Ifølge veikartet, som begge parter i prinsippet har sluttet seg til, skulle første fase alt være avsluttet (mai 2003). Hadde planen vært fulgt, skulle volden på palestinsk side vært stanset, og Israel skulle ha frosset all nybygging på okkuperte områder (inkludert ”naturlig vekst” i eksisterende bosettinger).
Bosetterne foretrekker å bygge på høydene på Vestbredden.
Utposter
Alle israelske ”utposter” (kimer til bosettinger i form av campingvogner og lignende) opprettet etter mars 2001 skulle fjernes. Ikke noe av dette er gjennomført. Ifølge det palestinske forhandlingsteamet har Israel godkjent bygging av 1.646 nye boliger på Vestbredden og i Gaza fra april til oktober 2003.
Det er flere tegn som tyder på at Israel i stedet for å fryse bosettingene på dagens nivå, har omfattende planer for å øke den jødiske befolkningen i okkuperte områder.'
* Israels finansminister foreslår å gi innbyggerne i et 60-talls bosettinger 13 prosent skattelette.
* Det er utarbeidet en egen plan for å lokke flere tusen nye bosettere til Øst-Jerusalem – inkludert tilskudd og lån til å etablere to nye bosettinger på okkupert område.
Jeg så ved selvsyn hvordan en hel åskam var planert for en ny bosetting – kloss opptil en palestinsk landsby. Mellom åskammen og landsbyen var det gravet en dyp grøft – der skal det bygges en skillemur av betong. Vi – og palestinerne – så den komme, en knapp kilomter unna var både mur og sikkerhetssone klar.
* Jødiske par som forplikter seg til å bo i Jordan-dalen (lengst øst) i minst fire år, får tilbud om leilighet og gratis utdanning. En av direktørene i det israelske utenriksdepartementet bekreftet overfor oss at det ikke kommer på tale å la Jordan-dalen bli del av en palestinsk stat.
Med andre ord; en slik stat vil ligge som en enklave inne i Israel – uten grense til noe annet land.
* I august 2003 godkjente Israels statsminister byggingen av tre nye ”omkjøringsveier” reservert for israelske statsborgere på Vestbredden. Slike veier innebærer alltid konfiskering av palestinsk område, hugging av olivenentrær og av og til riving av palestinske hus.
Elektriske gjerder og piggtråd bygges rundt flere og flere palestinske byer.
Ett svar
Israelerne har ett svar når vi spør om iverksetting av veikartet; den palestinske volden er ikke stanset. Det er riktig, fortsatt drepes det stadig uskyldige sivile i selvmordsaksjoner. Men nå forsøker de palestinske selvstyremyndighetene å få Hamas og Islamsk Jihad til å forplikte seg til en ny våpenhvile.
Ahmed Qurei er palestinsk statsminister. (Reuters-foto)
2. desember møtes de til samtaler i Egypt, og de israelske likvideringene har trolig bidratt til å ”mykne” ledelsen i de viktigste ytterliggående organisasjonene. Spørsmålet er om palestinernes statsminister Ahmed Qurei og hans folk har politisk og politimessig styrke nok til å tvinge de mer radikale organisasjonene til indre justis mot selvmordsbombere.
De åpenbare bruddene med veikartet på israelsk side er i hvert fall ingen hjelp for moderate palestinere.
Gaza et fengsel
Det bor 1,2 millioner palestinere og om lag 7000 jødiske bosettere i den lille landstripa som utgjør Gaza. For bosetterne fører mange veier inn i Gaza, for palestinerne og oss andre bare én. Den går via en ”grenseovergang” som er minst like befestet som grensen mellom Norge og Russland i nord.
Ikke nok med det – den stenges når som helst på israelsk ordre. Inne i Gaza er det bare jøder som kan bruke hovedveien fra nord til sør og de fleste øst-vest veiene. Veien palestinerne – og vi – henvises til går i sikksakk sørover, forbi enda to israelske kontrollposter. Når som helst stenges også denne veien, av og til i mange dager.
Da må en bare vente og finne husly der det er mulig. Etter at intifadaen startet for tre år siden, ble det innført en regel om at unge menn mellom 18 og 35 år ikke får reise ut av Gaza til Israel. Heller ikke mange over 35 år slipper ut.
Det israelske arbeidsmarkedet er i ferd med å bli stengt for palestinere fra Gaza, og frustrasjonen blir ikke mindre ved at utdanningsnivået er høyt blant palestinerne i området. Ikke overraskende er oppslutningen om Hamas og Islamsk Jihad stor her.
Rafah
I byen Rafah ble 130 palestinske hjem jevnet med jorda i løpet av en uke i oktober i jakten på tuneller som blir brukt til våpensmugling. I løpet av de siste tre årene har 8.500 mennesker i byen mistet sine hjem, opplyser FNs organisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA.
Kringkastingssjef John G. Bernander i ruinene av et hus i Rafah på Gazastripen.
Kringkastinsgssjefen og jeg ble tatt med på en spasertur i ruinene kloss opptil jernveggen som markerer grensa til Egypt. Klær og knuste møbler vitnet om at ødeleggelsene hadde skjedd raskt. Fire 7-årige palestinske jenter fortalte sine historier – om hvordan bulldoserne hadde kommet ved midnatt, om drepte slektninger, om angst og skjelvinger.
Tårene fortalte at dette ikke var lært lekse. De er etterkommere etter palestinere som måtte flykte fra sine hjem i 1948 – fordrevet av jødiske innvandrere som skulle opprette staten Israel. Flyktningene i Gaza har liten sans for forslag om kompromisser når det gjelder tilbakvending av flyktninger, og de er kritiske til den palestinske ledelsen som holder til på Vestbredden.
Fetteren hennes ble drept da soldatene ødela huset hun bodde i.
Uten kompromiss er det helt utenkelig at Israel sier ja til en palestinsk stat. Mange palestinere vil se ethvert kompromiss som forræderi. Det er forståelig, men samtidig et klart hinder for en løsning.
Sikkerhetsgjerdet
Til tross for protester fra hele verden, også fra USAs president, fortsetter Israel å bygge et vel 600 kilometer langt gjerde, noen steder en mur, som skal skille jødiske og palestinske områder. Gjerdet følger stort sett ikke 1948-grensa mellom Israel og Vestbredden.
I den palestinske delen av Jerusalem kuttes gatene i to av muren.
I tillegg til å isolere hele byer fra omerdenen, tyder traseen gjerdet følger på at Israel i praksis annekterer nye 7-9 prosent av Vestbredden, sammenliknet med "den grønne linjen" fra 1948. Minst 74.000 palestinere havner mellom gjerdet og denne linjen, som FN har anerkjent som Israels yttergrense.
Ifølge en militær ordre fra oktober 2003 må palestinere i disse ”søm-områdene” ha spesielle bostedsbevis for å slippe inn og ut. Israel hevder offisielt at målet utelukkende er å beskytte innbyggerne mot selvmordsbombere. Men mange frykter at "realitetene på bakken" vil bli brukt som forhandlingskort når, eller hvis, de endelige forhandlingene om den palestinske statens omfang kommer i gang.
Skremmende
Virkeligheten er skremmende. Hele byer er omringet av elektriske gjerder og piggtråd. De 40.000 innbyggerne i Qalqilya har for eksempel to utganger – en for bønder som er åpen 3 ganger 15 minutter daglig og en som alle kan benytte. Når som helst stenges portene.
I denne palestinske handlegata i Hebron er neste alle butikker stengt. Jødiske bosetter kaster stein og søppel som er spent over gata til beskyttelse.
Næringslivet kveles, og arbeidsføre menn forlater byen for å søke arbeid utenfor. Det minner uhyggelig om bantustanene under apartheid-regimet i Sør-Afrika. Det palestinske selvstyret eksisterer bare på papiret. Det samme gjelder i Hebron, der 35.000 palestinere er sperret inne i sentrum på grunn av 400 jødiske bosettere.
De får ikke engang lov til å gå i hovedgatene. De er reservert for bosettere. Ingen palestinere slipper inn med bil i sentrum, ingen palestinere som ikke bor der får komme på besøk, mens alle jøder slipper inn.
Bosetterne kaster stein og søppel ned på den palestinske markedsgata – der nesten alle butikker har måttet stenge. Vi passerte fem israelske kontrollposter på en kilometers spasertur gjennom gamlebyen. Slikt avler ekstremisme.
Ron Nachman forklarer Kringkastingssjefen hvorfor det er umulig med en palestinsk stat.
Palestinsk stat?
Ron Nachman er ordfører i den største israelske bosettingen på Vestbredden, Ariel. Han har planene klare for å utvide fra 25.000 til 40.000 innbyggere. Ingen israelsk regjering tør inngå en avtale om å overgi Ariel til palestinerne, sier Nachman.
Palestinernes sjefsforhandler, Saeb Erekat, tror på sin side det blir umulig å la israelerne få beholde bosettinger som Ariel ved en eventuell fredsavtale. – Situasjonen er vanskelig, for det bor nå om lag 230.000 jødiske bosettere i okkuperte områder. De er like bestemte som Gazas flyktninger er det på den andre siden.
Alternativet er at Israel i praksis fortsetter å legge nye områder på Vestbredden (inkludert områder rundt Jerusalem) under israelsk administrasjon. De palestinske selvstyremyndighetene frykter fullt administrativt sammenbrudd i ”sine” områder, dersom ikke israelerne snart øker bevegelsesfriheten for palestinere og ”fryser” bosettingene.
Alternativet til en palestinsk stat er på sikt én stat for jøder og palestinere, sa en representant for UNRWA med lang fartstid i området. Men veien dit vil eventuelt gå via enda vanskeligere liv for palestinerne, mer vold fra begge sider og til syvende og sist kamp for like rettigheter, lik den en hadde i Sør-Afrika.
I så fall kan det gå både én og to generasjoner før en får noe som ligner på fred.