Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington D.C.
Korrespondentbrevet i lyd:
En gammel nedlagt jernbanestrekning fra århundreskiftet har de siste årene utviklet seg til å bli Washingtons mest populære turløype og sykkeltrase. Jernbanesvillene er for lengst borte og erstattet av en tre meter bred asfaltert vei.
Den snor seg elegant fra Georgetown i Washington langs den kjente Potomac-elva og opp forbi nabolaget mitt i Bethesda i nabostaten Maryland. En distanse på drøye 11 kilometer.
Jeg har prøvd den både til fots og på to hjul, og det er litt av en naturopplevelse bare noen steinkast fra de mest trafikkerte bilveier her i USAs hovedstad.
Kjærlighet og jobbere
Det var en åpenbaring å finne en så godt tilrettelagt grønn ferdselsåre midt i hjertet av Washington. Langs løypa er det plassert noen få hvilebenker og på en kveldstur forleden fanget en liten plakett på en benkerygg min oppmerksomhet.
En liten setning til minne om en kvinne ved navn Christin, fritt oversatt lyder den omtrent slik: «Vår sti svinner hen lik kjølvannet til et skip, men vi vil alltid vandre tilsammen».
Noen hundre meter lenger bort står en annen benk med en ny plakett til minne om 62 år gamle Susan med påskrift: «En elsket mor og sjarmerende syklist».
Kjærlighetserklæringene til denne fredfylte oasen for turgåere, joggere og syklister er mange. I naturskjønne omgivelser ligger alt til rette for å koble ut storbyens kjas og mas.
Bare noen meter bortenfor, bakom trærne, stanger bilistene i kø. Det gir en ekstra motivasjon å se hvor langt man kommer på apostlenes hester parallellt med bilistenes snegletempo.
Skilpaddene
Du kan også velge å ta av fra den asfalterte sykkelstien og følge en skogsbilvei tett innpå Chesapeake-kanalen. Familien gjorde det en søndag og syklet drøye tjue kilometer oppover langs den gamle vannveien forbi nedlagte demninger og små damhus inntil vi kom opp til Great Falls - Washingtons miniatyrsvar på Niagarafallene.
På den idylliske turen så vi tre rådyr gresse langs løypa, majestetiske ørner som svevde over hodene på oss og langbente gråhegrer som sto stille som statuer langs kanalkanten.
Men kanskje mest fasinerende - langs hele kanalen fant vi skilpadder. Små og store skilpadder. Noen svømmende i kanalen, andre sittende nesten helt urørlige på trestammer som hadde falt i vannet.
En annen helg tok vi en avstikker fra hovedløypa, rett ut blant trær og fjellknauser, til en sti med det klingende navnet «The Billy Goat Trail».
Og du føler deg tidvis som en fjellgeit der du tar deg frem langs stupbratte heng ned mot Potomac-elva, eller klyver opp fjellskrenter for å nå nye høydedrag langs den 2,7 kilometer mest krevende delen av løypa. I turbeskrivelsen blir løypa av amerikanere klassifisert som anstrengende, men for oss som er vant til å ta oss frem i Norefjells-traktene, minnet det mer om en vanlig norsk natursti til fjells.
Vår lille oppdagelsesreise utenfor allfarvei har gitt oss mersmak og inspirasjon, og ble en positiv hverdagsopplevelse i en storby som er tuftet på asfalt og bilisme.
Amerikanere vet å verdsette oppdagere. Med tre dagers mellomrom markerte de nylig både Leiv Eriksons dag og Christoffer Columbus sin dag.
Den nordiske oppdageren måtte imidlertid gi tapt for Columbus, som ble feiret med stengte offentlige kontorer, store prisavslag og Columbus-rabatter på alt fra biler til senger.
Treet som falt
Et gammelt ordtak snakker om stille før stormen. For oss ble opptakten til årets høststormer det motsatte. I hagen vår har vi hatt et gedigent himmelhøyt tre med mange store flotte greiner. Et tre som gjennom varme sommermåneder har gitt oss svalende skygge.
Men natt til en fredag i september skjedde det plutselig noe med det 60 år gamle treet. Helt uten forvarsel og med knapt et vindpust ute, valgte treet på egenhånd å kvitte seg med sin aller største grein. En grein på størrelse med et voksent tre alene.
Den falt av med et brak og rev med seg strømledningene i nabolaget i fallet. Et voldsomt smell og et kraftig lynglimt flerret opp nattehimmelen og la alt tilbake i stummende mørke.
Jeg famlet meg frem i huset, fant en liten lommelykt og kikket ut av vinduet. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Nesten halve treet lå pent plassert parallellt inntil husveggen og bare centimeter fra badmintonnettet som ungene så ivrig hadde brukt tidligere på dagen.
Etter få minutter var nesten hele nabolaget på beina. En av naboene kom løpende på bare føtter, iført boksershorts og t-skjorte. Klokka var såvidt halv tre på natta, og vi sto der småhutrende og hoderystende med hver vår lille lommelykt. Som beboer av huset var det min oppgave å ringe alarmtelefonen til den lokale strømleverandøren.
Og de visste sannelig å håndtere krisealarmer. I løpet av knappe timen rykket de ut med to stigebiler, en servicebil og en kommandobil med tilsammen fem mann.
De viste sin profesjonalitet og effektivitet. På tre kvarter var strømmen tilbake hos oss og våre naboer.
Dagen etter var hagen vår åsted for den reneste folkevandring med ulike vurderinger og råd om treets videre skjebne.
Mange amerikanere har nærmest et religiøst forhold til trær. Huseieren tok beslutningen etter å ha sett bildene av det halvverte treet. Han mente det var tryggest å ta resten av treet ned før høststormene setter inn.
Og for å være ærlig, som leieboere protesterte vi ikke på den avgjørelsen.
Regn og atter regn
I min medbrakte norske kalender var torsdag denne uken markert som vinterdag, og jeg får meldinger hjemmefra om snø nordpå og bilruter sørpå som må skrapes om morgenen. Her bort venter vi fortsatt på de verste høststormene.
Denne oktoberuken har vi stort sett hatt sol med temperaturer på rundt 20 grader - og kortermede skjorter på jobben.
Men enkelte kraftige regnbyger har vi også hatt i Washington. Riktignok har det ikke falt mer regn enn normalt en høstdag hjemme i Norge, men amerikanere får ha meg unnskyldt - det virker ikke som om de takler noen få millimeter med nedbør.
På veiene var det flere bilister enn normalt som bulket på disse regnværsdagene, mens andre kjørte så sakte at det var nummeret før de parkerte midt i veien.
Morgensendingene på radio hadde hyppige vei- og værrapporter, som i seg selv var egnet til å skremme smånervøse bilister.
Fotballtreningen til datteren vår ble avlyst to uker på rad på grunn av frykt for mer regn, selv om det var blitt opphold. En mor fortalte meg i fortrolighet at man fryktet søksmål dersom noen skulle skli og skade seg på en våt gressplen. Også skoleaktiviteter på ettermiddagstid blir avlyst så fort det faller noen regndråper.
Det er nesten rørende naivt å oppleve på nært hold hvordan et helt normalt regnvær kan skape uorden i amerikaneres hverdagsliv.
Sukkertøy og dusjforbud
Skolen som mine barn går på er offentlig og teller over 50 forskjellige nasjonaliteter. Den fremstår som ryddig og strukturert med klare krave til sine elever.
Hver tirsdag, onsdag og torsdag kan elevene få ekstra hjelp i fag de strever med. Da har lærerne satt av første skoletime til personlig veiledning.
Men som foreldre har vi fått enkelte a-ha-opplevelser. Som at skolen selger potetgull, sjokolade, sukkertøy, iskrem og brus hver eneste dag. Ja, noen lærere deler faktisk talt ut sukkertøy i timene foran enkelte tester for å motivere elevene til ekstra innsats.
Det skal i retteferdighetens navn føyes til at skolen også har en liten salatbar, tilbyr epler og vannflasker, men man skal ikke ha mye fantasi for å gjette hva som frister mest.
Også på ett annet punkt skiller den amerikanske skolen seg vesentlig fra norske skoler. Og det gjelder bluferdighet. Eller nakenhet, om du vil.
På skolen vår er det forbud mot å dusje etter gymtimene. Elevene har kun mulighet for å skifte til ny skjorte eller bluse uansett hvor svett man måtte være.
Det virker mildt sagt underlig, men skolen har ikke en gang installert egne dusjer for elevene.
Det ble nesten komisk da gymlærerne på foreldremøtet forleden kveld, klaget over for mange spraybokser i garderobene og ba oss om å kjøpe vanlige deodoranter i stedet til de håpefulle.
For noen uker siden kom barna også hjem med et skriv til oss foreldre der vi måtte ta stilling til om barna våre skulle få være med på den første, forsiktige innføringen i helselære og seksualundervisning på skolen. Skolen tilbød alternativt undervisningsopplegg for dem som mente nakenhet og samliv ble for drøy kost.
Vi måtte signere på skrivet omtrent som i gamle dager på selvangivelsen - på ære og samvittighet.
På en naboskole var det en klasse der bare tre elever satt igjen i klasserommet når teamet var kropp og helse. Resten var fritatt av foreldrene.
Dette er USA på sitt mest dobbeltmoralistiske. Landet som lar pornokongen Hugh Hefner slippe til med egne realityprogram på riksdekkende TV, tar sladden frem når helselæren skal presenteres.
Det er altså helt greit at skoleelever har fri tilgang til å følge Playboy-gründerens liv og leven på landsdekkende TV-kanaler, men ugreit å la de samme elevene få lære om samliv på skolen.
Selv romantiske tenåringsfilmer velger enkelte foreldre å skåne sine barn for.
Ja, selv jeg ble nylig på en innenlands flyreise her i USA advart mot romantiske filmer på skjermene om bord. Symbolet som sto oppført som advarsel i flymagasinet mot å se de amorøse filmene, var tro det eller ei: to knallrøde lepper formet som en vakker kyssemunn.
Jeg ble nesten fristet til å sende et slengkyss til flyvertinnen.
