Oransjealliansen som sprakk

Hva har skjedd i årene fra 2004, da Viktor Jusjtsjenko sto fram som folkehelten - den som skulle garantere et uavhengig Ukraina og et stabilt og gjennomsiktig demokrati?

Da Julia Timosjenko, den lyshårede, fagre prinsesseskikkelsen med folkloreflette over hodet tok hutrende oransjekledte demonstranter med storm i sentrum av Kiev?

I dag er Jusjtsjenko president og Timosjenko statsminister. Likevel sier meningsmålingene at de to til sammen får færre stemmer ved presidentvalget enn mannen som led et ydmykende nederlag ved tredje valgomgang andre juledag 2004.

På tross av valgfusket den gang, har samtlige meningsmålinger Viktor Janukovitsj som en klar vinner i 2010, i alle fall av første valgomgang.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvorfor, men svaret handler mer om de regjerendes tilkortkomming enn om utfordrerens fortreffelighet. Og det handler mer om stil enn om politisk innhold.

Krangel og uenighet

For det første har de to seierherrene fra Oransjerevolusjonen kranglet så busta fyker. Julia Timosjenko ble først utnevnt som statsminister, deretter avsatt etter noen måneder - fordi hun lå i stadig konflikt med presidentens partifeller i Parlamentet og ute i landet. Så sluttet de igjen fred - av taktiske grunner foran parlamentsvalget i 2007, der deres mer vestvennlige valgkoalisjon så vidt slo den mer russiskvennlige rivalen og hans koalisjon.

Deretter - i 2008 - forsøkte forsøkte statsminister Timosjenko å få begrenset presidentens makt. Koalisjonen sprakk, før partene så å si krabbet seg tilbake igjen - i mangel av bedre alternativ.

Og ingen er i tvil om at Timosjenko har vilje til makt - en av hennes tidligere medarbeidere har uttalt at om hun kunne leve lenge nok, ville hun blitt president i USA.

En ukrainsk kommentator sa at hun er som atomkraft - den kan brukes både til fredelige og krigerske formål.

Hun har sogar lekt med tanken om å gjøre om på konstitusjonen for å unngå hyppige valg og sikre stabilt styre de nærmeste årene. Det forslaget ble stoppet av parlamentet.

Trass i dette, Julia Timosjenko har danket ut president Jusjtsjenko blant de mer nasjonalistiske velgerne, ikke minst dem i Vest-Ukraina. På folkemunne snakkes det om at hun er den eneste med baller i ukrainsk politikk.

Viktor Jusjtsjenko fikk nær 52 prosent av stemmene i desember 2004, på en bølge av sympati etter å ha vært døden nær og blitt vansiret på grunn av en dioxin-forgiftning svært mange tror russiske krefter hjalp til med. Nå ligger han an til mellom to og fem prosents velgeroppslutning.

For det andre: De to allierte oransjeheltene hadde lovet å rydde opp i korrupsjonen som gjennomsyrer alt fra politikk til domstoler. Det har de ikke klart, og tilliten til politi og domstoler er på et lavmål. Alle har noe på alle - og positive kjennelser koster penger.

Akkurat slik det var i sovjetdagene.

Finanskrisen

Dernest har finanskrisen rammet Ukraina meget hardt. Økonomien skrumpet med 15 prosent i 2009, inflasjonen er høy og omstillingsevnen i næringslivet lav. Landet klarer ikke å utnytte Europas mest fruktbare jordbruksområder til å kompensere for manglende olje og gass.

En fjerdedel av innbyggerne er fortsatt under fattigdomsgrensa. Mange mener at statsminister Timosjenko gav for lett etter overfor Russland, da hun til slutt gikk med på å betale verdensmarkedspris for gassen. Til gjengjeld slipper hun å kjøpe så mye som hun hadde bundet seg til før finanskrisa.

Endelig - et solid flertall av velgerne er mot ukrainsk NATO-medlemskap. Derfor det en ikke-sak i valgkampen for de vestvendte. Viktor Janukovitsj er uttalt for alliansefrihet, mens alle ønsker EU-medlemskap.

Men Russlands-spøkelset er altså ikke skremmende nok til å sikre valgseier for Timosjenko eller Jusjtsjenko.

Går det som meningsmålingene sier, vinner russisk-vennlige Janukovitsj første valgomgang med solid margin og går videre til andre 7. februar sammen med Timosjenko.

De samme målingene sier at Janukovitsj vinner også den.

Men Timosjenko selv - ja hun er overbevist om at landets neste statsoverhode er en dronning.