Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i Moskva.
«Det helligste er å pløye jorden», skrev Lev Tolstoj på sine eldre dager. Men her i Russland var det et slaveri.
I novellen «Sangerne» beskrev Anton Tsjekhov de livegne bøndene som sang om sin sorg. I Ivan Turgenevs «En jegers dagbok» synger de slitne bøndene rundt talglyset med vodkaflasken så tårene triller hos leserne.
Men så i mars 1861 opphevet reformatortsaren Aleksandr II livegenskapet.
Bøndene opphørte å være adelens eiendom, unge forelskede kunne ikke lenger selges hver for seg til St. Petersburg og Uralfjellene fordi bondejenta ikke ville ligge med adelsmannen.
Lincoln og Aleksandr
I vest har ikke russiske ledere hatt noe godt ord på seg for løsningene de valgte på samfunnsproblemene.
Men Aleksandr II avviklet slaveriet i Russland på fredelig vis tre år før slaget ved Gettysburg - selve crescendoet i den amerikanske borgerkrigen. Slaveriet var stridens eple, og det er ikke uten grunn Abraham Lincolns statue smykker vestibylen på revolusjonsmuseet i Havana.
Det ble ingen revolusjon mot Aleksandr II. Tvert imot ble han myrdet av en anarkist i 1881.
På åstedet i St. Petersburg ble «Kirken på blodpølen» oppført 100 meter vest for Europas lengste hovedgate: Nevskij Prospekt.
Drapsmotivet til anarkisten var krisemaksimering. Skulle eneveldet styrtes, var en liberal tsar det verste omvelterne, nihilistene og anarkistene kunne tenke seg.
Bønder og bøker
Men om de russiske bøndene fikk sin frihet for 150 år siden, fikk de ikke eiendomsretten til jorden. Til blodpris måtte de erverve sine jordflekker fra adelen. Og gjeldsåket tynget de russiske bøndene helt frem til revolusjonen i 1917.
Lenins parole om jord til bøndene sikret faneflukt fra fronten under første verdenskrig, og dermed kom bonde- og arbeiderstaten.
Hvor viktig er dette bakteppet med bondehistorie for russisk mentalitet?
For snart 30 år siden ledsaget jeg konservatorieprofessor Vitalij Katajev til Festspillene i Bergen. Der ble han hilst som den første dirigent som oppførte Edvard Griegs forbudte symfoni.
Katajev hadde aldri vært utenfor Sovjetunionen, og da vi kom hjem igjen til Moskva, spurte jeg hva som hadde gjort mest inntrykk i Vesten - les Norge.
- Bondegården til din mors fetter Johannes Haaland i Alversund nord for Bergen, svarte min russiske venn.
Da jeg spurte Grieg-dirigenten hvorfor akkurat det, så svarte han:
- Så du ikke at den bonden hadde en vegg full av bøker som han hadde lest?
Johannes var gammelt medlem av Bokklubben, og bare tanken på bønder som leste bøker var nærmest utenkelig for en russisk intellektuell selv på slutten av Sovjet-tiden.
Revolusjonær eller reformist
I alle år har jeg fått spørsmålet om hva som skiller nordmenn og russere i mentalitet. Da har jeg alltid tatt utgangspunkt i året 1861. Det året opphørte slaveriet for russiske bønder mens deres norske stavnsfeller hadde flertallet på Stortinget, om ikke makten i det norske samfunn.
Gjøres et historisk kvantespang frem til 1917, blir den russiske proletar revolusjonær og kongemorder, mens den norske arbeider blir reformist, sosialdemokrat og med tiden også monarkist.
Forskjellen i utvikling av mentalitet tror jeg har å gjøre med følgende: Der den norske arbeider var sønn av en fribåren Venstre-bonde, var den russiske proletar sønn av en pisket livegen.
«Sakseprinsippet»
1920-tallet ble en bedre tid for russiske bønder, frem til november 1929. Da startet Josef Stalin full kollektivisering.
Det knekket ryggen på den russiske bondestand, som fremdeles er forkrøplet.
Ideen økonomisk var å pumpe ressurser over fra jordbruk til industri ved å underprise mat og overprise industrivarer.
Sakseprinsippet het det i sovjetisk økonomi. Det ble også kalt «primitiv sosialistisk akkumulasjon» av Stalins medarbeider Ordzhonikidze.
Og primitivt var det.
Mikhail Gorbatsjovs morfar ble dømt til 12 års straffearbeid i Ural-fjellene fordi han hadde en ku over normen og ble definert som storbonde eller« kulak».
- Så vokste jeg opp i huset til en folkefiende, men ga det meg rett til å fordømme min egen morfar? spurte stats- og partisjef Mikhail Gorbatsjov på et møte i redaktørforeningen i Moskva i desember 1990.
Storbønder og andre bønder
I 1975 var Gorbatsjov ung partisjef i Stavropol i Nord-Kaukasus, og dit sendte min veileder doktor Viktor Danilov meg for å studere jordbruksstatistikk.
Gorbatsjov syntes nok det var pussig at en mann så langt nord som fra Norge kom til Nord-Kaukasus for å studere arealproduktivitet.
Stalin-tidens grusomheter mot russiske bønder, med en hungersnød i 1933-34 som krevde minst 5 millioner liv, huskes fortsatt.
Nylig pratet jeg med en yngre kar som er viseinformasjonsminister for den autonome republikken Tartarstan.
Over et glass vodka kom vi inn på det jeg har studert grundigst i livet, russisk agrarhistorie. Da fortalte ministeren at hans bestefar hadde fått 30 år i Sibir fordi han var såkalt storbonde.
Først i 1961, 100 år etter at livegenskapet ble opphevet, fikk sovjetiske bønder innenrikspass og kunne reise fritt rundt i den enorme Sovjet-staten som alene utgjorde 1/6 av jordens landoverflate.
Kollektivbrukene begredelige arv
Når du knekker ryggen på en hel bondeklasse, er langtidsvirkningene kolossale.
Videre i Sovjet-tiden forble bare 5-6 prosent av dyrket areal på private hender. Alt annet ble lagt til statsbruk kalt «kolkhoz» -eller kollektivbruk.
«Kolkhoz» et skjellsord i dag på russisk.
For i 1982 ble 32 prosent av kjøtt og melk produsert på de skarve, private hageflekkene som utgjorde de 5-6 prosentene av den dyrkede marken, 42 prosent av frukt og grønnsaker ble også dyrket på disse teigene mens hele 60 prosent av den sovjetiske potetproduksjonen gjorde det.
I dag klager det som fins frie bønder at de kan ha regnskaps- og revisjonsplikt overfor opptil 15 offentlige organisasjoner.
Da blir de ikke mye tid til våronn.
Den lokale TV-stasjonen for Moskva-regionen meldte 12. mars at det per 1000 hektar er fem ganer flere traktorer i USA enn i Russland.
Vi kan legge til at èn ting er nå traktorene, men du skal ha minst tre applikasjoner til trekkraften. For plogen, harven og møkkasprederen får russiske bønder betale dyrt.
Derfor er for eksempel svinekjøtt i Russland tre ganger dyrere en svinekjøtt fra USA og Polen - svindyrt med andre ord.
Den russiske landbruksministeren måtte innrømme at mens russiske bønder kan konkurrere på kvalitet, så kan de ikke det på pris. Hypoteklån til jordbruksformål eksisterer fortsatt ikke, selv om det har kommet en lov om privat eiendomsrett til jord.
Bevis på professoren
Så det har gått dårlig til denne dag med den russiske bonden, og mange av dem som studerte deres kranke skjebne.
Min veileder Viktor Danilov som var i unåde fordi han var den fremste historiker blant dem som studerte kollektiviseringen, fikk først oppreisning da Gorbatsjov tok over i Kreml i 1985.
10 år før hadde jeg fått friplass ved britiske læresteder på grunn av Danilov.
I 25 år hadde britene forgjeves prøvd å invitere ham til å forelese hos seg. Som hans student tok de meg som bevis på at Danilov virkelig eksisterte og var i live.
Det livet endte en kollektivisert, russisk bonde verdig. Professor Danilov ble som gammel mann slått ihjel i oppgangen av boligblokken sin med en murstein av en fyllik som ranet ham.
«Moskva er en by det er lett å bli drept i, men vanskelig å få seg en anstendig begravelse», skrev en landskjente dikter og sanger Alekandr Galitsj i sin tid.
Den russiske bondestand fikk bare en massegrav. «Døde sjeler», kalte Nikolai Gogol dem - alt lenge før livegenskapets opphevelse for 150 år siden.
Så sant, så sant...
