Overintegrert i Brexit-land

Jeg vet ikke om det er riktig å si at sjokket hadde lagt seg helt, men iallfall virket det tilsynelatende roligere i Storbritannia da resultatet av folkeavstemningen om EU var kommet over en måned på avstand. Det var sommerferiestart for briter flest – og sommerferieslutt for NRKs utsendte medarbeider, altså meg.

Etter nesten tre ukers opphold i Norge med alt hva det medførte av ... skal vi si annerledes former for køkultur (ev. mangel på sådan), høflighet (ev. mangel på sådan) og et tidvis... interessant prisnivå, ventet omsider en etterlengtet siste ferieuke. Den skulle nytes på engelsk jord, og ikke minst på engelsk vis.

Tanken var å helintegrertes blant engelskmenn på klassiske engelske feriesteder, slik jeg med hell hadde gjort i flere år – men i år var det annerledes – de hadde vendt Europa ryggen.

In St. George we trust

En engelsk identitet har vokst frem som langt mer viktig for folk i løpet av de siste årene. Fra før av har jo det samme skjedd med den irske, skotske og etter hvert også den walisiske identiteten gjennom opprettelsen av egne folkevalgte forsamlinger, diskusjoner om løsrivelse, selvbestemmelse og maktfordeling.

Men «engelskhet» har ofte har blitt assosiert med en form for nasjonalisme tilhørende ytterste høyrefløy. Nå har det endret seg, og det er ikke lenger bare under de store fotball, cricket og rugbymesterskapene at det engelske flagget med St. George-korset vaier.

Det henger også fast utenfor puber, i hager, er å se som klistremerke på biler, som motiv på tekrus og mye annet. Selv om Union Jack sjelden er så langt unna, sånn for sikkerhets skyld.

Og ut i denne nyoppvåknede engelske bevisstheten ventet først et rom på et typisk engelsk hotell ved kysten ganske rett syd for London, og deretter et opphold på en vaskeekte Bed & Breakfast, drevet av et engelsk ektepar i en liten by ved den engelske rivieraen. Turen skulle gå via den 155 kilometer lange kyststripen som er kjent som The Jurassic Coast – med imponerende og majestetiske klipper fra trias, jura- og krittiden.

Sommerferie langs den engelske kanal, det føltes veldig integrert ut.

Fritt for utlendinger

I slutten av juli og det meste av august er så godt som alle hotellrom, sommerhus, hytter, badehus, Bed & Breakfasts, og campingplasser for lengst fullbooket.

Innbyggerantallet i de små kystbyene mangedobles i det horder av bybleke engelske familier kommer med sine spader og spann, levegger, oppblåsbare badedyr og arsenaler av sportsutstyr til bruk på stranden.

De fleste utlendinger reiser gjerne til London og en håndfull andre storbyer, men i mindre grad til de klassiske feriestedene for de innfødte – det skulle imidlertid jeg for tredje året på rad.

Tanken på alt dette romantiske engelske boblet i meg, uansett hvor høyt jeg elsker det travle London-livet, med alle sine tilbud, alle sine nasjonaliteter og mangfold. Men som selverklært anglofil savnet jeg det som bare er engelsk – det jeg hadde forelsket meg igjennom oppveksten via fjernsynsserier, musikk, litteratur og senere over seks år med botid.

Hvor paradoksalt det kunne høres ut, så lengtet jeg, nordmannen, litt unna alle nasjonalitetene og språkene som til vanlig surrer rundt meg i storbyen.

Hotell i særklasse

Og det fikk jeg. Først på det engelske hotellet. Et hotell hvor mange gjester var på fornavn med resepsjonisten og booket den samme leiligheten eller rommet år etter år. Hvor de hadde favorittrestaurant nede i landsbyen og kjente eieren, hadde sine favoritt-turer i det engelske kulturlandskapet, hvor de svømte i det lille hotellbassenget etter å ha nytt en stor feit engelsk – ikke kontinental – frokost med pølser, bacon, blodpudding, tomatbønner, kippers, stekt sopp, stekt tomat og egg i diverse former.

Da jeg sjekket ut etter noen dager, valgte resepsjonisten å overse det sikkert pussige navnet mitt, og så ut til å la min innøvde engelske aksent forlede henne til å tro at jeg var en av dem. Og da hun spurte hvor ferden gikk videre, lo hun høyt da jeg sa navnet på kystbyen flere timers kjøring vestover, slo seg på låret og sa: «Haha, så du skal til Basil Fawlty-land?», en referansen til den nå 41 år gamle komedieserien Hotell i særklasse.

Og jeg lo med og følte meg riktig så integrert. Jeg takket for oppholdet et dusin ganger, og hun takket for besøket minst like mange ganger, som engelskmenn jo gjør.

It was all rather amusing.

Handlet det ikke om innvandring?

Etter folkeavstemningen om EU er det brukt en god del tid på å snakke om hvorfor britene stemte som de gjorde, og da først og fremst i England og Wales hvor negativiteten til EU var størst. Mange kommentatorer og akademikere har vært opptatt å slå fast at resultat av avstemningen ikke var et resultat av innvandringsskepsis.

Nehei?

Kanskje ikke utelukkende, men på alle våre reportasjeturer i månedene forut for avstemningen var innvandring i aller høyeste grad tema hos de vi intervjuet og ellers snakket med – eneste unntaket var Skottland.

Selv i Nord-Irland møtte vi irer, som til tross for sitt eget folks historie med utvandring i mange generasjoner, ville ut av EU, «for å få kontroll over egne grenser» som en av EU-kampens mest brukte setninger lød. Så vet ikke jeg hvor representative de vi møtte var for hele landet, men du verden så mange akkurat vi klarte å møte på som var mest opptatt av innvandring.

Fremmedfolk på bussen

Og det er også et selvopplevd faktum at du kan sitte på bussen i nærområdet ditt i hovedstaden (og også i småbyer) og stort sett høre utenlandske stemmer summe rundt deg. Mange er østeuropeere eller søreuropeere, mange er asiater, ja selv vi skandinaver har noen små gettoer rundt omkring. Men slik ER London og har vært det i mange, mange tiår – eneste forskjellen er at nå er det større innslag av utenlandske stemmer enn før.

I fjor var det ny topp på netto innvandring til Storbritannia på 333.000 mennesker, tilsvarende over halve befolkningen i Oslo. Og mange briter er bekymret for om det er boliger, jobber, skoler og helsetilbud til alle.

Det å ikke høre ditt eget morsmål på bussen har mange uttrykt det som skremmende når jeg har snakket med dem, at de føler seg fremmedgjort i sitt eget land, sitt eget nærmiljø, uten at det gjør de som eier de utenlandske stemmene til noe farlig i seg selv.

Svigerfaren til en nær venn av meg som bor i den lille byen Hereford på grensen mot Wales, er en av dem som synes det er skremmende. EU-innvandrere fra særlig Polen utgjør den største minoriteten i byen, de integreres lite i lokalsamfunnet, og den pensjonerte mannen tør ikke gå alene til minibanken fordi han er redd for utlendingene.

Om han har grunn til å være redd er et annet spørsmål – men han er det, og mange har latt de samme tankene dominere, uavhengig av klassetilhørighet.

Fish'n'chips, scones og ufattelige mengder te

Men det var lite å til utenlandske språk der jeg nå hadde ankommet, til det endelige målet. Her var det tjukt med ferierende innfødte engelske familier, samlet for dager og uker i dette ferieparadiset.

Hvor det inne i byen eller på strandrestaurantene ble satt livs uante mengder med nasjonalretten fish'n'chips til lunsj eller middag, eller kanskje begge deler. Hvor de kjøpte iskrem fra de små kassebiler med fantasifulle dekorasjoner i iskrem-tema og hvor bensinaggregater putret mens de holdt varelageret kaldt. Hvor de på de nærmest endeløse sandstrendene ved det nydelige blå havet drakk dovent øl og gomlet potetgull fra kiosken som til diverse mellommåltid, før de satte i gang med timelange sandslott-prosjekter, eller samlet andre likesinnede til tautrekking, fotball, frisbee, badminton eller hva de nå hadde båret med seg.

Lokalbefolkningen i suvenirbutikkene, i tehusene, i fudge-utsalgene, iskrembilene og i kiosken snakket med tjukk aksent og kaller oss for «luv» (kjære) og «pet» (kjæledyr) og utvekslet endeløse rekker av høflighetsfraser om hvordan de har det, endeløse samtaler om været, om trafikken og om når tidevannet kom.

Og så ble det drukket te, og spist deilige scones med clotted-cream og syltetøy.

Hver eneste gang tekoppene kommer på bordet lyste det opp i øynene hos gjestene og det er som om de smaker denne engelske versjonen av livets vann for aller første gang i det øynene smalnet i absolutt nytelse. Så var det som om de glemte tekoppen en liten stund, fant den igjen med enorm glede og gjentok ritualet.

På veggene hang det jubileumstallerkener med bilder av de kongelige, på badet vasket man hender ved å skålde dem under en spring for så å forfryse dem under neste. Ah, jeg var så integrert i engelske paradiset.

Hjelp – en utlending

Men en ettermiddag, da jeg stakk innom en kaffekjede for en cappuccino, hvem jobbet i kassen og serverte den uhyre velorganiserte køen av engelskmenn?

Hvem tok imot bestillingene på mange av de store restaurantene på kvelden? Hvem jobbet på tivoliet borte i parken? Hvem kjørte mange av drosjene på kvelden? Det var ikke engelskmenn.

Det var disse så mye omtalte EU-innvandrerne. Som jobbet, mens engelskmenn brukte tiden på å være engelske. Engelskmennene, og noen få utlendinger som likte å … være engelske selv. En av dem – en nordmann – snudde seg overrasket da han hørte et østeuropeisk ektepar snakke sammen under et besøk på et gammelt engelsk herskapshus.

Jeg er ikke helt sikker, men det kan tenkes at det i et lite nanosekund var et snev av irritasjon hos meg, øh – hos ham, over at man ikke engang på en engelsk ferie fikk fred for utlendinger. Før han ble flau og kom på at han selv var en utlending og en innvandrer.

Og hvis du lurer på hvor jeg var? Kan ikke si det, kunne jo risikere at det kom enda flere utlendinger dit neste år.