Slaget om Napoleon

Bør Napoleon Bonaparte hylles som en nasjonal helt? En heroisk krigfører og visjonær grunnlegger av institusjoner som fortsatt preger Frankrike?

Eller var han først og fremst en kvinnefiendtlig tilhenger av slaveriet?

Napoleon er en vanskelig mann å forholde seg til, både for franskmenn flest og for landets presidenter. Jacques Chirac holdt seg i sin tid langt unna minnemarkeringer av hærføreren som kronet seg selv til keiser. I hele år har fransk presse fundert på om president Emmanuel Macron ville gjøre noe ut av 200-årsdagen for Napoleons død. Er det mulig å si noe som alle franskmenn kan enes om?

I ettermiddag holder han talen, men hovedmotstanderen hans i presidentvalget neste år hadde bestemt seg før den ble holdt: Det var ikke nok feiring. «Leve keiseren, leve storheten», skrev Marine Le Pen i en kronikk tirsdag. Deretter beklaget hun at president Macron hadde lagt opp til en kort feiring på sparebluss.

«Vi burde minst ha hyllet ham med et helt år», sa Le Pen i en TV-sending samme dag.

Gatenavnene i Paris gir en idé om den litt uavklarte arven etter mannen fra Korsika. Det finnes steder som er oppkalt etter de store slagene han utkjempet. Austerlitz. Jena. Rivoli. Men du finner ingen plass, aveny eller offentlig bygning i hovedstaden som er oppkalt etter Napoleon.

Verdens mest kvinnefiendtlige mann

Før dagens markering av Napoleons død, har debatten rast i månedsvis. For kritikerne er det særlig to poenger som har dominert: Han gjeninnførte slaveriet, og spolte kvinnefrigjøringen tilbake. Det siste fikk Frankrikes likestillingsminister Élisabeth Moreno til å være temmelig klar i talen i mars, da hun konstaterte at Napoleon er blant historiens mest kvinnefiendtlige personer.

I 1799 tok han makten i et militærkupp etter den franske revolusjonen. Flere av frihetene og beslutningene de revolusjonære hadde tatt, ble reversert. Napoleon sørget for at adelen fikk tilbake noen av sine privilegier. Mens kvinnene mistet deler av sine. De mistet blant annet retten til eiendom. De kunne bare jobbe hvis ektemannen ga dem tillatelse til det, og måtte finne seg i at det var han som fikk lønningsposen.

Tillot slavehandel

Revolusjonen sørget for at slavehandel ble forbudt. Mennesker er født like, og har rett til å gjøre opprør mot undertrykkelse, het det i menneskerettighetserklæringen av 1789. Et drøyt tiår senere vendte Napoleon seg vekk fra den revolusjonerende tanken. Med ett var ikke alle født like likevel. Slaveriet ble gjeninnført i de franske koloniene. Den beslutningen gjør dagens markering vanskelig for mange.

I de franske territoriene på den andre siden av Atlanterhavet er minnene om Napoleon bekmørke. Eller blodrøde.

«Alle her i Guadalope vet hvem som gjeninnførte slaveriet i 1802. Det var Napoleon», sa presidenten for de regionale myndighetene, Josette Borel-Lincertin til avisen Le Monde tidligere i vår. Hun har dagens jubileumsplaner klare: To viktige historiske bygninger skal lyssettes med det hun kaller «et blodrødt lys, symbolet på vår histories arr». Det er arr som nå rives opp når Frankrike markerer keiserens død, slik hun ser det.

Den store Napoleon-utstillingen som åpner i La Villette i Paris så snart COVID-tiltakene tillater det, har tatt høyde for noen av innvendingene mot å markere dagen. For første gang vil dokumentene der Napoleon gjeninnførte slaveriet stilles ut offentlig, for å bidra til en informert debatt.

Pierre Branda, en historiker som jobber for den franske Napoleonstiftelsen, sier beslutningen om slaveri var noe Napoleon ble presset til å ta, både av ministre og franskmenn i koloniene.

– Det var en opportunistisk beslutning som Napoleon feilberegnet, sier han og mener den ikke bør få overskygge alt det andre Napoleon gjorde.

Kulturkrig

Da Napoleons fødselsdag skulle markeres i 1969, var det krigshisseren Napoleon som fikk gjennomgå fra datidens anti-krigsbevegelse. De hadde noen ubestridbare poenger: Napoleon førte kriger som kostet Europa, og ikke minst Frankrike, dyrt. Rundt 5 millioner mennesker døde i Napoleonskrigene. I flere år gikk 60–70 prosent av statsbudsjettet til det militære.

Når er det slaveri og misogyni man retter fokuset mot. Mens Napoleons ivrigste tilhengere mener at kritikken er et utslag av tidsriktig politisk korrekthet og amerikansk «cancel culture». «De vil viske Napoleon vekk fra vår historie», het det i et debattinnlegg i ukeavisen Le Point i mars, skrevet av ledelsen i en konservativ tenketank. Hvis man ikke feirer Napoleon, het det i artikkelen, glemmer man at «det evige Frankrike, som er stolt av sin historie, aldri vil knele».

Forandret Frankrike

Det er mulig å finne andre (og litt mindre høystemte) begrunnelser for at Napoleon bør minnes også. For Napoleon reformerte det franske statsapparatet, og sørget for institusjoner og lover som brukes den dag i dag. Loven Code civil regnes blant verdens virkelig innflytelsesrike tekster. Den ble kopiert i andre europeiske land. Napoleon reformerte det franske utdannings-systemet også. Han mente at et godt utdanningsvesen var selve fundamentet for et samfunn der man kan komme så langt man vil uavhengig av sosial klasse.

Og nettopp de store forandringene landets hersker innførte er det tilhengerne viser til når de mener at Napoleon bør minnes. For Napoleon Bonaparte er overalt i Frankrike, selv om navnet hans ikke er å finne så mange steder i bybildet.

Sivilretten og strafferetten. Universitetet, videregående skole, Æreslegionen, den franske nasjonalbanken og børsen. Det er en hel del som peker tilbake mot Napoleon.

– 40 % av Napoleons code civil er uforandret. Og med Napoleon fikk vi en moderne statsadministrasjon. Alt som gjør staten i stand til å fungere, var det Napoleon som skapte, sier historikeren Arthur Chevalier til NRK.

– Å studere ham, er å studere oss selv. For enten vi vil eller ikke, beveger vi oss i hans land hver eneste dag, sier Chevalier.

Han har kalt en del av debatten som nå har blusset opp for «hysterisk». Kritikerne mener det er grunn til å ta hardt i.

– Vi kan ikke ha en offisiell markering av mannen som erstattet vår første republikk med et autoritært regime, hevdet Alexis Corbière fra venstresidens La France Insoumise i Le Figaro tidligere i vår.

Fra slagmarken til en øde øy

Krigene kostet, ikke minst felttoget mot Russland. Napoleon gikk østover med tidenes største hær, på rundt 600.000 mann, men de ble de møtt av den brente jords taktikk og sprengkulde. Knapt 18.000 mann var igjen da de vendte hjemover.

Det endelige tapet kom ved Waterloo i 1815. Da Napoleons hær møtte britiske og prøyssiske soldater gikk de på et sviende nederlag. (Selv om lederen av det franske Napoleonselskapet nylig uttalte at nederlaget først og fremst var «gloriøst») Den franske herskeren ble tatt av sine erkefiender.

Skuelystne møtte fram for å et glimt av den kjente fangen da han ble brakt til Storbritannia. Britene fryktet at han ville bli en slags attraksjon hvis de beholdt ham i landet. De sendte ham til en av verdens mest avsidesliggende øyer.

Han endte sine dager på St. Helena. Der skrev han memoarene i et muggbefengt hus. Om natten løp rottene over gulvet på soverommet. Han døde av det som trolig var magekreft i 1821.

I alle år har franskmenn kranglet om og diskutert hvordan han burde bli husket. Selv hadde han kanskje vært godt fornøyd med at han blir husket.

At det er krangel om ettermælet, ville ikke nødvendigvis plaget mannen som i større grad enn de fleste andre visste å sette pris på et godt slag.