NRK Meny
Normal

Langt frem til førsteplassen

Den kenyanske regjeringen har satt seg et ambisiøst mål. De vil prøve å ta igjen Norge på FNs levekårsindeks. «Look to Norway» har dermed fått nytt innhold.

Lærerstreik i Kenya

Disse guttene på Olympic Primary School i Nairobi har flere ganger den siste tiden måtte undervise seg selv. Velferden i Kenya synker og lærerne er ute for å streike for høyere lønn.

Foto: SIMON MAINA / Afp

Lars Sigurd Sunnanå i Nairobi
Foto: NRK

Jeg har hatt et forklaringsproblem å stri med den siste uken. Og jeg har hatt vanskeligheter med å bli trodd når jeg har prøvd å løse det.

Det begynte med FN som kom med sin årlige rapport om hvilke land det var best å leve i, og hvilke som kom dårligst ut.

Øverst på skalaen tok Norge som kjent førsteplass også denne gang. Nederst havnet Kongo på listen over de 187 landene som levekårsundersøkelsen omfattet.

Kenya ble nummer 143.

– Det var den beste plasseringen av landene i Øst-Afrika, fremhevet assisterende planleggingsminister Peter Kenneth som lette etter lyspunkter da han fremla FN-rapporten på en pressekonferanse her i Nairobi.

Men han måtte samtidig innrømme at landets rundt førti millioner innbyggere nå har det verre enn for bare noen få år siden.

Hør korrespondentbrevet i lyd:

Økonomisk trøbbel

Prisene på mat og transport er skutt i været, mens lønningene har stått stille. Fra ett måltid om dagen har mange familier måttet gå over til ett annenhver dag.
Den kenyanske shillingen synker stadig i verdi, og rentenivået nærmer seg tjue prosent for boliglån.

Over hele Kenya er lærerne nå i streik for å få bedre lønn. I forgårs la også sykepleierne ned arbeidet på flere av hospitalene i Nairobi.

Den økonomiske fremgangen er ikke blitt slik Peter Kenneth og regjeringen i Kenya hadde håpet på.

– Vi må begynne å sammenligne oss med Norge, sa han.

– Vi må se nærmere på hva det landet har gjort for å bli nummer en.

Uttalelsen ble slått stort opp i pressen her neste morgen. Og ikke før var avisene lest og fordøyet, før mine afrikanske venner meldte seg med spørsmålene sine. Hvordan er det egentlig å leve i Norge?

Snø, kaldt og mye penger

Som vanlig startet jeg med å fortelle at det kan være kaldt i vårt lille land høyt der oppe mot nord. I Nairobi hutrer og fryser folk flest når gradestokken kryper under 20 plussgrader.

De rister vantro på hodene sine når jeg beretter at det kan være 20 minus i Oslo vinterstid, og at vi klarer oss fint likevel i varme hus og med gode klær og sko.

Mine venner er heller ikke helt på bølgelengde når jeg gir dem et lite innblikk i norsk økonomi. Kenya er i likhet Hellas, Italia og andre søreuropeiske land i ferd med å drukne i statsgjeld.

Når jeg da forteller at kongeriket vårt ikke har lån i det hele tatt, og at nær fem millioner nordmenn kan se fremtiden ganske lyst i møte med et svimlende stort pensjonsfond i utlandet, noe vi kan takke olje- og gassproduksjonen utenfor kysten vår for, da vet de ikke helt om jeg snakker sant.

Når jeg kommer inn på hvilken velferdsstat vi som nordmenn er blitt vant til, begynner de virkelig å himle med øynene.

For vanlige kenyanere, millioner av dem lever på og under den internasjonale fattigdomsgrensen, det vil si at de ikke har mye mer enn en dollar å leve for hver dag, betyr det som regel full finansiell krise om han eller hun eller noen av barna blir rammer av sykdom eller ulykker som krever legehjelp, medisiner og kanskje innleggelse og operasjon på sykehus.

Jeg kan fortelle at selv om det kan være behandlingskøer hjemme i Norge, er vi aldri redd for at legebesøkene eller sykehusopphold skal ruinere oss økonomisk.
Det er vi forsikret mot gjennom Folketrygden.

Og i skarp kontrast til den skyhøye arbeidsledigheten i Kenya kan jeg fortelle om arbeidsmarkedet i Norge, der de aller fleste som kan og vil ta et tak, får seg jobb. Skulle en bli rammet av sykdom, finnes det sykelønnsordninger. Mister en jobben, finnes arbeidsledighetstrygd og eventuelt andre stønadsordninger om ledigheten blir langvarig.

Dessuten har vi en arbeidsmiljølov, sier jeg. Den og tariffavtaler som fagforeningene i Norge har fremforhandlet, gir arbeidstakere trygghet og rettigheter. Ikke som i Kenya.

Et ufrivillig glass vin

Vaktmesteren i leilighetskomplekset der jeg bor, fikk sparken på grått papir for et par uker siden. Han hadde gjort en flott jobb og holdt orden på ting for en luselønn helt siden komplekset ble bygd for elleve år siden.

Men så hadde det seg slik at eieren av leilighetene, hun bor selv i den største av dem, holdt bryllup for sønnen sin med hundrevis av gjester i flere dager.

På tampen av feiringen inviterer brudgommen vaktmesteren på et glass vin når gjestene er gått utpå morgenkvisten. Lawrence, vaktmesteren, tør ikke avslå.
Men da er det at mor ser dem sammen.

Det passer seg ikke for en søkkrik indisk familie som hennes, at sønnen pleier omgang med en fattig vaktmester. Neste formiddag er Lawrence satt på porten etter alle årene i hennes tjeneste.

Det nyttet ikke for noen av oss å snakke til henne.

Skolemllioner til ministerens lomme

Det er når jeg legger ut om skole- og undervisningstilbudet vårt hjemme i Norge, at grensen for hva mine kenyanske venner vil tro på, nærmer seg for alvor.

At våre døtre og sønner i det store og hele kan gå hele veien fra og med grunnskolen til og med universitetseksamener uten at det kreves betaling underveis, er så fjernt fra en kenyansk virkelighet som det nesten er mulig å komme.

Grunnskolen er riktignok gratis for barn i Kenya. Men for millioner av fattige familier er det tunge løft å sende barna dit. Kjøp av skoleuniformer svir. Og det er gjerne så som så med møbler i klasserommene. Foreldrene må ofte også trå til med nødvendige stoler, benker og pulter for de små sammen med annet undervisningsmateriell.

Det har derfor vært omfattende og vedvarende protestdemonstrasjoner utenfor regjeringskvartalet i Nairobi denne høsten med krav om at undervisningsministeren må trekke seg.

Det har han ikke gjort, selv om departementet hans synes gjennomsyret av korrupsjon i likhet med en rekke andre offentlige organer. Store beløp som skulle gått til grunnskolen, er på mysteriøst vis blitt borte.

Beløpene, det er snakk om rundt 250 millioner norske kroner, var ment å bli brukt nettopp til stoler og pulter og annet helt nødvendig utstyr for de minste av skolebarna.

Pengene var donert av regjeringene i Storbritannia og Canada, som forlangte dem tilbake etter at en uavhengig revisjon hadde avdekket at embeds- og tjenestemenn i departementet hadde fordelt dem på sine respektive, private bankkonti.

Motstrebende er millionene nå overført fra den kenyanske statskassen tilbake til giverne i London og Ottawa, men ministeren sitter altså fortsatt.

– Det er ikke vanlig å trekke statsråder til ansvar i saker som dette i Kenya, forteller vennene mine.

Lederne for protestdemonstrasjonene er dessuten arrestert og satt i fengsel for å ha forstyrret ro og orden.

Den norske far og mor

Så fortalte jeg at en av sjefene mine på Marienlyst hadde tatt pappapermisjon.

– Hva?!!

Jeg måtte forklare at i Norge kan mor og far dele ett års permisjon med full lønn etter at et barn er født. Det nektet de å tro på.

I Kenya gir svært mange arbeidsgivere sine kvinnelige ansatte fyken om de blir gravide.

Det er et stykke frem fra å være nummer 143 til førsteplassen på FNs verdensomspennende levekårsindeks.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt