Trodde du det norske valget var dramatisk? Les historien om valggrøsseren i Kenya

Hvor var du da Kenya brakk staven?

Selv satt jeg i baksetet på en drosje og halvsov. Fra de åpne vinduene kom et streif av salt sjø fra Det indiske hav, og en gjennomtrekk som ga meg en stemme som en dansk kro-vertinne kunne vært stolt av.

Fra markedene summet det av glad barnelatter og pruting over kokosnøtter og maismel. Luften var varm og fuktig. Den blå linkjolen klistret seg til skinnsetene.

Jeg nøt feriefølelsen, og var glad for at jeg skulle gjøre min borgerplikt. I dag var siste frist for å forhåndsstemme for oss som bor utenfor kongeriket Norge. Den norske konsulen i havnebyen Mombasa ventet oss.

Valggrøsser

Mobilen til sjåføren Ahmed vekket meg brått. Jeg åpnet øynene, stusset over at han snakket i telefonen mens han kjørte, kjente at jeg ble irritert, og tenkte jeg skulle si ifra, slik jeg alltid gjør når drosjesjåfører snakker i telefonen uten hands-free.

Men det rakk jeg aldri, for da Ahmed slo av, så var det han hadde å fortelle så oppsiktsvekkende at alt annet med ett var glemt.

– Høyesterett har forkastet valgresultatet. Vi må ha nytt presidentvalg i Kenya, sa Ahmed. Jeg spurte vantro om han spøkte. Det gjorde han ikke. Valgthrilleren i Norge blekner mot valggrøsseren i Kenya.

Norsk nyvalg?

Se for deg at den lange valgkampen i Norge hadde vært til ingen nytte. At du stod i kø mandag morgen i kaldt høstvær for å avgi stemme, bare for å få vite at stemmene ikke gjaldt likevel.

At den som blir kåret til ny statsminister, må si fra seg jobben eller bare fungere midlertidig. At en snau milliard kroner til gjennomføringen av valget, var bortkastet. Og at alt må starte på nytt – to nye måneder med TV-debatter, terningkast, appeller, personangrep og meningsmålinger.

Dette er situasjonen i Kenya nå, og for å si det sånn; at min ferie brått tok slutt, var min minste bekymring.

Et politisk jordskjelv

Fire modige dommere skapte historie den fredagen. De erklærte presidentvalget som ble holdt 8. august for ugyldig. Den sittende presidenten, Uhuru Kenyatta, var likevel ikke valgt for en ny periode. Kenya må holde nyvalg i oktober.

Avgjørelsen var et politisk jordskjelv, en sensasjon, et sjokk. Sjelden har det vært så greit å bruke så store ord som det observatører over hele kontinentet gjorde. Dommen er historisk. Det er første gang i Afrika at en domstol annullerer et valg.

Dommen er ikke bare en seier for opposisjonslederen Raila Odinga, men en seier for demokratiet i Kenya.

Flau smak

Det er ikke rart at folk ble overrasket, og for alltid vil huske hvor de var når de fikk nyheten.

Observatører med den amerikanske senatoren John Kerry i spissen hadde bedt Raila Odinga om å akseptere nederlaget.

Jeg tipper at Kerry satt med en flau smak i munnen denne fredagen. Det internasjonale samfunnet har brukt rundt 700 millioner kroner på valget. Kanskje det var derfor det var fristende å gi resultatet grønt lys. Eller kanskje ønsket om fred var sterkere enn ønsket om rettferdighet?

Dommerne tok ikke slike hensyn. De sa rett ut at det var for mange feil i overføringen av valgresultatene fra de over 40 tusen stemmelokalene.

Varselklokkene ringte allerede rett før valget da sjefen for det elektroniske valgsystemet ble funnet torturert og drept. Ryktene gikk om at fingertuppene hans var fjernet for å få adgang til datasystemene.

Seier for rettssystemet

Men få trodde likevel at høyesterett ville våge å utfordre Uhuru Kenyatta, lederen for landets største befolkningsgruppe og frontfiguren for Kenyatta-dynastiet, Kenyas rikeste og mektigste familie. Uhuru er også sønn av landsfaderen Jomo Kenyatta, landets første president.

Opposisjonslederen Raila Odinga utfordret også valgresultatet i retten etter valget for fem år siden, og tapte. At han fikk gjennomslag denne gangen blir sett på som en seier for et uavhengig rettsapparat.

Her er man vant til dommere som spiller på lag med resten av maktapparatet, men Kenyas Høyesterett er altså ikke kjøpt og betalt. Den var det få som så komme, selv om retten tidligere har gått mot presidenten i langt mindre viktigere saker.

Ikke så langt fra Kenya til Norge

I bilen klarte ikke drosjesjåfør Ahmed slutte å smile. Han mente at dette var en stor dag for Kenya.

Juksemakerne var endelig avslørt, og endelig har hans kandidat Raila Odinga en sjanse til å bli president i Kenya. Langs palmekysten fra Tanzania til Somalia er opposisjonslederen Odinga en populær mann.

Vi kjørte gjennom feriestedene Malindi og Kilifi mens vi snakket med utenrikssjefen og nyhetsdeskene. Første sending jeg skulle med i var Nyhetslunsj på P2. Rett før det var min tur, skvatt jeg til av hva som ble sagt på lufta av statsråd Jan Tore Sanner. Han fortalte om en ny risikovurdering i Norge, at det var bestemt at stemmene skal telles manuelt.

Plutselig var det ikke så langt fra Kenya til Norge likevel. I Kenya hevder opposisjonen at det elektroniske valgsystemet ble hacket og opptellingen manipulert.

Nytt håp

Fra bagasjerommet dro Sverre Tom fram en stor koffert. Jeg smilte lettet. Min ektemann og kollega hadde tatt TV-utstyret med seg på ferieturen. Han var forberedt på at det umulige kunne skje.

Da vi kom fram til Mombasa et par timer senere, filmet Sverre Tom, mens jeg gikk rundt med mikrofonen langs promenaden ved det irrgrønne havet.

Iskremselgere, eseldrivere, kjærester på fredagsutflukt – alle fortalte at de hadde hoppet av glede da de fikk nyheten, og at de nå, for første gang, har fått tillitt til landets domstoler. Odingas støttespillere har fått nytt håp.

Volden rystet meg

I Norge er de politiske angrepene verbale, og det kan gå hardt for seg, men valg i Kenya er dødsens alvor. For ti år siden ble 1400 mennesker drept, 600.000 måtte flykte fra sine hjem.

Domstolen i Haag etterforsket, siktet og tiltalte dagens president Kenyatta og hans visepresident William Ruto for forbrytelser mot menneskeheten. Aktoratet fikk aldri materialet fra Kenya det ba om, og hevdet at vitner ble truet og tvunget til taushet. Saken ble henlagt.

Da dagens president ble utropt som vinner også denne gangen, ble det også opptøyer i opposisjonens kjerneområder. Folk protesterte mot det de mente måtte være juks. Noen utnyttet kaoset med plyndring og ildspåsettelse.

Selv var jeg i Øst-Afrikas største slum, Kibera, der lyden av skarpe skudd og tåregassgranater smalt mellom blikkskurene. Minst 24 mennesker ble drept, de fleste skutt av politiet og militæret. Et spebarn døde etter å ha blitt slått med politiets batonger. Volden rystet meg. Dette skjedde i vårt nabolag, i vårt andre hjemland, et land jeg forventer mer av.

• Les også: Militæret kontrollerer Kenyas største slum

Etnisitet og stammetilhørighet

At valget i Norge er langt mindre dramatisk, er en velsignelse. Det er flere grunner til forskjellen, hvorfor så mye står på spill, hvorfor valg kan føre til vold, også mellom etniske grupper.

Her snakkes det ikke om en høyre- og venstreside i politikken, om kapitalister og sosialister. Det er få ideologiske forskjeller mellom partiene.

Jeg prøvde å forklare en venn av meg i Nairobi hvordan det fungerer i Norge, at vi stemmer ut fra ideologi og interesser. Det synes han var rart og interessant.

Her stemmer folk ut fra etnisitet, eller som de sier selv, ut fra hvilken stamme de tilhører. Selv om det kan være politisk ukorrekt å snakke om stammetilhørighet i Kenya, er det likevel fortsatt slik at folk definerer seg ut fra om de tilhører kikuya, luhya, kalenjin, luo, kamba, masai, samburu eller andre folkegrupper.

Partiene følger stammene. Det betyr at de som sitter med makten er ute etter å tilfredsstille sine egne folkegrupper.

• Les også: Hun gruer seg til valget i Kenya

Vinneren tar alt

Slik var det under kolonitiden da de hvite britene stakk av med godene, og etter uavhengigheten på 60-tallet har den politiske eliten i Kenya dyrket og utviklet denne skjevheten. Vinneren tar alt – statens rikdommer, statlige arbeidsplasser, blir den privilegerte kulturbæreren osv.

I Norge kan det bli debatt hvis en statsråd bevilger ekstra penger til en bro til sin hjemkommune, men her er dette normen. Det forventes at de som vinner valget skal sørge for sine egne.

Forfatteren og journalisten Michela Wrong beskriver denne mentaliteten i boka «It's our turn to eat». Nå mener folkegruppene som støtter opposisjonen at det er deres tur til «å få mat på bordet», nyte godt av det staten kan tilby.

Raila Odinga har tapt flere valg. Nå er han 72 år. Dette er hans siste sjanse.

Norsk valg i Mombasa

Etter filmingen i Mombasa fant vi fram til kontoret til Norges konsul. Vi var de eneste besøkende denne dagen. Konsulen er muslim og skulle hatt en fridag for å feire Eid, men holdt kontoret åpent for vår skyld.

Konsul Omar Bajaber tok oss imot iført kaftan og bønnelue, med et varmt håndtrykk og et bredt smil. Han fortalte at han har jobbet for rederiet Wilhelmsen i en årrekke, og at han angrer på at han ikke tok imot tilbudet om norskkurs.

Nå småpratet han mens vi fylte ut stemmesedlene, og med en viss følelse av høytid forseglet konvoluttene.

Våre stemmer i det norske stortingsvalget er på vei til Norge, mens det i Kenya er stor usikkerhet rundt det nye valget.

Godt valg, da dere!