«Den beste talen som aldri er blitt holdt»

50 år etterpå vet vi at det gikk bra, men i 1969 var månelandingen et risikoprosjekt. President Nixons taleskriver hadde gjort klar talen som presidenten skulle holde om det gikk galt.

President Richard Nixon i samtale med austronautene på månen 21. juli 1969.

President Richard Nixon i samtale med astronautene på månen 21. juli 1969.

Foto: HO / AFP

20. juli 1969 landet Neil Armstrong og Buzz Aldrin på månen, oppholdt seg der i 21 timer og 36 minutter, før landingsfartøyet tok av og brakte de to astronautene opp til kommandoseksjonen i igjen.

Før månelandingen var det man bekymret seg mest for, om Armstrong og Aldrin ikke ville klare å ta av igjen fra månen, men bli igjen og dø en sakte død av sult og surstoffmangel.

En redningsaksjon var uaktuell, så hva skulle president Nixon si om det gikk galt?

Det var utfordringen til president Nixons taleskriver William Safire for 50 år siden.

Talen Safire skrev ble først kjent i 1999, 30 år etter månelandingen, og er kalt «Den beste talen som aldri er blitt holdt».

Les hele talen nederst i saken.

William Safire i desember, da han nettopp hadd fått jobben som taleskriver for president Nixon

William Safire i desember, da han nettopp hadde fått jobben som taleskriver for president Nixon.

Foto: Anonymous / Ap

I et intervju med NBCs Tim Russert i 1999 fortalte Safire hvordan talen ble til.

– Astronauten Frank Borman ringte meg og sa: «Du arbeider med månelandingen. Du bør tenke på hva presidenten skal si om ting går galt», sa Safire.

Han forteller at han først ikke skjønte i hva Borman mente, før astronauten sa «Hva skal vil gjøre for enkene?»

Deretter skrev Safire talen og sendte den i et memorandum til president Nixons stabssjef, Bob Haldeman.

Faksimile av notatet William Safire sendte til Nixons stabsjef Bob Haldeman med innholdet av talen.

Faksimile av notatet William Safire sendte til Nixons stabssjef Bob Haldeman med innholdet av talen.

Snakket til hele verden

Ole Andre Gjerde, forfatter av boken «Taler og retorikk», sier at talen hadde tre formål.

– Det første var trøst, to amerikanske astronauter har omkommet, sier Gjerde.

Gjerde viser til at presidenten ville ha snakket til hele verden, ikke bare amerikanere (eller vestlige land). Safire gjør et poeng av at Dette står vi sammen om, det er menneskeheten, «mankind» som har lidt tap i sin ferd mot det ukjente.

– Ordet «mankind» brukes tre ganger i en tekst på i overkant 200 ord, altså to minutters taletid. I tillegg «brukes brotherhood of man» og «stirred the people of the world to feel as one», sier Gjerde.

Gjerde sier at det kanskje viktigste formålet med talen var inspirasjon og håp.

– USA og Nasa hadde, uansett utfall, ikke tenkt å stoppe her. Flere vil følge, og de vil finne veien hjem (Others will follow, and surely find their way home), sier Gjerde.

Viser til kjent dikt

Ole Andre Gjerde

– Talen kan minne om den som taleskriver Peggy Noonan skrev for Ronald Reagan etter at romfergen Challenger eksploderte i 1986. Også hun avsluttet med et sitat fra et dikt, i hennes tilfelle fra John Magees «High Flight!, iser Ole Andre Gjerde, forfatter av boken «Taler og retorikk».

Foto: Privat

Etter at han sluttet som taleskriver for president Nixon, skrev William Safire i mange år en ukentlig språkspalte i New York Times.

Hans litterære og språklige kunnskaper kommer tydelig frem i talen:

– Safire konstruerer to elegante og balanserte, men kontrasterende setninger ved bruk av ordet «but». Først fakta, deretter et «men» som viser til inspirasjon og håp, sier Gjerde, og viser til to tilfeller.

  • «These brave men, Neil Armstrong and Edwin Aldrin, know that there is no hope for their recovery. But they also know that there is hope for mankind in their sacrifice.»
  • «In ancient days, men looked at stars and saw their heroes in the constellations. In modern times, we do much the same, but our heroes are epic men of flesh and blood.»

Et annet eksempel er i avslutningen av talen, der Safire skriver «that there is some corner of another world that is forever mankind», er det en uuttalt referanse til et kjent dikt fra første verdenskrig.

I Rupert Brookes berømte dikt «The Soldier» fra 1917 heter det «That there's some corner of a foreign field, that is for ever England».

Hele talen til Safire:

Fate has ordained that the men who went to the moon to explore in peace will stay on the moon to rest in peace.

These brave men, Neil Armstrong and Edwin Aldrin, know that there is no hope for their recovery. But they also know that there is hope for mankind in their sacrifice.

These two men are laying down their lives in mankind’s most noble goal: the search for truth and understanding.

They will be mourned by their families and friends; they will be mourned by their nation; they will be mourned by the people of the world; they will be mourned by a Mother Earth that dared send two of her sons into the unknown.

In their exploration, they stirred the people of the world to feel as one; in their sacrifice, they bind more tightly the brotherhood of man.

In ancient days, men looked at stars and saw their heroes in the constellations. In modern times, we do much the same, but our heroes are epic men of flesh and blood.

Others will follow, and surely find their way home. Man’s search will not be denied. But these men were the first, and they will remain the foremost in our hearts.

For every human being who looks up at the moon in the nights to come will know that there is some corner of another world that is forever mankind.

William Safire / Nixon-administrasjonens arkiver

SISTE NYTT

Siste nytt