Dette er krigens barn

Flyalarmen går for femte gang denne dagen. En stor flokk barn og unge voksne trekker ned i en kjeller som fungerer som tilfluktsrom. Trappa ned og vinduene er dekket med hvite sandsekker. Vi er på et barnehjem i Lviv.

Noen kaster ball, lekesloss på madrassene som er lagt ut på det kalde gulvet, og noen tenåringsjenter danser disco. Som barn flest gjør de det beste ut av situasjonen, men leken skjuler tøffe opplevelser.

Evakuert fra barnehjem

De fleste her nede i kjelleren er evakuert i all hast fra barnehjem i det østlige Ukraina der krigen har rast for fullt i fire uker nå. Noen kommer også fra hovedstaden Kyiv der kampene raser for fullt, og andre fra krigsherjede Kharkiv.

Noen av guttene får tiden til å gå med morsomme videosnutter på nettet. Men Volodymyr har bilder i hodet det er vanskelige å glemme. Han er bare 16, men har levd med krig halve livet.

Én av guttene er bare 16 år, men har opplevd krig i halve livet sitt. Nå er han evakuert til et barnehjem i Lviv.

I Luhansk, der han kommer fra, har krigen vart siden 2014.

– Jeg er veldig sliten av alle flyalarmene og alle eksplosjonene.

Krigen som har rast den siste måneden bringer tilbake vonde minner, fra da han var åtte år.

– Vi gikk til markedet for å handle, og da så jeg en stor lastebil med døde mennesker. Det var veldig skremmende, jeg prøver å glemme det.

I Lviv opplever han en slags trygghet. Nå drømmer han om fred.

– Jeg er veldig sliten av denne krigen. Jeg vil ikke ha denne krigen, jeg vil ha fred og høre stillhet uten skyting og eksplosjoner, sier han.

Flykter fra bombing

Ei jente som også er 16 sitter i bomberommet og fikler med mobilen sin. Der har hun et bilde av moren og søsteren som er igjen i det krigsherjede Donetsk sammen med faren og bestemoren. Selv ble hun evakuert med tog fra Lysychansk i Donetsk

– Da vi kom til togstasjonen hørte vi store eksplosjoner. Vi var 18 barn på flukt. De små gråt. Jeg ble livredd for meg selv, og for familien min som fortsatt er der, sier hun.

Moren, søsteren, faren og bestemoren er igjen i Donetsk.

– Jeg snakket med søsteren min for tre dager siden og da var de ok, men det bombes fortsatt og de har ikke strøm, sier 16-åringen.

16-åringen synes krigen virker meningsløs.

– Jeg håper krigen tar slutt snart slik at vi kan dra hjem igjen og at byen blir bygd opp igjen. Lviv er jo ikke mitt hjem, men jeg aner ikke hva som vil skje.

Overlater barna til barnehjem for å være ved fronten

Da krigen kom meldte Sofiya Konchakivska seg hit som frivillig, for å bidra i krigen på sin måte. Hun samler noen barn i en ring til klappelek. Flere barn er tatt fra dem av barnevernet, og krigen legger en ytterligere sten til byrden.

– Det er veldig trist, for de er så unge, men de har allerede sett verre ting enn de fleste voksne. Krig har blitt hverdagen, men vi gjør så godt vi kan for å få dem til føle seg bedre, sier Konchakivska.

Barnehjemmet er strekt til bristepunktet. Rundt 7 millioner er på flukt i eget land i Ukraina nå. De aller fleste kvinner og barn.

Noen av dem er som er uten foreldre har kommet hit.

– Noen foreldrene bare spurte oss om vi kunne ta imot barna deres fordi de måtte være igjen ved fronten, sier lederen for barnehjemmet Svitlana Havryliuk.

Signalet går om at ingen russiske fly lenger er i luftrommet over vest Ukraina, og det blir litt lettere å puste. Inntil flyalarmen går igjen.