20. juli 1969 landet Neil Armstrong og Buzz Aldrin på månen, oppholdt seg der i 21 timer og 36 minutter, før landingsfartøyet tok av og brakte de to astronautene opp til kommandoseksjonen i igjen.
Før månelandingen var det man bekymret seg mest for, om Armstrong og Aldrin ikke ville klare å ta av igjen fra månen, men bli igjen og dø en sakte død av sult og surstoffmangel.
En redningsaksjon var uaktuell, så hva skulle president Nixon si om det gikk galt?
Det var utfordringen til president Nixons taleskriver William Safire for 50 år siden.
Talen Safire skrev ble først kjent i 1999, 30 år etter månelandingen, og er kalt «Den beste talen som aldri er blitt holdt».
Les hele talen nederst i saken.
William Safire i desember, da han nettopp hadde fått jobben som taleskriver for president Nixon.
Foto: Anonymous / ApI et intervju med NBCs Tim Russert i 1999 fortalte Safire hvordan talen ble til.
– Astronauten Frank Borman ringte meg og sa: «Du arbeider med månelandingen. Du bør tenke på hva presidenten skal si om ting går galt», sa Safire.
Han forteller at han først ikke skjønte i hva Borman mente, før astronauten sa «Hva skal vil gjøre for enkene?»
Deretter skrev Safire talen og sendte den i et memorandum til president Nixons stabssjef, Bob Haldeman.
Faksimile av notatet William Safire sendte til Nixons stabssjef Bob Haldeman med innholdet av talen.
Snakket til hele verden
Ole Andre Gjerde, forfatter av boken «Taler og retorikk», sier at talen hadde tre formål.
– Det første var trøst, to amerikanske astronauter har omkommet, sier Gjerde.
Gjerde viser til at presidenten ville ha snakket til hele verden, ikke bare amerikanere (eller vestlige land). Safire gjør et poeng av at Dette står vi sammen om, det er menneskeheten, «mankind» som har lidt tap i sin ferd mot det ukjente.
– Ordet «mankind» brukes tre ganger i en tekst på i overkant 200 ord, altså to minutters taletid. I tillegg «brukes brotherhood of man» og «stirred the people of the world to feel as one», sier Gjerde.
Gjerde sier at det kanskje viktigste formålet med talen var inspirasjon og håp.
– USA og Nasa hadde, uansett utfall, ikke tenkt å stoppe her. Flere vil følge, og de vil finne veien hjem (Others will follow, and surely find their way home), sier Gjerde.
Viser til kjent dikt
– Talen kan minne om den som taleskriver Peggy Noonan skrev for Ronald Reagan etter at romfergen Challenger eksploderte i 1986. Også hun avsluttet med et sitat fra et dikt, i hennes tilfelle fra John Magees «High Flight!, iser Ole Andre Gjerde, forfatter av boken «Taler og retorikk».
Foto: PrivatEtter at han sluttet som taleskriver for president Nixon, skrev William Safire i mange år en ukentlig språkspalte i New York Times.
Hans litterære og språklige kunnskaper kommer tydelig frem i talen:
– Safire konstruerer to elegante og balanserte, men kontrasterende setninger ved bruk av ordet «but». Først fakta, deretter et «men» som viser til inspirasjon og håp, sier Gjerde, og viser til to tilfeller.
- «These brave men, Neil Armstrong and Edwin Aldrin, know that there is no hope for their recovery. But they also know that there is hope for mankind in their sacrifice.»
- «In ancient days, men looked at stars and saw their heroes in the constellations. In modern times, we do much the same, but our heroes are epic men of flesh and blood.»
Et annet eksempel er i avslutningen av talen, der Safire skriver «that there is some corner of another world that is forever mankind», er det en uuttalt referanse til et kjent dikt fra første verdenskrig.
I Rupert Brookes berømte dikt «The Soldier» fra 1917 heter det «That there's some corner of a foreign field, that is for ever England».
