Polsk innenrikspolitikk er blitt så innfløkt og forvirrende at enkelte kommentatorer tar det gamle begrep ”polsk riksdag” i bruk igjen.
Det siktet til det splittede polske parlament før den annen verdenskrig, da alle slåss mot alle og det ikke var mulig å samle seg om en konstruktiv politikk.
Omfattende utrenskninger
Bare siden nyttår har to sentrale statsråder gått av – forsvarsminister Radoslaw Sikorski og innenriksminister Ludwig Dorn, pluss statssekretær Andrzej Krawczyk på presidentkontoret.
På lavere nivå er det en lang rekke personer som enten har gått i protest eller er blitt tvunget til å gå. Og dette er bare begynnelsen.
Etter at parlamentet nylig vedtok en såkalt ”gjennomlysingslov”,skal alle de hemmelige arkiver endevendes for å finne dem som samarbeidet med det gamle kommunistiske regimet. Polen står overfor en utrenskningsbølge der nesten ingen kan føle seg trygge lenger.
Forsvarsministerens avgang
Forsvarsminister Sikorskis avgang skyldtes ikke at han var mindre Russlandsfiendtlig eller mindre Tysklandsskeptisk enn Kaczynski-tvillingene, som sitter i president- og statsministerstillingene.
Det var Sikorski som stemplet den tysk-russiske gassledningen i Østersjøen som en gjentagelse av Molotov-Ribbentropp-traktaten, som beseglet Polens skjebne i 1939, og han har omtalt tysk politikk som om revansjister og nynazister er i ferd med å ta makten i Berlin.
Sikorski gikk enda lenger enn utenriksminister Anna Fotyga som hevdet at polakkene i Tyskland har det verre enn i noe annet EU-land, en påstand som en hver med litt kjennskap til tyske forhold vil se er gal.
Den militære E-tjeneste oppløst
Sikorskis avgang skyldtes altså ikke at han var mer moderat enn Kaczynski-tvillingene, men at han ikke kunne godta at den militære etterretningstjenesten WSI ble oppløst og erstattet av en ny tjeneste, SKW, som er underlagt spionjegeren Antoni Macierewicz.
Macierewicz beskylder alle han ikke liker for å ha vært agenter for de hemmelige kommunistiske tjenester. Det som fikk vodkabegeret til å renne over for Sikorski, var at Macierewicz lammet den militære etterretningstjeneste på et tidspunkt da polske styrker skal settes in i Afganistan.
Øverstkommanderende for disse styrker får ikke lenger informasjon fra sin egen e-tjeneste, men må gå via Macierewicz i Warszawa. Det mente Sikorski kunne sette polske soldaters liv i fare.
Polakkene tidlig ute
Når hysteriet kan drives så langt at det faktisk skader polske nasjonale interesser, så skyldes det at polakkene ikke tok det oppgjør med fortiden tyskerne gjennomførte da STASI-arkivene ble åpnet.
Forklaringen var at da den historiske rundebordskonferanse mellom Solidaritet og regjeringen sommeren 1989 førte til at Polen fikk sin første ikke-kommunistiske statsminister, så hadde kommunistene fortsatt kontroll over de hemmelige tjenester og det militære og det stod store sovjetiske styrker i DDR.
Forsiktige Solidaritetsledere
Selv Solidaritetsledere som hadde sittet i fengsel, mente de ikke skulle ta et generaloppgjør med fortiden. Det samme skjedde i Ungarn og Tsjekkoslovakia, og der har man også fått store problemer på grunn av denne forsømmelse.
Det gamle kommunistiske nettverket omstilte seg raskt til den nye tid. De sikret seg innflytelse over det privatiserte næringsliv og mange ble søkkrike.
De ble populære i vest fordi de var de mest ivrige NATO- og EU-tilhengere. Den dag i dag er mange konservative mer skeptiske til EU enn ekskommunistene er.
Hemmelige arkiver ikke til å stole på
Det er det manglende oppgjør med fortiden som Kaczynski-tvillingene har gjort til sin viktigste sak.
Nok er nok, sier de, nå skal alt frem, uansett hvem det går ut over. Men alle som har arbeidet litt med hemmelige arkiver, vet at de kan man ikke stole hundre prosent på.
Mange av dem som jobbet i de hemmelige tjenester, skrøt på seg forbindelser. Det er ikke mer troverdig enn å skryte på seg damer. Derfor må de hemmelige arkiver behandles med kildekritikk.
Polsk heksejakt
Den berettigede reaksjon på at ekskommunistene beholdt så mange privilegier, har ført til en heksejakt.
Siden virkelige spioner er blitt avslørt, som biskop Wielgus-skandalen og enkelte statsrådavsløringer viste, ligger feltet åpent for alle som ønsker å ramme en uvenn eller politisk motstander. Hvor absurd dette kan bli, så vi da tidligere utenriksminister Bronislaw Geremek og redaktør Adam Michnik – begge aktive Solidaritetsforkjempere - ble beskyldt for å ha samarbeidet med de kommunistiske hemmelige tjenester.
Selv Lech Walesa gikk ikke fri for den slags anklager. Solidaritetspioneren og fredsprisvinneren betrakter det nåværende polske regimet som ren galskap som ikke vil vare lange.
Polen mister sine beste ungdommer
Kaczynski-tvillingenes regime er blitt så kaotisk at unge og velutdannede polakker vender ryggen til politikk og samfunnsliv. Stadig flere satser på business hjemme eller de emigrerer.
Dette er begavede og velutdannede mennesker som polsk politikk og samfunnsliv sårt kunne trenge, men de føler seg ikke hjemme i det nasjonalistiske og reaksjonære hysteri som piskes opp.
Enda en gang ser vi hvordan andre land trekker fordel av dyktige og innsatsvillige polakker, enten de er etterspurte håndverkere eller fremragende akademikere og kunstnere.
Til irritasjon i EU og NATO
Polen skades ikke bare innad på grunn av Kaczynski-tvillingene og deres nidkjære forbundsfeller. Polakkene er også blitt et irritasjonsmoment i EU og NATO, der de opptrer som om Polen er en stormakt og de vet bedre enn alle andre.
Bare amerikanerne er helt fornøyd med polakkene, men så får de til gjengjeld sette opp sine omstridte rakettbaser der og i Tsjekkia, og dette til tross for at opinionen i disse to land er klart imot. Det demokrati som Solidaritet i sin tid kjempet for, er ikke mer verdt enn at de nåværende ledere ikke våger å ta sjansen på folkeavstemning. De har rett og slett ikke tiltro til sitt eget folk.
Polens tragiske historie
Men uansett hvor mye kritikk som kan rettes mot det nåværende regime i Warszawa, så skal vi ikke glemme at det i vest hersker stor uvitenhet og arroganse når det gjelder Polens historie. Det glemmes lett at helt siden Katarina den store var med på å slette Polen fra Europakartet i 1795, ble polakkene undertrykt og deportert i hundretusener til Sibir.
Polakkene har mer enn andre europeiske folk, kanskje bortsett fra balterne, erfaringer med først russifiserings- og senere sovjetiseringspolitikk. De har også gang på gang opplevd hvordan Vesten har latt dem i stikken. Warszawaoppstanden i 1944 dreide seg både om sovjetisk kynisme og vestlig svik.
Og under Jaruzelskis ”krigstilstand” var de vesteuropeiske sosialdemokratier i motsetning til Ronald Reagans USA helt uvillige til å støtte Solidaritet. Derfor er det lett for polakkene å henfalle til en romantisk offermyte.
Men det er så mye realiteter i Polens lidelseshistorie at vi i vest ikke burde sette oss på våre høye hester, og vi skal heller ikke glemme at Polen er en gammel europeisk kulturnasjon. Polakkene er i hvert fall mer europeere enn vi nordmenn.
