NRK Meny
Normal

Søker praktiske løsninger

Norges forhold til Russland er for tiden godt. Likevel er det usikkert, fordi vi ikke vet hvordan Kreml i fremtiden vil ivareta sine interesser i nordområdene.

Putin og Stoltenberg i samtaler på Økonomisk Forum i St. Petersburg på lørdag.
Foto: DMITRY ASTAKHOV / AFP

Kommentar: Jahn Otto Johansen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Nesten alle norske mediekommentarer er samstemmige i at statsminister Stoltenbergs besøk i St. Petersburg var vellykket, og at forholdet mellom Norge og Russland er rimelig bra.

Forholdet mellom Norge og vår store nabo i øst er rene idyllen i forhold til den gjensidig hatske stemning mellom Russland og de baltiske stater og Polen.

Mulighetenes vindu

I våre tosidige forbindelser er det åpnet et mulighetenes vindu ( fra det kjente angloamerikanske uttrykket Window of oportunity) som det er all grunn til å utnytte fra norsk side. Det gjelder konkret det Orkla-eide Elkem som skal bistå russerne med å rense deres aluminiumsverk, og det gjelder Statoil-Hydros muligheter for å selge russerne off shore-teknologi for Stockmann-feltet.

Dette er rene markedsinteresser som ikke er underlagt ideologiske begrensninger, bortsett fra at russerne ut fra en nasjonal interessevurdering ikke vil gi vestlige selskaper store eierandeler.

Putin møtte Lund og Hagen

Putin møtte både Statoil-sjefen og Orkla-eieren blant den hærskare av internasjopnale toppkapitalister som han kunne velge og vrake blant i St. Petersburg. Han utnytter fullt ut det som vestlig høyteknologi og kapital kan gi ham, og han legger mer vekt på hva kapitalister som Helge Lund og Stein Erik Hagen kan levere enn på Jens Stoltenbergs oratoriske pliktløp om menneskerettigheter og demokrati.

Det var neppe den norske statsministers tale på det internasjonale økonomiske forum som fikk Putin til for en gangs skyld å tillate en kritisk demonstrasjon.

Putin skjønner norsk kynisme

Putin er ikke dummere enn at han skjønner at Norge kynisk fremmer sine økonomiske interesser over alt i verden, fra prestediktaturet i Iran til det fattige Angola, og han har antakelig bare et overbærende smil til overs for norske mediers fremstilling av Stoltenbergs tale som ”et spark” til ham. Stoltenbergs opphold i St. Petersburg var slett ikke preget av noen konfrontasjon, verken fra norsk eller russisk side.

Putin kunne på bakgrunn av striden om det amerikanske rakettskjoldet ha gjentatt at Vardø-radaren, som selvsagt spionerer østover, kan brukes av amerikanerne. Det overlater han til militære å si og sørger selv for en hyggelig og forretningsmessig atmosfære.

Mye å samarbeide om

Både Russland og Norge har mye å samarbeide om, fra kultur og forskning til forsvar, miljø og business. Det felt som Thorvald Stoltenberg i sin tid åpnet ved å satse på Barentsregionen, gir muligheter for begge sider.

Utenriksminister Gahr Støres utspill om en norsk og en russisk Barentssone som kan utvikles både hver for seg og i tett samarbeid, er et av mange interessante utspill. Det ville være usedvanlig korttenkt fra norsk side om vi ikke grep disse muligheter. Alt det konstruktive vi kan få til i dag og fremover, kan bli viktig kapital å ha dersom forbindelsene en gang i femtiden blir mer problematiske.

Fremtiden er usikker

Utgangspunkt for en hver bedømmelse av forholdet Norge-Russland er at det er umulig å si i dag hva slags regime vi får i Kreml om 10-20 år. Men vi vet at nordområdene vil øke i betydning - ressursmessig (olje, gass og fisk), transportmessig (skipsforbindelser til Fjerne Østen når polarisen smelter) og militært. Mange eksperter har karakterisert dette som fremtidens viktigste havområde. Her har Norge og Russland mange felles, men også sterkt motstridende interesser. Delingslinjen i Barentshavet er fortsatt uløst.

Den oppnådde enighet om grensen i Varangerfjorden var et bagatellmessig problem i forhold til Gråsonen og delelinjen. Her må Norge gi langt mer enn noen regjering eller opposisjon ønsker å tenke på. Og det er intet som tyder på at russerne vil komme oss i møte når det gjelder Svalbard-sonen. Det som er sikkert, er at Norge ikke automatisk kan håpe på alliert støtte som vi regnet med under den kalde krigen.

Ingen kaldkrigs-nostalgi

Det er verken kaldkrigs-nostalgi eller krigshisseri å forberede seg, også militært, på at det i fremtiden kan komme et russisk regime som rendyrker den statsideologi vi allerede ser konturene av under Putin – russisk nasjonalisme parret med religiøs ortodoksi. Det kan komme herskere som ikke vil gi ”de bortskjemte nordmenn en kvadratmeter av Russland hellige havbunn”, og en slik holdning vil ganske sikkert vinne gehør i en opinion som ikke er påvirket av kommunisme, men av tsaristiske stemninger.

Det kan komme herskere som ikke vil gi de bortskjemte nordmenn en kvadratmeter av Russland hellige havbunn.

Jan Otto Johansen

Mer demokrati i Russland vil ikke nødvendigvis bety sympati for et Norge, som ikke bare russere, men også mange andre betrakter som en ”havrettsimperialist” som for lengst har fått mer enn det burde ha hatt.

Nålestikk og kanonbåtdiplomati

En ekte og høyst forståelig russisk fedrelandskjærlighet kan bli et problem for Norge, dersom Nordflåten griper inn for å forpurre norsk suverenitetsutøvelse i Svalbard-sonen eller reagerer på norsk nærgåenhet i farvannene utenfor Kola og Vest-Sibir.

Jeg forestiller meg absolutt ikke de samme scenarier som under den kalde krig, da vi forberedte oss på en storstilt sovjetisk invasjon i Nord-Norge og på ubåtfremstøt mot de atlantiske forbindelseslinjer. Det kan derimot bli tale om militære nålestikk og kanonbåtdiplomati som begrunnes i russiske nasjonale interesser.

Strikken er strukket

Det er slike scenarier den nye norske forsvarsplanen må ta i betraktning. Det gamle invasjonsforsvaret er borte for alltid. Det er begrenset hvor store hærstyrker vi har råd til å ha og behøver. Men vi må ha et optimalt landforsvar også i nord i tillegg til Heimevernet. Dessuten må vi ha en marine og en kystvakt som ikke til stadighet ligger i havn, men patruljerer ”våre” havområder.

Likeledes trengs det et effektivt flyvåpen. Norge skal kunne stille innsatsstyrker for både NATO, EU og FN. Det er formidable utfordringer det kan bli vanskelig å møte. Allerede i dag ser vi at strikken er strukket lenger enn langt.

Forsvar blir stadig dyrere

I fremtiden vil materialkostnadene balle på seg langt raskere enn den generelle utgiftningsøkning i samfunnet. Den militære høyteknologi sprenger alle gamle grenser. Selv finnene, som fortsatt opprettholder et mannsterkt invasjonsforsvar, møter denne utfordring. Den får mange til å mene at Finland bør gå inn i NATO. Men NATO er ikke som før. Amerikanerne dekker ikke lenger brorparten av våre forsvarsutgifter. Det må vi gjøre selv, og det mener våre allierte vi har råd til.

Forsvarssjefens oppgave

Forsvarssjef Sverre Diesen får en ytterst vanskelig oppgave når han i den nye forsvarsplan skal vise regjering og storting hva som trengs ut fra de forskjellige forsvarsscenarier man kan forestille seg. Som fagmilitær skal han fortelle politikerne hva slags forsvar de får for de og de pengene.

Det er ikke forsvarssjefens private prioriteringer det dreier seg om, men et valg som politikerne og kun politikerne må ta. En klok forsvarsminister vil neppe gi ham munnkurv, og i dag ledes departementet av en politiker som virkelig skjønner hva det dreier seg om, i motsetning til den forrige forsvarsminister.

Vanskelig å spå

Og da er vi tilbake til den vanskelige og usikre vurdering av hva slags politikk fremtidens Russland vil føre i nordområdene. Likeså lite som de fleste, om i det hele tatt noen, forutså Berlinmurens fall, Warszawa-paktens og Sovjetunionens oppløsning og Tysklands gjenforening, like lite kan man være sikker på hva fremtiden vil bringe. Det er denne usikkerhet fremtidens norske forsvar må dimensjoneres for, ikke maksimalt, men optimalt.

Det endelige valg

Spørsmålet blir da: Vil en regjering som allerede har sviktet barnehaveløftene og forpliktelsene til å bekjempe fattigdommen og som dessuten ligger etter EU i miljøpolitikken, ta den belastning som økte forsvarsutgifter betyr? SV vil redusere forsvaret mest mulig og Senterpartiet er mer opptatt av distriktspolitikk en forsvarspolitikk. Er det så viktig for Jens Stoltenberg å holde regjeringen sammen at han viker tilbake for den vanskelige beslutning kan må ta dersom Norge skal få et forsvar som våre barnebarn og oldebarn ikke vil forbanne vår generasjon for?

Det er ingen motsetning mellom å møte denne fremtidige utfordring og å bygge ut de norsk-russiske forbindelser på alle de områder som i dag er mulig. Vi maler ikke fanden på veggen dersom vi på lang sikt forbereder oss på en situasjon der vår stormaktsnabo ivaretar sine nasjonale interesser på en måte som kan bli ubehagelig for lille Norge.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt