Obamas første 100 dager

Mer kritiske røster hevder han holder høy profil, men har liten internasjonal gjennomslagskraft.

Så kan det spørres i hvilken grad det er særlig fruktbart å dele ut karakterkort etter at rundt 7 prosent av valgperioden er unnagjort.

Stimulansepakker

Obamas første 100 dager har vært preget av den økonomiske krisen. Dette var en problemstilling som dukket opp noen uker før valget, men som har fått førsteprioritet.

Obama har, i tråd med Det demokratiske partiets ideologiske tradisjoner, valgt å satse på støttetiltak og stimulansepakker for å redde bedrifter og arbeidsplasser. Til nå er resultatene få, men velgerne er tålmodige. De ser få resultater, men forstår samtidig at 100 dager er svært kort tid når utfordringene er så store.

Denne videoen er dessverre ikke tilgjengelig. Kontakt oss dersom du har spørsmål.

Presidentens popularitet er svært høy på de fleste meningsmålinger; men de viser samtidig at et stort flertall av republikanerene er skeptiske. Det er særlig Obamas tro på at det offentlige har en sentral rolle i løsningen av den økonomiske krisen, som har falt hans markedsorienterte kritikere tungt for brystet.

Krig

Obama har holdt sitt valgløfte om å trekke soldater ut av Irak, med parallell oppbygging i Afghanistan. Hans mest krigskritiske støttespillere er misfornøyd med at 50 000 soldater skal bli værende i Irak utover ”tidsfristen”, og de ser med stigende skepsis på at Taliban øker sin innflytelse – ikke bare i Afghanistan, men også i Pakistan.

Krigsmotstanderne frykter et nytt Vietnam. Dette er imidlertid en krig Obama arvet fra sin forgjenger og som han hele tiden har vært i mot, så hans innsats for å rydde opp i Irak og ”gå etter” Al Qaida, Taliban og Osama bin-Laden støttes av et flertall av velgerne.

Stil

Det er liten tvil om at USAs 44.president gjør alt han kan for å markere politisk avstand til den 43. Han har helt åpenlyst satset på diplomati og dialog.

Han snakker om forhandlinger og samarbeid der George W. Bush sa at ”den som ikke er med oss er mot oss”. Der Bush hevdet at FNs Sikkerhetsrådet var i ferd med å gjøre seg selv ”irrelevant” og at USA heller gikk til krig mot Saddam Hussein alene enn å vente på enda en resolusjon, der henvender Obama seg direkte til det iranske folk i en TV-sendt tale og han håndhilser smilende og høflig på en av USAs heftigste kritikere, Venezuelas president Hugo Chavez.

Uhørt, i følge tidligere visepresident Dick Cheney som flere ganger har gitt uttrykk for at Obama med sin politikk har gjort USA mindre trygt.

Andre Bush-støttespillere kritiserer presidenten og hevder det er mye form og lite innhold. Og kan ha noe rett: Da Obama var i London på G-20 møtet og i Strasbourg på NATOs 60-årsjubileum ble han mottatt som en superstjerne. Men de europeiske gikk ikke med på globale stimuleringstiltak for å bekjempe den økonomiske krisen – slik Obama hadde bedt om; og de sendte ikke flere soldater til Afghanistan, selv om de fikk speile seg i glansen sammen med Barack og Michelle.

Av-bushifisering

Den nye presidenten har brukt mye tid disse 100 dagene på å markere et skille i amerikansk politikk. Først og fremst symbolisert ved at han 48 timer etter innsettelsen i januar la ned fangeleiren på Guantanamo. Problemet er at beslutningen ikke ble fulgt opp med detaljer om hva som skulle skje med de om lag 250 fangene som fremdeles sitter der.

At han i så vel Europa som Latin-Amerika har innrømmet at USA ikke alltid har opptrådt perfekt blir tolket som et svakhetstegn av amerikanske Bush-hauker, men har høstet respekt og beundring hos regjeringssjefer og statsledere i andre land. De ser nye muligheter når verdens mektigste mann er villig til å lytte i stedet for å skyte fra hofta.

Det kan virke enkelt, men noen ganger er verden så enkel: Obamas inviterende stil har skapt en nytt klima internasjonalt, hvilket kan være det som skal til for å få til endringer.

Nye toner

President Obama er blitt enig med Russlands president om å trykke på ”restart-knappen” hva forholdet mellom de to land angår. Han har fjernet reise- og pengerestriksjoner for eksil-cubanere som vil besøke eller hjelpe familie på Cuba.

Obama sier han vil møte iranerne, han snakker om en atomvåpenfri verden og i talen sin i Tyrkia snakket han om forsoning og fred med den islamske delen av verden.

Når mange av disse hyperaktive utspillene blir hengende litt i lufta og ikke fulgt opp, har det sammenheng med det amerikanske ”spoils system”. Når en ny president blir valgt skiftes hele sentraladministrasjonen ut. Det tar tid før flere tusen nye etatssjefer og direktoratdirektører er på plass. Noe av tregheten hva synlige resultater angår, skyldes at systemet – i motsetning til presidenten - trenger mer enn 100 dager på å nå marsjfart.

Internasjonale avtaler

President Obama har med all mulig tydelighet markert at USA akter å overholde avtaler.

Der president Bush nydefinerte begrepet ”tortur” og sa at USA ikke torturerer, akter Obama å holde seg til den internasjonalt anerkjente definisjonen.

Han har tatt et oppgjør med den forrige regjeringens praksis og USA vil blant annet gå aktivt inn i FNs Menneskerettighetsråd. Samtidig har Obama engasjert seg i den utvidede problemstillingen som har med hele menneskehetens ve og vel å gjøre.

Plutselig går USA i bresjen for internasjonalt klimasamarbeid og arbeidet med en oppfølger til Kyoto-protokollene. En rolle USA på ingen måte var i nærheten av under Bush, snarere tvert i mot.

Annerledes

Barack Obama er ingen Messias. Han er på mange måter en tradisjonell sentrumspolitiker. Allikevel svarer folk at han er en annerledes politiker. I meningsmålinger trekker de frem hans stil og hans personlige egenskaper, ikke nødvendigvis hans politiske holdninger. Dette gjelder, i følge New York Times, uavhengig av kjønn, rase, inntekt, utdannelse eller alder.
Det hevdes allerede at han – med sin avvæpnende sjarm og sitt karisma – har revitalisert, ikke bare Det hvite hus, men hovedstaden Washington DC.

Presidenten håndplukker sine rådgivere som igjen velger medarbeidere. På den måten kan en president prege byen ved at administrasjonen slår an en tone og bidrar til en stemning, som mange Washingtonians nå hevder Obama har gjort.

Rollemodell

Størst effekt kan det derfor vise seg at Obama får – ikke som verdens mektigste mann – men som foregangsmann og familiefar. Det (relativt!) unge ekteparet med døtrene Sasha (7) og Malia (10) har bragt nytt liv til Det hvite hus. De fire utstråler en energi som amerikanere flest har savnet og et engasjement som mange trenger.

Da hunden Bo ble presentert for all verden for et par uker siden fikk den en mediedekning som var en månelanding verdig. De to småpikene er blitt alle jenters ”drømmevenner”, Michelle veksler mellom raffe designerklær og enkel konfeksjon fra kjedeforretninger til ”alles” begeistring.

Barack er ”inner-city cool” og skyter ”hoops” dvs han spiller basketball - mens begrepet ”kjøkkenhage” er på alles lepper etter at førstedamen bedrev matauk og plantet grønnsaker på Sydplenen nylig. Det er en kjensgjerning at mange amerikanere følger ”the First Family”; og Obama’enes livsbejaende aktiviteter kan virke inspirerende på så mange at det i seg selv kan medføre ”change”, på en måte som vil kunne gavne folket, kanskje like mye som politiske vedtak.