

Xi tillater en kultdyrkelse rundt sin person som egentlig har vært forbudt etter Maos død.

Han har beveget partiet vekk fra et toppstyrt kollektivt lederskap til en lederstil hvor makten er samlet i hans person.

Mannen som i 2012 tapte kampen om å bli Kinas leder, heter Li Keqiang. Han har stått for en annen politikk. Etter nesten 10 år i skyggen som en usedvanlig anonym statsminister, tillot Li seg et stikk mot president Xi sist vinter.

I motsetning til presidenten kunngjorde han at han vil forholde seg til regelen om at landets øverste ledere sitter i maksimalt to perioder.

– Dette er mitt siste år som statsminister, sa Li.

Kort, ikke spesielt høyt, men tydelig.

I seg selv et bevis på at det betyr noe hvem som leder Kina.

Og at det betyr mye for verden at Xi nå sikrer seg – minst – en periode til som Kinas øverste leder.