Murene i Midtøsten

Det regnet da jeg forlot Gaza.

Jeg stod og kikket over mot muren med de rundene tårnene som, etter hva jeg har blitt fortalt, inneholder fjernstyrte maskingevær. Foran meg lå en lang korridor med gjerder på hver side og bølgeblikktak, som et endeløst bur.

Det regnet, og for mange i Midtøsten er det et godt tegn, men jeg så ikke noe godt i det regnet. Det var kaldt, det blåste og den korte, men intense krigen mellom Israel og Hamas i fjor høst var akkurat over.

Jeg la på vei inn i den korridoren med alt utstyret mitt. Bak meg så jeg biler med CNN komme, og jeg ville nå grensekøen før dem. Jeg visste at en lang kø allerede ventet på meg og at hvert eneste lille objekt ville bli nøye gjennomlyst. Når verdens kringkastere i en drøy uke har vært i Gaza, blir det ganske mange.

Jeg begynte å gå og kom fram til en automatisk dør. Jeg ble stående og vente før den åpnet seg. Jeg var på vei gjennom muren.

Den første ståldøren ledet til en svingdør i metall hvor det bare er plass til et menneske og knapt nok det. Jeg måtte presse gjennom en bag etter den andre. Deretter fulgte en ny gang, så køen av andre pressefolk som hadde dratt tidligere enn meg.

Jeg ble stående der et par timer, før jeg åpnet bagene mine, gikk gjennom en ny dør som åpnet seg på avstand og gikk jeg inn en maskin, skrevet, hevet armene i været og lot meg gjennomlyse av en snurrende, heldekkende CT-skanner.

Ennå har jeg ikke møtt noen mennesker på denne grensepassasjen, med unntak av sjauere av palestinsk opprinnelse som lempet bagene mine inn på et transportbånd.

En absolutt grense

Israelerne står og kikker på oss fra et overvåkingsrom i en etasje over, ikke soldater som før, men unge mennesker ansatt i private sikkerhetsfirmaer.

Står du ikke riktig, må prosessen gjøres om igjen, og deretter ledes man gjennom bås etter bås som låses bak meg. Den som ikke skjønner hvorfor Gaza kalles et fengsel, har ikke krysset denne grensen.

Jeg vet ikke om noen grenser som dette, så markert, så absolutt. Andre steder er grenseovergangene flytende, det er litt av begge områder på hver side. Ikke slik her.

I Gaza drar man fra bunnløs fattigdom og håpløshet, i hvert fall føles det slik etter nok en krig, til bølgende jorder og velasfalterte gater og du kan stoppe noen hundre meter unna å kjøpe deg en café latte på en bensinstasjon.

Krysse grenser

Mye av livet mitt som Midtøsten-korrespondent består i å krysse grenser. Jeg har allerede fylt opp ett pass med stempler og akkurat fått ett nytt. Dette lille geografiske området, er politisk intrikat.

Med bil kunne jeg vært i Damaskus på en fire-fem timer eller i Beirut på et par-tre fra den bensinstasjonen hvor jeg ikke stanset for å drikke café latte. Men heller enn å kjøre langs Middelhavet for å komme for eksempel til Beirut, må jeg fly via Amman siden Syria er i borgerkrig.

Og for å komme til Amman kan jeg velge om jeg vil fly fra Tel Aviv, eller krysse andre grenser til lands, første grensen mellom den okkuperte Vestbredden, så den som kontrolleres av de israelske okkupasjonsmyndighetene og som leder over til Jordan, gitt da at jeg har et visum til Jordan.

Hvis ikke må jeg til en annen grenseovergang. Og så videre. Og husk at for meg som vestlig utenlandsk journalist er det, tross alt, enkelt.

Klassisk maktpolitikk

Skulle man stå med en kaffe latte ved en bensinstasjon i sør-Israel og vite at Gaza er like i nærheten og at Beirut også er det, og at mellom der ligger Tel Aviv og Haifa og litt lenger nord-øst ligger Syria hvor over 60 000 mennesker er drept i en borgerkrig som ikke ser ut til å ha noen ende, vil du som reisende være tilgitt for å tenke at dette området er overgitt permanent konflikt.

Spørsmålet er hvorfor. Heller enn å fortape seg i lettvinte og polemiske kulturelle forklaringer, som jeg, en passant, ser har blitt populære også når det gjelder Norge, tror jeg mye av dette handler om grenser, om hvem som kontrollerer hva, klassisk maktpolitikk med andre ord og om ett sett spesielle historiske omstendigheter.

Opprettelsen av staten Israel er selvfølgelig, sett fra den arabiske verdens ståsted, hovedårsaken til denne manglende stabiliteten og permanente konflikten, et slags traume som spilles ut i forskjellige former, men dette er langt fra alt.

Gammelt syrisk territorium

Ta Syria igjen. Sett fra Damaskus har de ikke bare mistet en naturlig del av kontaktområdet sitt i det som i dag er Israel, men Libanon ble opprettet av franskmennene for å gi de kristne en stat hvor de hadde kontroll og det stod syriske soldater der fra 1976 til 2005 og ironisk nok er de syriske opprørerens oppmarsjområdet i dag i Tyrkia gammelt syrisk territorium.

Provinsen tyrkerne kaller Hatay er kjent for syrere, hellenister, bibel-kjennere og de som er kan sin østlige Middelhavshistorie, som Alexendretta med Antioch som den viktigste byen.

Her ligger utløpet av Orontes-elven som renner gjennom Syria, og her ligger gammel kirke etablert av apostelen Peter og det som finnes av nygamle bygninger bærer umiskjennelig preg av fransk kolonitid. Landskapet, med sine grønne, fruktbare daler, er også levantisk, og hadde det ikke vært for franskmennene og Ataturk, ville dette fortsatt vært Syria.

Da franskmennene kontrollerte området mellom første og andre verdenskrig, oppga de nemlig provinsen til Atuturk etter som sannsynligvis var en fingert folkeavstemning som viste at provinsen hadde tyrkisk flertall.

Ataturk hevdet også at provinsen hadde vært tyrkisk i 40 århundrer, en påstand han bela med en solteori om språk som var populære på 1930-tallet i Tyrkia der det ble hevdet at alle språk stammer fra tyrkisk. I realiteten drev han med en ikke ukjent sport heller i våre dager, kolonisering av andres områder.

(Korrespondentbrevet fortsetter etter bildet)

Ungt politisk kart

Det er lett å tenke på Midtøsten som et gammelt område med sumeriske sivilisasjoner i Irak, faraoenes i Egypt eller ugarit-sivilisasjonen i Syria som ga oss det første alfabetet, for eksempel. Men selv om kulturen er gammel, er det politisk kartet ungt.

Grunnrisset ble lagt i de mange rundene med fredsforhandlinger som foregikk etter Den første verdenskrig. Da ble grensene tegnet, og under krigen hadde britene utstedt på Balfour-erklæringen om opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i det som da het Palestina.

Alt dette skjedde på bakgrunn av det ottomanske rikets kollaps som hadde regjert området i fire århundre, og når imperier faller, følger kaos. Bare spør romerne og deres naboer.

Hele den arabiske verden var i spill, og det ga seg mange utslag, for eksempel, de to eneste landene jeg kjenner til med en hersker familie i navnet. Saudi-Arabia rett og slett er Sauds Arabia, Ibn Al-Saud var mannen som skapte det vi i dag kaller virkeligheter på bakken, og landet ble hans og hans familie.

Det hasjemitiske kongedømmet Jordan, tilhører, ja, hasjemitt-slekten, som britene sørget for å gi ikke ett, men to land, Irak og Jordan.

Slik kunne jeg fortsatt, men poenget er at disse grensene og dermed de politiske systemene, er noe man noe man i beste fall har lært seg å leve med, uten at de har noen dyp legitimitet. De ble trukket av kristne europeere, som et resultat av en gitt tilstand, sjelden som naturgitte, selv om det selvfølgelig også finnes gamle politiske fellesskap innenfor de nåværende grensene.

Ikke dermed sagt at alle problemene kan legges ved de gamle kolonimaktenes dør.

Må akseptere fortiden

Midtøsten er ikke det eneste stedet hvor de trakk grenser mer eller mindre etter eget forgodtbefinnende. I både Afrika og Latin-Amerika, har landet kommet til en erkjennelse at for å komme videre, må man akseptere det som har hendt.

Det nytter ikke å kjempe de kampene på nytt. Uti Possidetis juris kalles det i internasjonal rett. Internasjonale juridiske prinsipper virker ikke på meg å være styrende i Midtøsten, aller minst i forholdet mellom Israel og det som et flertall i FN nå kaller Palestina.

I Jerusalem en kveld traff jeg den palestinske kunstneren Bashir Makhloul. Han bor og jobber i Storbritannia, men hadde sin første utstilling her. Jeg spurte han om dette med grenser, og hvordan han reagerte på om muren, som palestiner, ikke muren til Gaza, men den som skiller det som er igjen av Vestbredden og Israel, og han snudde det på hele på hodet.

Han så muren som et israelsk monument over hvem de er og hva de vil, og mente at det var de som fengslet seg selv inne. «Du er hva du lager», sa han. Og jeg tror jeg vet hva en israeler ville sagt: «Du er hva du gjør» og tenkt på selvmordsbombere.

Alle trenger grenser, uten grenser eksisterer man hverken som stat eller enkeltmenneske. Et sted begynner du. Et sted slutter du. Spørsmålet som ligger i bunn her er tror jeg om grenser handler om et «deg og meg» eller om et «deg eller meg».

Og dette korrespondentbrevet som har dreide seg om murer, Balfour-erklæringer og Versailles-trakter, storpolitikk og uforenlige oppfattinger av virkeligheten som uvegerlig leder til krig, i hver fall konflikt, kan ikke annet enn å konkludere med at i Midtøsten av i dag handler grenser om det siste, altså å trekke opp et markert skille, med våpen i hånd.

Men så er det likevel ikke så enkelt, så stereotypt, for politikk handler om mennesker, om menneskers sameksistens og den følger, heldigvis, ikke rett linjer, tegnet i sanden eller rullet ut med piggtråd eller innprentet ideologisk på fjernsyn eller i skolebøker.

Ta Jamil, en palestinsk fotograf fra Øst-Jerusalem som jeg noen ganger jobber med. Han har vært vitne til flere kriger og utallige overgrep mot sitt folk, men hjertet hans ledet ham til å gifte seg med en israelsk og jødisk kvinne av russisk herkomst, til begge familiers store misnøye. De stod på sitt og har fått en datter som snart er ni år.

Der det er grenser, er det også grenseoverskridere. Takk Gud for det.