Et kjøpesenter i Gaza?

Undertegnede har de siste ukene fått flere e-poster med lenker til bilder fra et nyåpnet shoppingsenter i Gaza, som et slags bevis på at alt nå er såre vel på kyststripen.

Med hva hjelper et nytt shoppingsenter, når folk er like innsperret og fremdeles lever i et vakuum, er nektet økonomisk vekst og ikke har noen fremtid?

Her er svar på spørsmål jeg ofte får om situasjonen i Gaza.

Sulter folk i Gaza?

Ingen sulter i Gaza, for det finnes nok mat. Men 800.000 palestinere er avhengig av matforsyninger fra FN 's organisasjon for palestinske flyktninger, UNWRA.

Andre som kjøper mat selv er tvunget til å spise mye dårlig mat.

En familie jeg kjenner, som ikke har flyktningstatus, spiste bare pitabrød og appelsiner i en uke fordi de ikke hadde råd til annet.

I likhet med mange tusen mennesker mistet de alt de eide etter at den israelske hæren, IDF, ødela hus, biler og levebrødet deres.

Dermed forsvant jobbene, og de ble tvunget til å bli bistandsmottakere, sterkt mot sin vilje.

Titusenvis av familier spiser kjøtt bare en gang i måneden, om de har råd til det. Tusenvis av barn er underernært.

Matvarer kommer gjennom smuglertunnelene, men slett ikke alle har råd til disse dyre varene. Nå kommer også en del matvarer på legalt vis fra Israel.

• Fakta og analyse: Gazastripens mørke fremtid

Hvorfor er ikke folk i Gaza fornøyd med at Israel har lettet litt på blokaden?

Hva hjelper det med ketchup og kjeks i butikkhyllene når knapt noen eller noe får komme ut fra Gaza?

Gaza-folk kan ikke studere ute, få inn nødvendige varer og heller eksportere varer.

Tusener av familier er skilt mellom Vestbredden og Gaza uten tillatelse til å besøke hverandre. Barn nektes av Israel å delta i sine foreldres begravelse. Foreldre nektes å delta i sine barns bryllup.

Gjenoppbyggingen kommer ikke i gang etter siste krig fordi Israel nekter å sende inn byggematerialet. Under krigen ble rundt 16 sementfabrikker bombet og totalt ødelagt av IDF, i tilegg til tusenvis av boligblokker og hjem.

Ved å ødelegge sementfabrikkene og etterpå nekte innførsel av sement (fordi Hamas kan bygge bomberom) skaper Israel bevisst bolignød. Både boligpriser og leiepriser er steget til himmels i et samfunn der mellom 60-70 prosent er arbeidsledige.

IDF ødela også store deler av Gazas næringsliv under Gaza-krigen. Fabrikker og bedrifter kan ikke bygges opp igjen fordi Israel nekter å sende inn byggevarer.

De bedriftene som overlevde krigen, kan ikke drives fordi de mangler råvarer. Bedriftsledere som bestiller råvarer og får dem sendt til Ashdod havn i Israel, nektes å innføre disse varene.

Om fabrikker likevel greier å produsere varer får de ikke eksportert disse, fordi Israel nekter dem å eksportere til sitt naturlige marked på Vestbredden som ligger en 30 minutters kjøretur unna.

Når næringslivet og privat sektor ligger helt nede - grunnet blokaden - blir det ingen vekst og heller ingen arbeidsplasser.

• Les også: Redselen for stjernene i Gaza

Mangel på sement gjør at mange tusen byggarbeiderne er uten arbeid. Hver arbeider forsørger gjennomsnittlig 10-12 mennesker. Den skyhøye arbeidløsheten på 60-70 prosent er i likhet med boligkrisen også menneskeskapt.

I om med at Gaza fratas muligheten til å skape vekst og produsere egne varer, tvinges de til å kjøpe israelske produkter.

Under krigen rev IDF opp hundrevis av sitrus og oliventrær, fruktplantasjer som familier levde av. Nå må Gaza importere appelsiner og sitroner.

Kommer ikke mye sement inn gjennom tunellene?

Jo, men det er en dråpe i havet, og dessuten er denne sementen svær dyr.

Hvor streng er blokaden?

Gaza er et utendørsfengsel. Israel har satt en 8 meter betongmur rundt den 40 km brede x 80 km lange kyststripen.

De to grenseterminalene for mennesker er Erez i nord, porten inn fra Israel, og Rafah i sør fra Egypt.

Erez er bare åpen for noen få; utvalgte pressefolk, diplomater, hjelpearbeidere og forretningsfolk.

Erez er vanligvis åpen mellom klokken 8.00 og 15.30 på hverdager. I helgene eller under jødiske helligdager kommer man ikke inn eller ut.

Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har for eksempel ikke fått Israels tillatelse til å undersøke forholdene inne i Gaza på over ett år, til tross for at Norge bruker ca 200 millioner årlig på ulike hjelpeprosjekter på Gazastripen. De fleste utenriksministre nektes innreise til Gazastripen av Israel.

Palestinere som får komme ut er utvalgte forretningsfolk og enkelte pasienter.
Men folk flest har ikke vært ute av Gaza på mange år.

Rae Athamne, min faste sjåfør gjennom 7 år, har ikke kunne reise ut på 20 år. I 2007 fikk han invitasjon og billett betalt av TV-kanalen Al Jazeera for å reise til London. Men Israel gav ham ikke tillatelse til å reise ut fra Gaza og til flyplassen i Israel eller Amman i Jordan.

• Les også: Personlig rapport fra Gazastripen

Verst er det for studenter som får stipend til å studere i utlandet eller på Vestbredden, og som ikke får israelske tillatelser til å dra ut for å studere. Å ta fra unge mennesker muligheten til å utdanne seg er en oppskrift på å radikalisere folk og drive dem til desperasjon.

Å være sperret inn på ubestemt tid gjør folk apatiske, maktesløse og innesluttet og også skamfulle. Foreldre vegrer seg for å snakke med barna om fremtiden, siden den ikke finnes. De synes det er nedverdigende å ikke få leve som andre.

Er Egypt medskyldig i blokaden?

Ja, fordi Egypts ledere er livredde islamistbevegelsen Hamas, er den med på blokaden. Også grensen ved Rafah er stengt, men den har i regulerte perioder vært åpen siden angrepet på Gaza-konvoien, og vanlige palestinere har sluppet ut og inn.

Men folk i Gaza er likevel ikke så sinte på Egypt fordi de tross alt har latt smuglertunellene være åpne. Uten tunellene hadde folk sultet.

Dessuten er det langt viktigere for Gaza å få åpnet grensene inn til Israel slik at folk får kontakt med Vestbredden, for om Gaza og Vestbredden skilles helt er drømmen om en palestinsk stat over.

Men Israel ønsker å skyve Gaza over på Egypt for å bli kvitt problemet. Men Egypt vil slett ikke ha ansvaret for det fattige og Hamas-styrte Gaza.

Hvor mange tuneller finnes det?

Av ca 1000 tuneller er rundt 600 operative. Opp fra de underjordiske gangene trekker tunellarbeiderne kyr, brus, sigaretter, klær, sementsekker, frukt og alt annet en kan forstille seg. Også nye biler kommer gjennom tunellene.

Men disse varene er dyre og langt fra alle har råd til å kjøpe det de trenger.

Men spør du en Gaza-innbygger hva han eller hun ønsker aller mest, så er det ikke en ny bil, men frihet.

Er det ikke flotte hoteller med fine restauranter i Gaza?

Al Deira er et vakkert hotel, men meget enkelt i forhold til vestlig standard. Maten er helt OK, men kan ikke måle seg med restauranter utenfor Gaza.

Det er selvsagt forbudt å drikke alkohol i islamistiske Gaza, så vin eller øl serveres ikke noe sted.

Gaza er et fullstendig nedslitt samfunn. Å snakke om luksushoteller og store svømmebasseng er latterlig i den store sammenhengen.

Det finnes noen få rike familier i Gaza. Men som en av dem sa til meg:

- Jeg tilhører Gazas overklasse som utgjør 0,000001 prosent av dette samfunnet.

Men de ledende familiene er dessuten satt ut av spill, fordi næringslivet og privat sektor er kvalt av blokaden.

Den nyrike klassen er tunellbaronene som stort sett tenker på raske penger, og ikke på å bidra til å bygge samfunnet. Og Hamas som tjener store penger på tunelldriften.

Hvorfor er det ulovlig å opprettholde blokaden?

Ifølge Geneve-konvensjonen er det forbudt å straffe et folk kollektivt. Israel - og Vesten - likte ikke at palestineren valgte Hamas i det siste demokratiske valget. Mange stemte på Hamas i protest mot de korrupte Fatah-politikerne.

I tillegg har militante grupper skutt raketter fra Gaza inn mot Israel. Men nå er det stille i Sør-Israel, og en gjengs oppfatning blant israelske politikere er at både terroren og rakettangrepene har stanset.

• Les: Folk på Gazastripen er lei Hamas

En helt verden, også USAs lederskap, mener at situasjonen i Gaza er uholdbar fordi det ikke går an å fortsette å holde en helt befolkning sperret inne i et utendørs fengsel på ubestemt tid.

Når 1,5 millioner palestinere ikke kan bevege seg, ikke kan skape egen vekst, nektes å greie seg selv og ikke ser noen fremtid, hjelper det lite med et nytt shoppingsenter.

Jeg har ofte snakket med skolebarn i Gaza, og spurt 12-13-åringer om hvordan de ser på fremtiden.

- Vi har ingen fremtid i Gaza, sier de alle.

Ingen ser noen fremtid i Gaza, isolert som landet er av Israel, Egypt med resten av verden som bisittere.

Hva er en humanitær krise? Er det bare at folk ikke har nok å spise? Eller er det også når mennesker fratas frihet, fremtid og håp?