NRK Meny
Normal

– Historiens dom over Syria kan bli tung

(ANALYSE): Selv om de krigende partene i Syria endelig sitter sammen i et konferanserom i Sveits, er det lenge til det blir fred på bakken og like lenge til at de grusomme handlingene som alltid følger krigens gang tar slutt.

Åpningen av Geneve II-konferanse i Montreux
Foto: HANDOUT / Afp

Ingen kan si de ikke vet. Alle delegatene som denne uka satt rundt det samme bordet i Montreux, ved Genève-sjøens bredder, visste at mens de pratet, foregikk krigsforbrytelser inne i Syria.

Det vil alltid være spørsmål om troverdigheten til den ene eller andre rapporten, men at det skjer er hevet over enhver tvil og min antakelse er at vi bare har sett toppen av isfjellet, og likevel, likevel var det ingen kraft i dette møtet til umiddelbar handling.

Alle har sine grunner til å drøye, vente eller bortforklare. Midtøsten er som kjent så komplisert at det er greit å legge moralen til side.

Jeg tror historiens dom kommer til å bli tung, ikke bare over dem som deltok i Montreux-konferansen, men for alt som har skjedd de siste tre årene knyttet til denne konflikten.

Ansikt til ansikt

Nå har alle de internasjonale delegatene forlatt Sveits, og igjen sitter FNs spesialutsending Lakhdar Brahimi med det lite misunnelsesverdige oppdraget å få partene til å forhandle direkte seg imellom.

Opposisjonens utfordring er som kjent at de ikke taler på vegne av så mange, og i hvert fall ikke de islamistiske gruppene som sitter med stor militær makt inne i Syria.

Man må også kunne tillate seg å tvile på Assad-regimets fredsvilje når de samtidig med å sende en delegasjon til Sveits slipper tønnebomber fulle av sprengstoff over opprørskontrollerte Aleppo og holder på å sulte ut flere deler av Damaskus, inkludert den palestinske flyktningleiren Yarmouk.

Listen for forhandlingene er lagt lavt, i beste fall vil det dreie seg om lokale våpenhviler og lette tilgangen på humanitær hjelp. Over to millioner mennesker har behov for akutt nødhjelp, folk sulter, har ikke tilgang til medisiner og fryser.

Disse tillitsbyggende skrittene kan så lede til nye prosesser, i hvert fall var det diplomatene sa under Montreux-møte som først og fremst tjente til å vise hvor dype splittelsene er i Syria og hvor lammet de internasjonale aktørene er.

Avmaktens pris

Sveits og Genève er ikke ukjente med å huse avmektige internasjonale organisasjoner.

Det var her Folkeforbundet hadde sitt hovedkvarter, FNs forløper som ble dannet etter første verdenskrig, men som var helt ute av stand til å hindre oppbyggingen mot den andre – og mye verre – verdenskrigen.

Også da var verden komplisert, og alle hadde gode grunner til ikke å gjøre noe da Mussolini gasset etiopiere eller Franco med tysk hjelp bombet Guernica.

De internasjonale organisasjonene er ikke sterkere enn hva statene vil de skal være. Det var tilfellet da, og det er tilfellet nå.

Det var derfor ikke bare FNs generalsekretær Ban Ki-moon som ble ydmyket av en aggressiv og ufin syrisk utenriksminister som ville ha mer taletid, det var en hel verden. Walid Muallem følte åpenbart at han kunne tillate seg det, uten større risiko.

Derimot var det generalsekretæren og hans stabs ansvar at de ikke bedre hadde forhåndssikret seg da de inviterte Iran i siste liten til konferansen.

Å ha Iran til stede ville vært en god idé under de rette forutsetningene, men som så mye annet under dette møte, det var de ikke. Invitasjonen skapte derfor unødig mye uro i en allerede rotete prosess og undergravde Bans autoritet allerede før konferansen var i gang, for han måtte jo til slutt trekke invitasjon.

Det var en forsiktig mann som forklarte til pressen etterpå at han mente å ha fått de rette forsikringer, men at det ikke holdt.

Når er grensen nådd?

Selvfølgelig ligger hovedansvaret for det som skjer i Syria på aktørene, altså de som utkjemper borgerkrigen og deres tetteste allierte. Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia for opposisjons del. Iran og libanesiske Hizbollah for regimets del.

Det er de som må presse fram et slags kompromiss, en eller annen måte for at syrerne skal kunne leve sammen igjen, men de vil også kreve at aktørene føler de har nådd grensen, at de har brent seg ut.

Det ser ikke ut for meg som at de har kommet dit ennå og før det skjer vil samtalene i Genève være irrelevante for det som nå skjer i Syria med mindre USA og Russland finner felles holdepunkter. Denne uka var det mer form enn innhold her i Sveits.

Slik det ser ut nå kan konferansen i beste fall få noen konsekvenser for framtiden, og det er altfor lenge til for millioner av syrere.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt