Norske foreldre er bortskjemte – og jeg er en av dem

Jeg føler meg litt som hun bortskjemte jenta i klassen. Du vet, hun som alltid hadde nye kule klær, dro på ferier til eksotiske steder i utlandet og hadde de tingene alle vi andre bare kunne drømme om. Nå skal jeg fortelle deg hvorfor.

Jeg befinner meg litt utenfor Boston i Massachusetts. Hun jeg kaller min «amerikanske søster», Siri, har nettopp blitt mor til tvillinger. De to små guttene titter forventningsfullt opp på meg fra armkroken. Beskyttet fra alt det verden måtte bringe med seg.

Har ikke krav på lønnet permisjon

Siri fikk barn like før jul. Hun er lærer og valgte å jobbe deltid før hun fødte. I en slik deltidsstilling er hun ikke kvalifisert til å motta foreldrepenger. Hadde hun jobbet fulltid hadde hun fått tre måneder permisjon, uten lønn. Det blir sett på som en god ordning.

Her er det nemlig mange som ikke har krav på betalt foreldrepermisjon i det hele tatt. Kun 19 prosent av amerikanske foreldre har tilgang til foreldrepenger gjennom deres arbeidsgiver, viser de nyeste tallene fra U.S Bureau of Labour Statistics.

Siri har valgt å være hjemme med barna resten av skoleåret. Siden hun tok dette valget har hun ingen garanti for at hun får jobben sin tilbake.

Jeg kaller Siri for min amerikanske søster, for da hun var 15 år bodde hun hjemme i Kragerø hos familien min i et år. Hun er fadder til min førstefødte og har blitt «Auntie Siri». Hun amerikanske tanta vi dessverre ser så altfor lite.

Når jeg hører Siri fortelle, og prater med andre amerikanske venner her, klarer jeg ikke å unngå å tenke på hvor i godt vi har det i Norge.

Ja, noen ganger lurer jeg på om vi nordmenn glemmer hvor godt vi faktisk har det.

For rundt meg ser jeg hvordan mine amerikanske venninner påvirkes av det amerikanske systemet. Min venninne Ellie er sykepleier. Hun fikk seks uker permisjon med 66 prosent lønn fra jobben da hun fikk sitt første barn. Hun tok også ut 16 uker med ulønnet permisjon, som foreldre i Washington D.C har rett til på grunn av en egen lov her. Den er bedre enn den føderale som er på 12 uker ulønnet permisjon.

Mannen til Ellie måtte bruke sykedagene han hadde opparbeidet seg da barnet deres ble født. En annen venninne forteller at hun fikk seks uker med betalt permisjon. Mannen fikk en uke.

For Siri ble fødselen hard og hun døde nesten da hun gav liv til tvillingguttene. Alle som har fått barn vet at tiden etterpå er hektisk. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er med to.

Mannen til Siri jobber, som amerikanere flest, lange dager. Det blir fort tolv timer utenfor husets fire vegger. Han har nemlig en sjefsstilling i et stort amerikansk firma.

De er blant de privilegerte amerikanerne. De føler seg også heldige fordi hans firma har en svært god foreldrepermisjonsordning for fedre som han kunne dra fordel av. Han fikk seks uker med full lønn. Og de klarer seg helt og holdent bare på hans inntekt, slik at Siri kan være hjemme med de nyfødte.

Vennene mine drømmer om våre ordninger

Jeg tenker tilbake på min egen permisjon. Og mannen min sin. Hvor heldige vi var. Til sammen var vi hjemme i rundt et år. Med full lønn.

Da sønnen min var tre måneder, var vi i Florida på besøk hos Siris familie. En av dagene like før vi skulle reise hjem, satt jeg på en kafe og ble servert av en hyggelig servitør som lurte på hvor gammel sønnen min var. Hun kunne fortelle at også hun hadde en akkurat like gammel sønn hjemme. Men hun måtte tilbake og jobbe rett etter fødselen. Familien hadde ikke råd til at hun kunne være hjemme med barnet.

Sønnen ble passet på av venner og familie som stilte opp for dem. I USA finnes det nemlig heller ikke barnehageordninger slik vi er vant til. Ofte betaler foreldre store summer for barnepass før barna begynner på skolen. Andre velger å bli hjemmeværende. Slik også flere av mine venninner her er. Siri vurderer nå også å bli hjemme lenger. Barnehagene i nærheten er så dyre at det ikke vil utgjøre store forskjeller på økonomien i familien.

På kafeen i Florida denne dagen tenker jeg på hvor heldige vi er. Der vi satt og fikk oppvartning av en kvinne i akkurat samme situasjon som oss. Som egentlig ønsket å være sammen med sin nyfødte, men som måtte jobbe lange skift. Hun fikk mer enn de 20 prosentene det er normalt å tipse her i USA.

Da jeg ble mor første gang var det som alenemor, likevel klarte jeg meg godt takket være de gode norske ordningene. Da sønnen min kom til verden noen år etter, var jeg glad for at også mannen min fikk muligheten til å være hjemme. Det båndet de etablerte da er sterkt.

Jeg mener tiden de tilbrakte var verdifull på mange måter. Ikke bare knyttet de bånd, han forstod også hvilken jobb det er å ta vare på barna. En oppgave han har fortsatt med på en glimrende måte. Noe som også gjør at jeg kan ha en jobb som innebærer mye reising og tid borte fra familien.

Når jeg forteller mine amerikanske venner om det norske systemet er det vanskelig for dem å forestille seg det. De drømmer om våre ordninger.

Jeg er stolt over hvor langt vi har kommet i Norge, og ser med egne øyne hva det har betydd for likestillingen: For ikke bare misunner mine amerikanske venninner våre ordninger, de misunner også hvordan norske fedre bidrar i husarbeidet. I hvert fall min mann. Men nå skal det sies at jeg har funnet en veldig bra en. Og nå skjer det ting i USA også.

20. desember signerte Donald Trump en ny lov som gir føderalt ansatte opptil 12 uker med betalt permisjon. Nå øker derfor også presset mot amerikanske selskaper om å tilby bedre betingelser.

Hos den ferske familien til Siri i Massachusetts brakte ikke fødselen bare med seg våkenetter og bleieskift. Den brakte også med seg en haug med regninger og administrasjon knyttet til helseforsikringen som skal dekke fødselen og oppfølgingen etter. Paret regner med at bare det å føde har kostet dem rundt 40,000 norske kroner. Penger de måtte betale fra egen lomme. For selv om de har en god forsikring, dekker den ikke alt.

Nå er ikke min påstand at det norske systemet er knirkefritt. Og jeg er privilegert som lå på gjennomsnittslønnen for kvinner i Norge da jeg fikk barn. Fortsatt finnes det dem som ikke har krav på foreldrepermisjon i Norge også, f.eks. hvis de ikke har hatt inntekt de siste seks av ti månedene før du føder.

Selv fikk ikke jeg barnehageplass til datteren min før hun var 1,5 år og det halvåret var vanskelig. Og det finnes land som har enda bedre ordninger for nybakte foreldre enn oss. Det finnes også store amerikanske selskap med gode ordninger for sine ansatte.

Men dersom man sammenligner andelen som får muligheten til å hjemme med barna etter fødsel i Norge og USA er forskjellene enorme.

Selv er jeg oppvokst på arveklær og var på min første flytur med foreldrene mine da jeg var 15. Jeg var vel ikke det du vil kalle bortskjemt. I hvert fall ikke på materielle goder. Men likevel er jeg nå plutselig den bortskjemte i venneflokken. Og det på grunn av statsborgerskapet mitt.

Vi er heldige. Som er født i Norge.

Derfor tør jeg påstå at ja, vi er litt bortskjemte. Vi nordboere.