Pressefrihetens kår i Russland, Ukraina og Hviterussland

For de fleste står mordet på den ukrainske journalisten Georgij Gongadze i 2000 i en skremmende særklasse.

Kassettbånd med timevis av hemmelige opptak fra daværende Kutsjmas kontor ble offentliggjort og avslørte hans regimes korrupte karakter.

Drapet på den den russiske journalisten Anna Politkovskaja i 2006 står også som et lavmål på hvordan det frie ord kunne kues i Øst-Europa etter kommunismens fall.

Alt og ingenting er forandret

Siden Aleksandr Lukasjenko i Hviterussland ble svartelistet av EU-kommisjonen fordi han fengslet opposisjonen etter presidentvalget 19. desember 2010, kleber etiketten som Europas siste diktator seg til ham .

• LES OGSÅ:
• LES OGSÅ: I fryktens nye hjemland

Likevel byr selv media i Hviterussland på et mer sammensatt bilde av mangfold enn diktaturet normalt tillater.

I tidsskriftet «Planeta» nr 3 2011, ble 150 års politisk historie summert opp slik denne våren i en variasjon over temaet «frihet uten mat i magen fører til kaos»:

«For å si det som det er, i Russland er alt forandret på 20 år, men ingenting på 200 år.»

Følelse av åpenhet

Hva da med Hviterussland, Russlands etniske lillebror? Når tidsskriftet beskriver behovet for stabilitet, så hymnes de facto Lukasjenkos økonomiske modell.

Men sjakkbrettet veltes av redaksjonen selv når avslutningen minner om tider da tsaren var Europas illiberale gendarm.

Og i Ukraina er tidligere president Leonid Kutsjmà satt under strafferettslig etterforskning for det brutale drapet på nettjournalisten Gongadze denne våren!

• LES OGSÅ: Krever granskning av journalistdrap
• LES OGSÅ: Avisa utstyrer journalistene sine med våpen når de skal på jobb

Blant vanlige ukrainere føler en besøkende en mye mer åpen holdning denne våren til samfunnets ømtålelige spørsmål enn det inntrykket gir som man får av vanlige russere og hviterussere.

Og i Ukraina er det «demokratitrusselen» fra den oransje revolusjonen i 2004, Viktor Janukovitsj som nå er president.

En tvilsom person? Javisst. Som alle de andre lederne som har styrt Ukraina.

Oppskriften var overvåking

Fra Russland er det tegnet et skjevt bilde av pressefriheten i Vest-Europa, for Russland har forandret seg på fem år.

Talefrihetens kår i Russland er ikke uproblematisk men annerledes enn det bildet som er skapt også i norsk presse.

Russland er lokomotivet i de østslaviske samfunnene. Og trendsetter. Alt i begynnelsen av Vladimir Putins regjeringstid røpet et internt notat fra hans administrasjon oppskriften på «politistat light» våren 2000, og oppskriften var overvåking:

«En mekanisme nummer to er å ta de forskjellige massemedier under kontroll, benytte hensiktsmessig innsamlet spesialinformasjon, herunder også informasjon av kompromitterende karakter.

Opposisjonelle massemedier eller medier sympatiske til opposisjonen kan føres inn i finansielle kriser, konsesjoner og registrering av firma i forretningsregisteret kan trekkes tilbake, det kan skapes vilkår som enten vil gjøre det opposisjonelle medium regjerlig eller umulig.»

Dette skjedde også! Men i dag har en ny virkelighet inntruffet, som modifiserer bildet av russiske medier.

Avisene er fulle av skarp samfunnskritikk, men de leses av få.

Påtvinges støyende underholdning

Den 50-årige Konstantin Ernst leder den store tv-stasjonen i tv-byen Ostankino i Moskva, som sendte utover hele Sovjetunionen. Og han gjør det ut fra en beinhard infotainment-profil.

– Intellektuelle russere gyser ved tanke på denne støyen som påtvinges oss som underholdning, sa Mark Zakharov, sjefen for Komsomolteateret til NRK mandag 25. april.

Da statsminister Vladimir Putin møtte teaterverden i byen Penza 29. april, satt Zakharov ved siden av ham som den mest seniore teaterleder i Russland, viste tv-nyhetene på den russiske, nasjonale kanalen RTR.

Der er norsktalende Dmitrij Kiseljov assisterende kringkastingssjef, og tv-nyhetene på lørdager er i hendene på den yngre Sergej Briljòv.

Folk vil ha reality-tv

I fjor høst sa president Dmitrij Medvedev at det altoverskyggende, dominerende partiet som Putin støtter, Edinaja Rossia eller «Enhetlig Russland», fører samfunnet inn i stagnasjon og viser få tegn til å ta et oppgjør med korrupsjon og byråkratisering.

Straks kom det avisartikler som tok til orde for, at nå måtte de interessante TV-debattene fra perestroika-tiden under Mikhail Gorbatsjov komme tilbake.

– Gjør de dét, da?, spurte jeg mine gamle, godt bekjente kolleger Kiseljov og Briljòv, som begge er helt sentrale i russisk TV.

– Vet du, vi har prøvd å sende de interessante TV-debattene på 1. russiske kanal. Men da flyktet seerne, de vil ha artistshow og reality-tv, så de som kjøpte reklametid som vi jo lever av, trakk seg fra programflatene, og da måtte vi bare sende slike programmer på «Kulturkanalen», svarte Sergej Briljov, mannen som har intervjuet Putin flest ganger.

Og Kulturkanalen har naturligvis langt færre seere!

Infotainment er sovemedisin

– For ørvig hater jeg infotainment, skrev Sergej Briljov til meg i en SMS 29. april fordi han måtte sitte på direkten som mangeårig Londonkorrespondent og mene noe om kjolen til Kate i et langt, direktesendt talkshow om og fra London med prinse-bryllupet.

I selverkjennelsens navn får vel jeg minne om hvor NRK sender URIX og Aktuelt. På NRK 2!

Infotainment oppfattes av russiske intellektuelle som sovemedisin for å skape politisk apati.

– Dima Kiseljov er Putins Goebbels, sier en russisk venn i St. Petersburg om norsktalende Dmitrij Kiseljov som altså er nestsjef i den russiske, nasjonale kringkastingen.

Det er for drøyt! Moskva har i dag mange kabareter. Men tross alt er ikke Moskva i 2011 som Berlin var i 1936.