Ukrainas «trofévåpen»: Var tidligere russisk

– Våre gutter fikk tak i den under kampene i mars, forteller en ukrainsk offiser til NRK.

Han er en kjederøykende mann i 40-årene. Ganske langt unna det man vanligvis forbinder med en offiser i en hær.

Men Oleksandr, som han presenterer seg som, har et fryktinngytende våpen til sin disposisjon:

Den store kanonen – eller haubitzeren, som er den korrekte beskrivelsen – med typebetegnelsen 2A65 Msta-B.

Bålet i skogen

Det knitrer i et bål i skogkanten i det bølgende åkerlandskapet i Donbas øst i Ukraina.

Noen pinner med pølser er stukket inn i flammene.

I 10 minusgrader og kald vind samler en gruppe soldater seg rundt bålet.

Hadde det ikke vært for den stadige lyden av kanonbulder i bakgrunnen, kunne dette vært en koselig søndagstur et sted i Norge.

Men virkeligheten her er alt annet enn koselig. Vi er midt i den verste krigen Europa har sett siden 2. verdenskrig.

Mange trofévåpen

NRK har fått være med den ukrainske hæren til posisjonen til den 59. motoriserte artilleribrigaden i Donetsk fylke.

Med sjåfør Andrii ved rattet raser vi av gårde, først på det som en gang kanskje var en motorvei.

Så fort går det at det ene bakhjulet punkterer.

– Bra at det skjedde her og ikke ved fronten, sier Andrii, før vi går i gang med å skifte ut det ødelagte vinterdekket.

Erstatningen blir et temmelig nedslitt sommerdekk.

Ved krigens start for snart ett år siden, var den ukrainske hæren helt underlegen blant annet når det gjelder artilleri. Siden da har en rekke land, også Norge, donert våpen til Ukraina.

Men de ukrainske styrkene har også klart å erobre en god del tyngre våpen fra de russiske styrkene i løpet av krigen. Det er dette som er «trofévåpnene».

Ifølge en oversikt som er laget, skal Ukraina ha ødelagt eller erobret rundt 50 kanoner av den typen som Oleksandr og hans menn skyter med fra solsikkeåkeren i Donbas.

Gjennom droner som henger over de russiske stillingene, siktes kanonen inn.

Granater med tegninger og slagord

Bakken dirrer og de døde solsikkestenglene fyker rundt oss når kanonen fyres av mot et mål mer enn 10 kilometer unna.

Kommandør Oleksandr og soldatene hans har vært med siden starten av krigen. Det er tydelig at de vet hva de holder på med.

Oleksandr viser oss at han har utviklet en ny hobby under krigen:

Å utsmykke granatene med tegninger og slagord, før de sendes over mot de russiske stillingene.

– Jeg er ingen profesjonell kunstner, men jeg har av og til tegnet på vegger og i oppganger, forteller han.

Ble soldat da han var 18

Noen av soldatene er svært unge. En av dem, Rostik, har et barneaktig ansikt.

– Jeg har vært soldat siden jeg var 18 år, forteller han.

Rostik vet ikke helt hva han skal gjøre når han en gang ikke skal skyte med kanoner lenger.

– Men det hadde vært fint å utdanne seg til dataingeniør, sier han.

Millioner av ukrainere har fått livene sine satt på vent som en følge av det russiske angrepet i fjor. For mange vil det bli tøft å tilpasse seg et sivilt liv igjen.

Men blant soldatene her er moralen høy, og de er helt overbevist om én ting: At de skal klare å jage de russiske styrkene ut av landet.

Pakker raskt sammen

Etter at to granater er avfyrt skjer ting i en rasende fart.

Nå gjelder det å forflytte seg raskt.

Kanonrøret senkes. Støttene som har holdt den på plass tas sammen og festes i slepekroken på lastebilen, som i likhet med kanonen må være av gammel sovjetisk type.

Med en støvsky etter seg forsvinner lastebilen mot en ny posisjon, eller et sted der den skal stå i ro før nye oppgaver venter neste dag.

Soljankasuppe i kjelleren

Sjåfør Andrii tar styring og insisterer på at det er tid for lunsj.

På tre vinterdekk og et slitent sommerdekk raser vi videre, gjennom landsbyer der det bare er mulig å skimte et par eldre mennesker her og der.

Til slutt kommer vi til en landsby der det ikke er mulig å se et eneste hus som ikke er mer eller mindre ødelagt av krigshandlingene.

Plutselig vrenger Andrii bilen inn i en trang bakgård mellom to tilsynelatende ubeboelige hus.

Vi går ut av bilen og inn i en av bygningene, gjennom en mørk gang og ned i en kjeller. Stedet fungerer tydeligvis som base for den 59. brigaden.

Det lukter av nykokt soljankasuppe. På bordet står et fat med det saltede flesket sala, en slags nasjonalrett for ukrainerne.

Kommandosentralen

Bak et forheng ligger det aller helligste – og hemmeligste.

– Ikke film, sier Andrii strengt.

Her henger store TV-skjermer på veggene og det summer i datamaskiner.

På den ene skjermen kan vi følge en drone som henger på skrått overfor det som kanskje er russiske stillinger.

Den største krigen i Europa siden 2. verdenskrig, er også den første krigen der droner spiller en helt avgjørende rolle. For både Ukraina og Russland.

Ødeleggelser og lidelse

Under kjøreturen ved fronten i Donbas blir det tydelig for NRKs team at ødeleggelsene og lidelsene er store for sivilbefolkningen, på begge sider av frontlinjen.

Hvor mye det vil koste å bygge opp igjen Ukraina etter krigen, er det ingen som har oversikt over.