Ashley Isaac Nkomo har fått slippe til i et lite lydstudio som en internasjonal hjelpeorganisasjon har fått på plass i townshipen Diepsloot i utkanten av Johannesburg.
Det er her de aller fattigste av storbyens innbyggere bor i rønner og blikkskur uten innlagt vann eller strøm.
Salgsbodene for narkotika står tett som hagl og falbyr rus, trøst og avhengighet til stadig flere ungdommer.
23 år gamle Ashley har så langt gått klar narkotikaens svøpe og håper at musikken og kommende plateinnspillinger skal gi ham en fremtid.
For på Sør-Afrikas ordinære arbeidsmarked har han og alle de andre ungdommene i Diepsloot svært små sjanser til å lykkes.
– Det er svært vanskelig, særlig her i Diepsloot, sier han.
– Alt er veldig hardt i en slum, på en plass som dette. Vi prøver å skaffe oss arbeid, men det går ikke, Du ser hvordan vi lever her, vi vil jo virkelig komme oss vekk.
Hvor mange som bor i Diepsloot er uklart. Det er snakk om flere hundre tusen. Mange kom til Johannesburg i håp om arbeid og et bedre liv, men havnet her i stedet.
Drømmene som forsvant
Det var ikke slik det skulle bli, da ikonet Nelson Mandela ble valgt til president og den tidligere frigjøringsbevegelsen ANC overtok styret av landet.
Den store andelen av den svarte befolkningen skulle endelig få sin sjanse. ANC lovet at massefattigdommen skulle utryddes.
Men til tross for en solid økonomisk fremgang i Sør-Afrika det siste tiåret, har ikke den økende velstanden dryppet ned på Diepsloot og en lang rekke andre tilsvarende samfunn på landets skyggeside.
- Forfatteren André Brink:
- Les også:
De hvite i landet har en levestandard som er blant de høyeste i verden, mens en stor og betydelig andel svarte lever på det som kalles« verdens tredje nivå».
10 prosent av de fattigste i Sør-Afrika svarer for 1,2 prosent av inntekt og forbruk. Tallet for de 10 prosent rikeste er 51,7 prosent.
Samtidig, inntektsforskjellene mellom gruppene har minsket i forhold til hvordan det var under apartheidtiden. En ny svart middelklasse har vokst frem. Men fremdeles er ni av ti lavinntektsarbeidere svarte.
Sør-Afrika topper nå den såkalte Gini-indeksen for inntekt, som viser inntektsforskjellene i et land.
I 1994 hadde Sør-Afrika en score på 59,3 hvor 100 er høyest. I 2011 var økt til nær 64 prosent og altså høyest i verden.
Til sammenligning ligger Norge og de andre skandinaviske landene på indeksbunnen, med en score på 25 prosent.
- Les mer hos:
Andelen som lever under fattigdomsgrensen i Sør-Afrika utgjør fortsatt halve befolkningen på nær 49 millioner.
Den offisielle arbeidsledigheten er rundt 25 prosent, den uoffisielle kjenner ingen. Og aller vanskeligst er det for svarte ungdommer å få arbeid, blant disse er selv den offisielle ledigheten over 50 prosent.
Det sørafrikanske næringslivet måtte gjennom moderniseringer og effektiviseringer etter at Sør-Afrika ble tatt inn i den internasjonale varmen igjen, noe som førte til arbeidsledigheten gjennom de tre siste tiårene har økt i stedet for sunket.
ANC-regjeringene har heller ikke maktet å skape alle jobbene de lovet, for å løfte folket oppover velferdsstigen.
- Les også:
Svarte er fortsatt langt dårligere utdannet enn hvite, og til tross for kvoteringsprogrammer og pålagte videreutdanningsprogrammer er det fremdeles store forskjeller i arbeidslivet.
Kun 15 prosent av den velutdannede arbeidskraften er svart, en utdanningsmessig arv landet sliter med fra apartheidtiden.
Loven fra slutten av 1990-tallet som krever at selskaper med flere enn 50 ansatte må ha en arbeidsstokk som speiler den etniske sammensetningen i landet, har stort sett kun gitt resultater i offentlig sektor.
Åpning av grensene har også ført til at innbyggere fra andre afrikanske land, spesielt Zimbabwe, strømmer til og gjør at uutdannede sørafrikanere må slåss med stadig flere om jobbene som er.
Ordninger som skal sikre omfordeling av gårdsbruk og bedrifter, ved at svarte får kjøpe av hvite, har heller ikke gitt store resultater – foreløpig.
Blikkskur i summen
Selv om flere har fått tilgang til vann, toalett og elektrisitet, er tilværelsen for langt flere fortsatt tung og mangelfull.
Gloria Mungani kom til Johannesburg med datteren sin for elleve år siden. Også hun håpet på arbeid, hus og hjem.
Nå holder datterens strøjobber så vidt liv i dem, i blikkskuret som er blitt deres husvære i Diepsloot.
– Når det regner, blir det fullt av vann, forteller hun.
– Det hjelper ikke å støpe gulvet med sement. Vannet siver igjennom. Dette er jo en sump. Utenfor strømmer det da kloakk, og det er lett for små barn å bli tatt av strømmen.
– Jeg skulle likt å leve i et hyggelig hus og kunne se gjennom et vindu at det regnet ute. Og kunne stå opp – uten å bli våt på beina, sier hun med et sårt smil.
Der byggene reiser seg
Men bare en kort kjøretur fra Diepsloot skyter et nytt forretningsbygg i været i Sandton, bydelen i Johannesburg der de rikeste bor bak murene sine.
Det er en annen verden. Et utstillingsvindu – Afrika på sitt mest vellykkede og prangende.
Det er i Sandton bankene, forsikringsselskapene, advokatfirmaene og de store gruveselskapene har valgt å slå seg ned. Sammen med millionærer og milliardærer og Johannesburgs mest eksklusive kjøpesenter som et midtpunkt.
Forskjellene gir «eksplosjonsfare»
Forskjellen på fattig og rik i landet blir mer og mer urovekkende, mener Michele Ruiters, som er analytiker i Development Bank of South Africa.
– Jeg tror det er ekstremt farlig siden Sør-Afrika er blitt det samfunnet i verden som har størst forskjeller mellom folk, sier Ruiters til NRK.
Michele Ruiters
Foto: Picasa/Zimbabwe Women Resource Centre & Network– Det kommer fattige, arbeidsledige sørafrikanere hit og ser velstanden, og faren er overhengende for at det kan komme reaksjoner. Om det blir en eksplosjon som det vi har sett i Nord-Afrika, er jeg ikke sikker på. Men kriminaliteten og sosiale problemer vil definitivt øke.
- Les også:
– Vi ser det nå, kriminaliteten er blitt ekstremt voldelig i Sør-Afrika. Også vold i hjemmene øker – frustrasjonene nærmer seg kokepunktet, sier analytikeren.
