Skrekkvelde i Belarus: Natallia Pintsjuk må hente ektemannens fredspris

– Folk lytter etter skritt utenfor døren, i trappen. Når det stopper en bil, vet man ikke hva som kan skje.

Natallia Pintsjuk snakker med NRK mens vi rusler gjennom en av de vakre gatene i gamlebyen i Vilnius, Litauens hovedstad.

Hun er gift med nobelprisvinner Ales Bjaljatski. Nå har hun kommet seg ut av Belarus for å motta fredsprisen på vegne av ektemannen i Oslo rådhus lørdag.

Fra Pintsjuks hjemby Minsk er det ikke mer enn rundt tre timers kjøretur hit. Men akkurat nå er kontrastene større enn noen gang.

– Det er som et depressivt mørke som har senket seg over hjembyen min, sier Pintsjuk.

Hilser knapt på hverandre

Livet i den belarusiske hovedstaden beskriver hun slik:

Mennesker som knapt hilser på hverandre og folketomme gater om kvelden.

Dette står i sterk kontrast til hvordan det var før, og ikke minst i tiden fram mot de store demonstrasjonene sommeren 2022.

Da håpet mange på at det endelig skulle være slutt på det mer enn 25 år lange styret til Aleksandr Lukasjenko i Belarus.

Slik gikk det ikke. Lukasjenko fikk hjelp fra Russlands president Vladimir Putin til å stå imot demonstrasjonene.

Nå er de fleste lederne for opposisjonen enten dratt til utlandet, eller fengslet, slik som tilfellet er med Natallia Pintsjuks mann, Ales Bjaljatski.

– Jeg fikk treffe ham for første gang på nesten ett og et halvt år den 10. november, forteller Pintsjuk.

– Han var tilsynelatende helt vanlig, men det er ikke tvil om at fengselsoppholdet har satt sine tydelig spor.

Medfanger fortalte om prisen

Ales Bjaljatski ble arrestert 14. juli 2021. Da var det over seks år siden sist han var fengslet.

Ifølge de som kjenner til forholdene, skal han holdes fanget i fengselets kjeller, i en såkalt spesialkorridor. Der skal det knapt være tilgang på lys, og kontakten med omverdenen er så å si ingen ting.

Brev skal være det eneste fangene får lov til å motta.

At han er tildelt årets Nobels fredspris fikk han vite av medfanger, forteller Natallia Pintsjuk.

Hun har tatt imot mange priser på mannens vegne. På lørdag stiller hun som «stand-in» for den kanskje mest kjente av dem alle.

Ektemannen deler fredsprisen med den russiske organisasjonen Memorial og ukrainske Senter for sivile rettigheter.

– På grunn av soningsforholdene har det vært umulig for Ales å formidle hva han ønsker å si i forbindelse med nobelseremonien, sier Pintsjuk.

– Da jeg møtte ham var det strenge regler for hva vi kunne snakke om, og han fikk bare formidlet til meg noen vage fraser. Derfor bygger jeg mitt foredrag på ting han har sagt og skrevet tidligere.

Formelt er Ales Bjaljatski arrestert mistenkt for skattefusk. Men knapt noen er i tvil om at dette handler om politikk, og Bjaljatskis årelange kamp for demokrati og rettferdighet i Belarus.

En kamp han har ført som leder for menneskerettighetsorganisasjonen Vjasna.

– Han er bare en representant for alle de politiske fangene i Belarus, sier Natallia Pintsjuk.

Ifølge organisasjonen Internationale Gesellschaft für Menschenrechte (IGFM) er det nå rundt 1400 politiske fanger i Belarus, ifølge NTB.

Vi stopper opp for å se på plakaten som henger under et stort flagg med det belarusiske våpenskjoldet i det belarusiske huset i Vilnius.

– Våre fengsler kan ikke sammenlignes med fengslene i Norge. Fangene blir ofte satt i såkalte straffeceller, som er svært kalde og trange, der det i lange perioder er forbudt å sitte, forteller Pintsjuk.

– Ales er utrolig sterk

Oppe i en utstillingssal treffer vi Siarhei Sys, som har kjent Ales Bjaljatski helt siden studiedagene på begynnelsen av 1980-tallet.

Senere har de jobbet tett sammen i Vjasna. Nå har også Sys valgt å forlate Belarus.

– Jeg orket bare ikke tanken på å sitte i fengsel, sier han.

Han legger til at han er full av beundring for den styrken Bjaljatski viser gjennom igjen å velge å gå i fengsel, i stedet for å benytte seg av muligheten til å flykte til utlandet.

– Han er bare utrolig sterk, sier Siarhei Sys.

Men også han er bekymret for om den nå 60 år gamle Bjaljatski vil klare et nytt fengselsopphold under langt tøffere forhold enn det som var tilfelle da han satt inne for 10 år siden.

Lang kamp og mange nominasjoner

Ales Bjaljatski var lenge det fremste symbolet på kampen for et mindre autoritært og mer demokratisk Belarus. For et land hvor det er lov å tenke, si og mene det man vil.

Kampen startet allerede før Sovjetunionens oppløsning.

På 1980-tallet deltok han i anti-Sovjet-demonstrasjoner og var med på å stifte partiet Den hviterussiske folkefronten (BPF).

I 1996, fem år etter at supermakten hadde ramlet fra hverandre, startet han organisasjonen Vjasna, som betyr «vår». Navnet var valgt med omhu.

I 2011 ble han fengslet for første gang. Myndighetene hadde stengt Vjasna og nektet organisasjonen å bli lovlig registrert.

Ales Bjaljatski ble arrestert og dømt til fire og et halvt års fengsel for skatteunndragelse fordi han hadde opprettet organisasjonens bankkonti i nabolandet Litauen.

Dommen ble fordømt og sett på som en «skinndom», et påskudd for å få den anerkjente menneskerettighetsforkjemperen bort.

Bjaljatski fikk valget om å sone i fengsel eller reise i eksil. Han valgte fengselet.

Vinnere i fangenskap

Ales Bjaljatski tilhører høyst ufrivillig en eksklusiv gruppe av fredsprisvinnere som har vært fengslet eller i husarrest da de ble tildelt prisen.

Den siste var kinesiske Liu Xiaobo i 2010. Bildet av den tomme stolen i Oslo rådhus ble selve symbolet på hans kamp for menneskerettigheter og demokrati i et autoritært land.

Aung San Suu Kyi satt i husarrest da hun fikk prisen i 1991, mens Carl von Ossietzky var i fangenskap i Hitlers Nazi-Tyskland da han ble tildelt prisen for 1935.

Når Natallia Pintsjuk holder sin ektemanns Nobel-tale og mottar gullmedaljen, diplomet og millionene som følger med Nobels fredspris, følger hun i sporene til sovjetiske Elena Bonner og polske Danuta Walesa.

De reiste begge til Oslo for å motta fredsprisen på vegne av sine ektemenn, kjernefysiker og samfunnskritikeren Andrej Sakharov og fagforeningsaktivisten og senere presidenten Lech Walesa.

Ingen av dem tok sjansen på å reise ut av landet, i frykt for ikke å slippe inn igjen.

Kampen for belarusisk språk og kultur

Ute på gaten i Vilnius treffer vi Natallias venninne Tamara Matsjkevitsj, som også valgte å flykte etter at nettet begynte å stramme seg rundt henne.

– Jeg var innkalt til forhør og visste at det bare var et tidsspørsmål før jeg ville bli arrestert, sier Matsjkevitsj.

Hun har jobbet i en uavhengig organisasjon som har arbeidet med opplysning og undervisning.

Selv det er kontroversielt i et stadig mer autoritært Belarus, der belarusisk språk og kultur ofte blir marginalisert av myndighetene.

– Jeg satte meg på et fly til Istanbul 15. juli 2021, forteller Matsjkevitsj.

Nå er hun en av dem som prøver å jobbe for demokrati i Belarus fra det belarusiske huset i Vilnius.

Verdens oppmerksomhet mot Ukraina

På Vilniusgaten henger det nå ukrainske flagg fra mange hus. For et år siden var bildet annerledes.

– Før det russiske angrepet på Ukraina husker jeg at det hang mange hvite og røde belarusiske flagg her, sier Natallia Pintsjuk, litt resignert.

Hun mener verden ser ut til å ha glemt at undertrykkingen i Belarus bare øker, fordi oppmerksomheten er rettet mot det som skjer i Ukraina.

– Men at det er jeg og ikke Ales som er til stede under seremonien i Oslo på lørdag, håper jeg gjør at verden forstår alvoret i situasjonen i Belarus.