Satset på Putins gass – nå blir atomkraft og kull nødløsningen

Det er god stemning ved Ricklinger bad i Hannover, selv om myndighetene har sluttet å varme opp bassenget.

Denne august-ettermiddagen er det er såpass varmt i lufta at viseordføreren i byen, Lars Baumann, er enig i at akkurat dette strømsparingstiltaket ikke framstår som et stort offer for byens innbyggere.

At varmtvannet i garderoben også er skrudd av, får litt kjøligere mottakelse av enkelte av de vi snakker med, men alt i alt virker det som om folk støtter sparelinjen.

– Det kommer kanskje til å se annerledes i september, når det er kaldere i luften, sier Baumann.

– Men så langt har innbyggerne i Hannover stort sett bare vært positive til våre tiltak.

Han får støtte fra Anja ved bassengkanten.

– Jeg vil gjerne hjelpe til med det jeg kan i denne situasjonen. Det er storkrig i Europa, og dessuten krever klimakatastrofen at vi gjør mer.

Frykter opprør

Kommunens 12.000 ansatte har fått strenge retningslinjer om å spare på strøm og varme der det er mulig.

Fasadene på Hannovers kjente bygg lyses ikke opp om kvelden lenger. Fontenene i sentrum er skrudd av, som et synlig signal til innbyggerne om at energisituasjonen er prekær.

Viseordføreren følger reduksjonsmålene EU har vedtatt, der alle medlemsland skal gjøre det de kan for å redusere gassbruken med 15 prosent.

– Jeg tror vi skal klare 20-25 prosent. Og innen 2030 skal all strømmen vi trenger for kommunale bygg være fornybar, sier Baumann.

Han forteller at byen akkurat har kunngjort at solcellepaneler på takene av alle offentlige bygg nå blir obligatorisk.

Tysklands utenriksminister advarte tidligere i sommer om faren for sosialt opprør hvis gasskrisen skulle stramme seg til ytterligere. Viseordfører Baumann er med i en nylig nedsatt krisekommisjon i byen. De jobber med ulike scenarier, som inkluderer mørklagte, kalde kvartaler og matutdeling til innbyggere.

– Vi vet ikke hvilken retning dette går. Ingen vet. Akkurat nå er gassleveransene fra Russland på 20 prosent av hva de har vært tidligere, sier han.

– Vi vet ikke om det holder seg slik, om Putin skrur av all gass i morgen, eller om han bestemmer seg for å levere mer.

– Men det viktige nå er å spare så mye som mulig nå – før vinteren kommer, sier Baumann, som håper på en mild vinter.

– Ellers kan konsekvensene bli temmelig ubehagelige.

Lynrask nytenkning

Det kan de bli også for tysk industri, som i årevis har levd godt på trygge leveranser av russisk gass, ikke minst via Nord Stream 1-rørledningen.

Når gassen uteblir, kan rasjonering og beinharde politiske prioriteringer bli resultatet. For private husholdninger er retten til nødvendig gass til oppvarmning nedfelt i EU-regelverket. For industrien er trusselen om nedleggelse og oppsigelse helt reell. Og hvilken type industri skal prioriteres?

I et intervju tidligere i sommer med Klaus Müller, mannen tyske myndigheter har gitt jobben med å vekte viktigheten av ulike virksomheter i tilfelle gassmangel, gjorde han det klart at det bare finnes dårlige valg:

Energikrevende industri som papir- og glassproduksjon virker kanskje ikke livsviktig i utgangspunktet, men mel kommer i papir og vaksiner pakkes i glass, understreket han.

– Her kommer gassen inn, sier Andreas Steidle, og peker på en rørledning i utkanten av en fabrikk som er tre ganger så stor som Monaco. Vi er i Marl, nordvest i Tyskland, og det er her kjemikalieprodusenten Evonik holder til.

Spesialkjemikaliene som produseres her benyttes i et så bredt utvalg produkter at det er vanskelig å ramse opp, så vi får nøye oss med å si at de finnes i alt fra tannpasta til biler.

Gassen kommer inn der Steidle peker, men det kommer altså mindre nå. Dermed har Evonik måttet tenke nytt. I løpet av noen måneder har de skrudd om kraftbehovet, ved å bruke LPG, flytende petroleumsgass, som er et biprodukt fra kjemikalieproduksjonen, i stedet for russisk gass.

Opp mot 40 prosent av naturgassen som driver gasskraftverket på industriområdet her, skal erstattes på denne måten.

– Hver kilowattime fra naturgass vi ikke brenner, kan lagres, så vi kan forberede oss på vinteren. Særlig i tilfelle den russiske gassen blir stengt helt av, sier Steidle.

Billig gass fra Russland har vært en viktig forutsetning for tysk industrisuksess.

Legger vi til en annen viktig forutsetning – eksport av varer til Kina – er det fristende å konkludere med at det tyske industrieventyret baserer seg på to forretningsmodeller som virker langt mer risikable nå enn for noen år siden.

Steidle er ikke helt enig i at Tyskland har hatt noe konkurransefortrinn på grunn av russisk gass, ettersom prisene har vært regulert av markedet og like for alle, sier han.

Men industrien over hele Europa blir nødt til å stille seg spørsmål om hvordan man skal holde seg konkurransedyktig, mener han, og viser særlig til den svært energikrevende delen av industrien.

– Kan dere overleve i en ny energiframtid?

– Det er jeg overbevist om. Vi har infrastrukturen, vi har fleksibiliteten, og forhåentligvis også kreativiteten som skal til, sier han.

– Det vil bli forandringer. Vi beveger oss mot solceller, vindkraft og grønt hydrogen. Alt dette kommer. Vi vil tilpasse oss, og vi vil være konkurransedyktige, det er jeg sikker på.

Evonik mener det er mulig å kutte gassbruken. Ved hjelp av innovative metoder, men også metoder man egentlig er på vei bort fra, som kull. For selskapet har også sitt eget kullkraftverk.

– Vi kommer til å holde det kullkraftverket igang i et år, kanskje et og et halvt år til. Men så skal vi bort fra det.

Kampen mot det brune kullet

I utgangspunktet skal Tyskland helt bort fra kullkraft innen 2030. Atomkraft tilhørte også fortiden. Nå peker stadig mer i retning av at tre atomkraftverk skal holdes gående lenger enn planlagt.

Og 1. august ble kraftproduksjonen satt i gang igjen ved flere kullkraftverk som var satt i hvilemodus. Forbundskansler Olaf Scholz kalte det «bittert», men forsikret at dette dreier seg om midlertidige kriseløsninger.

Klimaaktivisten som velger å kalle seg Jule når NRK møter ham, synes ikke krisen er en god nok unnskyldning for mer kull.

Vi er i Lützerat, en by på kanten av et gigantisk hull med brunkull. Her har energigiganten RWE drevet utvinning av brunkull til kraftproduksjon i en årrekke.

I utgangspunktet skulle brunkull straks forsvinne helt fra energimiksen, ettersom det dreier seg om den fossile energiformen med aller størst klimaavtrykk. Nå er kraftverkene satt på standby, mens tidlig pensjonerte arbeidere er kalt tilbake i jobb, i tilfelle produksjonen må fyres i gang igjen for alvor.

Innbyggerne her ble tvunget til å flytte ut for å gi plass til mer graving, men aktivister har flyttet inn.

– Det startet med et par stoler. I løpet av halvannet år har vi okkupert hele landsbyen, forteller Jule.

Vi sitter i en slags plankelandsby reist av aktivistene som oppholder seg her. Plakater og slagord malt på veggene vitner om et variert utvalg av kampsaker – fra vegan-aktivisme til støtte til kurdiske PKK – men først og fremst er det klimasaken som forener Lützerats nye innbyggere.

– Jeg tror energiselskapene bruker energikrisen som en unnskyldning. Jeg tror de vil bruke det de har så lenge som mulig, for det er lett å fortsette å grave fram og brenne kull, sier Jule.

– Det er kapitalisme på sitt verste vi ser her. Vi snakker om den skitneste formen for energi.

I en uttalelse til NRK sier energigiganten RWE at at selskapet står ved beslutningene om å fase ut kull i Tyskland. At brunkullet her nå trengs for å spare gass, innebærer ikke et tilbakeskritt, men et lite skritt til siden, skriver de.

Målet er fortsatt en fornybar framtid. Hvor raskt Tyskland kan komme dit, samtidig som man kommer seg vekk fra avhengigheten av russisk gass, er det store spørsmålet.