NRK Meny
Normal

Mot fryktens valg i Storbritannia?

LONDON (NRK): Landsmøtesesongen hos de politiske partiene i Storbritannia er over. De har alle fortalt at det er mye å frykte, koalisjonsregjeringer, rumenere, statsministere i bar overkropp og flere økonomiske skippertak.

Fire britiske partiledere

De fire partilederne som har talt på landsmøter de siste ukene, med klokken fra øverst til venstre. David Cameron, Nick Clegg, Nigel Farage og Ed Miliband.

Foto: Reuters

I det statsminister David Cameron ble klappet ned av scenen onsdag ettermiddag, var årets landsmøtesesong over i Storbritannia, men samtidig ga det en følelse av at den lange valgkampen var i gang.

Den veldig lange valgkampen i så fall, for neste parlamentsvalg her avholdes våren 2015. Like fullt, retorikken var ikke til å ta feil av.

Det va’kke min skyld

Først ute var Liberaldemokratene, som tilsvarer norske Venstre. De samlet seg i Skottlands største by, Glasgow, og en del av landsmøtet handlet utvilsomt om å slikke sår.

Riktignok gjorde Liberaldemokratene et brakvalg i 2010, som brakte dem i regjering for første gang i historien. Men, en ting er å gjøre et brakvalg, noe annet er å sitte i koalisjonsregjering med de konservative. De konservative er vant med å styre butikken alene, og er uenig med Liberaldemokratene i svært mye, noe som stadig kommer til syne.

– Det er en endeløs kamp, vi må slåss med nebb og klør, sa partileder og visestatsminister Nick Clegg da han talte til landsmøtet om å kjempe for miljøet.

– De ville holde igjen på grønn energi. De ville til og med forhindre geografilærere i å lære elevene om hvordan vi kan takle klimaendringene. Nei, nei og nei, ropte Clegg til landsmøtet for noen uker siden.

Hans store frykt er et for sterkt konservativt parti og et for sterkt arbeiderparti. Samtidig er døren åpen for samarbeid med begge.

Og siden den talen har det strengt tatt vært en noe anstrengt offentlig tone mellom de to regjeringspartnerne.

NRK spurte professor i statsvitenskap ved London School of Economics, Patrick Dunleavy, hva han tror om den videre rollen til Liberaldemokratene.

– Det har kostet, og de går mot et elendig valg, slår han fast. – De er nå nede på den halve oppslutningen av hva de hadde før valget i 2010, og det kommer til å gå hardt ut over antallet parlamentsmedlemmer. I øyeblikket har de 57 stykker, skulle valgresultatet reflektere målingene slik de er nå, får de under 30, kanskje helt ned mot 20 stykker.

Det som tradisjonelt sett har vært Storbritannias tredje største parti, er ikke lenger det på meningsmålingene etter regjeringserfaringen. De er kun fjerde største parti. Det tredje største partiet er et parti som har gjort seg enormt populært ved å vise sin avsky for EU og Europa, nemlig Uavhengighetspartiet, UKIP.

Ludder til besvær

Da de avholdt landsmøte denne høsten hadde ikke mindre 150 journalister akkreditert seg. For tre år siden var det … tre journalister! Det meste av første delen av konferansen handlet likevel om partiets noe frittalende EU-parlamentsmedlem Godfrey Blom.

Han omtalte en gruppe kvinnelige tilhørere som «luddere» under en tale, og forsvarte det etterpå. Og ble så sint på en tv-journalist som stilte ham kritiske spørsmål om temaet, at han slo til ham i hodet med partiprogrammet.
Godfrey Blom er ikke lenger enn del av UKIP, og sitter nå som uavhengig representant i Europaparlamentet.

Slik Fremskrittspartiet ble latterliggjort i Norge gjennom mange år, har UKIP og leder Nigel Farage måttet tåle mye av det samme, ofte selvforskyldt. Og selv om det stadig kommer medieoppslag de nok skulle vært foruten, er det ikke tvil om partiet er en maktfaktor, en maktfaktor som skremmer de etablerte partiene.

Stadig advarsler om hvor mye vondt EU påfører britene, og ikke minst hva økt innvandring fra nye EU-land medfører av kriminalitet og snylting på velferdsbudsjettene, har blitt møtt med anerkjennende blikk hos den jevne brite.

Målinger før landsmøtene begynte, viser at folk er langt mer tilfreds med Farage enn både lederen av Liberaldemokratene og det britiske arbeiderpartiet, Labour. Kun statsminister David Cameron har høyere troverdighet hos folk enn lederen av det EU-skeptiske partiet som ligger lengst til høyre av de store partiene.

Holder skjorta på

Derimot er det et annet parti som velgerne har mest tro på. Det vil si, bare litt mer tro på enn de konservative, nemlig det britiske arbeiderpartiet, Labour. En måling i avisen The Sun rett før helgen viste en tre prosentpoengs ledelse for Labour, noe som kanskje ikke er rare ledelsen med tanke på alle de upopulære avgjørelsene regjeringen har måttet ta under den pågående gjeldskrisen som har herjer Storbritannia siden 2008/09.

– Hvorfor har ikke Ed Miliband klart å få et større forsprang? spør NRK professor Patrick Dunleavy på LSE.

– Vel, Ed Miliband var statsråd, en veldig ung statsråd, i den forrige Labour-regjeringen. Den regjeringen får fortsatt skylden for finanskrisen av et flertall av britene. Folk her ser kanskje mer etter hjemlige årsaker enn de burde, men Labour lever fortsatt i den skyggen, sier Dunleavy.

Labour og Ed Miliband forsøker å vri fokuset en annen vei, mot at konservative ikke vil vanlige folk vel, bare de rike.

– Vi kan gjøre det bedre enn dette, var Ed Milibands hovedparole da han talte til sitt landsmøte tirsdag i forrige uke, i det solfylte engelske badeparadiset Brighton. Han sa det ikke bare én eller to ganger, men 17 ganger gjentok han at det Storbritannia kan ha det bedre enn nå.

Og kanskje var det de lange hvite sandstrendene noen hundre meter fra møtelokalene som inspirerte ham til å peke nese av en ferierende statsminister som ble august avbilde i badebukse på stranden i august.

Jeg kan love dere én ting, hvis jeg blir statsminister skal jeg beholde skjorten på i offentligheten, sa Miliband til ellevill begeistring hos tilhørerne. Tilhørere han også må tåle mye kritikk av i år, og NRK overhørte flere tilhørere som konstaterte at han har en lang vei igjen å få før han er noe statsministeremne. Men, han fikk gjennomgående god kritikk for fremførelsen av talen, og noe mer blandet mottakelse for å love å fryse energipriser og å skattlegge landets største bedrifter mye hardere.

Labours skremmebilde for fremtiden er at de konservative vil la de minste betale mest, en tradisjonell argumentasjon fra partiet som troner alene på venstresiden i britisk politikk.

Holder lyset på

Apropos skjorter, statsminister David Cameron hadde selvsagt fått med seg kommentaren fra sin ærede motstander da han samlet partiet sitt i Manchester denne uken.

– Som dere har sett, har jeg mage til å takle gjeldskrisen, fleipet Cameron.

– Vi gjør følgende avtale, sa han, med adresse til Miliband. – Hvis du holder skjorten på, skal jeg holde lyset på! Med andre ord, Cameron var den som skulle holde hjulene i gang.

Trolig var det et hint til en legendarisk avisforside hos The Sun fra 11. april 1992. Da lå Labour godt an på meningsmålingene, og avisen skrev følgende over hele forsiden på valgdagen: «Hvis Kinnock (daværende leder av Labour) vinner i dag, kan den siste som forlater Storbritannia vennligst slukke lyset», illustrert med hodet til Neil Kinnock inne i en lyspære. Labour tapte valget for de konservative.

Men, også hos statsministeren handlet det om å overtale velgere. – Vi skal gjøre Storbritannia til mulighetenes land, gjentok Cameron om og om igjen, riktignok bare 13 ganger, i motsetning til Milibands 17 gjentakelser – men talen var også noe kortere…

Samtidig var statsministeren ytterst forsiktig med å love noe konkret politikk, utover at han og partiet skulle fortsette som de hadde gjort hvis de fikk fornyet tillit. Det eneste han la trykk på var at partiet ønsket regjeringsmakten alene neste gang, koalisjonen er svært upopulær innad i partiet. Hans partikollega og mulige utfordrer som partileder, London-ordfører Boris Johnson sa det enda krassere:
«La oss kutte løs den liberaldemokratiske albatrossen vi har rundt halsen, og kaste den på sjøen»

Redaktør i nettstedet politics.co.uk, Alex Stevenson, oppsummerte Camerons tale slik etterpå:

– Dette var talen til en mann som har litt under to år på seg til å overbevise det britiske folket om å gi ham stemmer nok til å få flertall alene. Han prøvde nok derfor å være så ærlig som mulig i håp om å få folket på sin side.

– Men det er stykke igjen til Storbritannia blir et «mulighetenes land»?

– Så absolutt, og det var nok derfor David Cameron snakket så generelt.

Alex Stevenson

Alex Stevenson, redaktør (deputy editor) ved det politiske nettstedet politics.co.uk.

Foto: Pirvat

«Mulighetenes land», er jo ikke noe som noen politiker vil være imot. Men, dette er et land som må vise økonomisk nøysomhet i mange år ennå.

18 måneder igjen å skremme velgere på

Som nevnt, politikerne har god tid på seg før de må stå til politisk eksamen igjen. Siden forrige valg har det vært et parlament hvor ingen av partiene har flertall alene, noe som er ytterst sjelden i nyere britisk historie, det har kun skjedd en gang før, i 1974.

Situasjonen kalles «hengt parlament» (hung parliament på engelsk). Den situasjonen ser ut til å være fastlåst, Labour har i lang tid vært det største partiet på målingene, men altså med kun 38 % oppslutning, Toriene til Cameron har 35 %, så det er på ingen måte gitt hvem av de to som vinner. Og som om ikke det var jevnt nok, så har UKIP 10 % oppslutning, mens liberaldemokratene 9 %.

Her må det mye skremming til for ikke å få nok en periode med «hengt parlament». Det i seg selv er nok en skremmende tanke for noen av dem som regjerer i dag.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt