Min venn kannibalen Butt Naked

Han ofret barn for å kunne kjempe i den liberianske borgerkrigen. Men det var før han møtte Jesus.

Video Et møte med general Butt Naked

VIDEO: Et møte med general Butt Naked

Tormod Strand, Liberia
Foto: NRK

Vi er på vei ut av Monrovia, hovedstaden i Liberia, i Montserrad fylke. På Liberias hullete veinett går det sakte framover – så sakte at jeg rekker å tenke grundig gjennom mitt forestående møte med en av Liberias legendariske krigsherrer.

Vi kjører langs Somali road, veien som bildekkgiganten Firestone anla på 30-tallet for å frakte gummien ut av bushen og fram til kysten.

Jeg skal til mannen som gikk under navnet general Butt Naked, eller general kliss naken. Fordi han og hans menn kjempet splitter nakne, for å inngi fienden med frykt.

En av Afrikas råeste

Borgerkrigen i Liberia var en av Afrikas råeste – det sier en del. 14 år med tvangsrekruttering av barnesoldater, voldtekt som middel i krigføring, og vilkårlig nedslakting av sivile.

Det var en krig der overgrepene foregikk på alle sider. Konfliktene i det lille kystlandet på Afrikas vestkyst er en tragisk historie om urett som begås, og som arves og hevnes i neste generasjon.

Liberias svøpe har alltid vært konflikten mellom de innfødte og de frigitte slavene. Liberia ble dannet av amerikanske frigitte slaver, de første kom i 1822.

Uretten som ble begått mot dem på bomullsplantasjene i sørstatene, forplantet seg når de nådde Afrikas kyst: Den nye overklassen, de frigitte slavene, underla seg de innfødte og oppførte seg som koloniherrer av verste slag.

ALT OM LIBERIA PÅ NRK.NO

Joshua Milton Blahyi "General Butt Naked" truer en mann med kniv

'General Butt Naked' i 1996, truer en mann med kniv

Foto: DAVID GUTTENFELDER / AP

Krigsforbrytertiltalt

Selv om den amerikansk-liberianske overklassen er fåtallig i dagens Liberia, er de fortsatt den gruppen som har mest makt.

Og det er denne konflikten som på mange måter ligger der som en vulkan og som fra tid til annen har utbrudd i form av bestialske og grusomme kriger.

Americo-liberierne styrte til 1980, da Samuel Doe styrtet regimet i et militærkupp. Charles Taylor, fra den amerikansk-liberianske overklassen, styrtet deretter Doe-regimet, og vant valget i 1997.

Tormod Strand i Liberia

Tormod Strand i Liberia

Foto: NRK

Han sitter nå krigsforbrytertiltalt i Haag, mistenkt for å stå bak forbrytelser i nabolandet Sierra Leone. Men den andre siden i konflikten, de innfødte liberierne, var ikke dårligere.

Gikk nakne for å spre frykt

Og blant de verste var general Butt Naked, stammehøvding og åndelig leder for Sarpo Krahn-stammen, samme stamme som den styrtede diktatoren Samuel Doe kom fra.

Under borgerkrigen som startet i 1990 tok mange av de militære lederne aliaser, for å unngå å bli identifisert med krigsforbrytelser. General Moskito, stabssjef Cobra, og kommandør Dragon Master.

Soldatene var ofte gutter i tenårene eller først i 20-årene, iført strandsandaler, opprevne olabukser, hodet dekket med hodetørklær. De drepte for fote, noen iført dameparykk og kjole.

På kryss og tvers hang bandolærer med magasiner, her og der prydet med kinesiske håndgranater. Mange av soldatene var tungt neddopet. Størst redsel skapte troppen til general Butt Naked.

For å spre frykt gikk soldatene splitter nakne, og spredte en aura av galskap i en borgerkrig som fra før av hadde mer enn nok av det samme.

Joshua Milton Blahyi , fra tiden som General Butt Naked

Joshua Milton Blahyi , fra tiden som General Butt Naked

Foto: Privat

Chelsea-supporter

I dag har general Butt Naked funnet det formålstjenlig å kalle seg noe annet; pastor Joshua Milton Blayhi.

Joshua Milton Blahyi, kjent som General Butt Naked

Joshua Milton Blahyi i Chelsea-drakt

Foto: Tormod Strand / NRK

I det vi kommer kjørende ser jeg en bred ryggtavle iført Chelseas fotballdrakt, med navnet Milton Blayhi trykket på drakten.

Det er en supporter Chelsea sikkert kunne klart seg uten. Jeg har rukket å tenke gjennom mine forventninger rundt det å hilse på en som drepte barn, drakk deres blod, rev ut hjertet, og spiste det.

Han spør om vi vil ha noe å spise, vi har spist sier vi, fikseren min og jeg. Han er leende, smilende, en svær brande av en mann i 40-årene med sterk utstråling. Vi setter oss ned, og han begynner å prate.

– Ja, jeg ofret barn

Han forteller om hva han driver med nå, en menighet der han vier sitt liv til Jesus. Og han driver et senter der målet er å omskolere tidligere barnesoldater. Flere av dem ble tvangsrekruttert av ham selv.

Mens han snakker, faller jeg litt ut. Jeg sitter og ser på han, og klarer ikke å få tankene vekk fra at denne mannen har spist mennesker. Og så kommer det: uten spørsmål fra meg begynner han å snakke om hva han gjorde under den første borgerkrigen, fra 1990 til 1996.

– Ja, jeg ofret barn, drepte barn og drakk deres blod. Det var for å få styrken fra menneskeofrene for å kunne kjempe bedre i krigen. Med min bakgrunn som spirituell og åndelig prest for min stamme så jeg ikke noen forskjell på det å ofre dyr, eller mennesker. Vi ofret mennesker for å få deres styrke i kamp, forteller han.

Joshua Milton Blahyi

Joshua Milton Blahyi preker i en liten kirke i utkanten av Monrovia.

Foto: Tormod Strand / NRK

Så Jesus

Han skriver i sin selvbiografi om en ett år gammel jente, som han fikk morens tillatelse til å ofre. Han husker at han tok jentebarnet rundt anklene, holdt henne opp ned, og slengte babyen i murveggen så hodet knuste.

Og han forteller villig om den dagen han mener han så Jesus: han og guttene, som han kaller soldatene sine, stod på en bro. de gjorde seg klare til kamp, og hadde igjen fått tillatelse – etter forhandlinger med moren som han sier – til å ofre en tre år gammel jente.

Han og soldatene startet ritualet, de tok ut hjertet til jenta gjennom ryggen. Og spiste det. Så ba han soldatene om å gå ned til elva for å hente vann så han kunne vaske vekk blodet på hendene.

Det er nå han ser Jesus – ifølge ham selv, i form av en høy skikkelse, omgitt av mye lys.

En fri mann

I mitt intervju med ham forteller han om frelsen, om traumene og de vonde drømmene han har overfor ofrene, at han til mange av de etterlatte etter ofrene for hans grusomme framferd har sagt unnskyld, og at han nå prøver å betale for sine synder ved å preke Guds ord som karismatisk pastor og å hjelpe ungdom som er ødelagt av krig med å få nye liv.

Denne mannen, som har spist mennesker, drukket deres blod, drept og voldtatt, alt ifølge sine egne ord, er altså en fri mann.

Han har ikke sonet en dag for sine udåder. Han er på mange måter et symbol på Liberias manglende rettsoppgjør etter krigene.

En sannhets- og forsoningskommisjon, etter modell av Sør-Afrika, er satt ned og har levert sine anbefalinger. I anbefalingene fra sannhetskommisjonen går general Butt Naked fri. Fordi han har innrømmet alt, og sagt unnskyld til ofrene.

Joshua Milton Blahyi

Joshua Milton Blahyi er ikke straffet for sine krigsforbrytelser.

Foto: Tormod Strand / NRK

Sannhetskommisjonen kommer med anbefalinger om hvem som bør straffes, hvem som bør få straffefrihet, og hvilke politikere som ikke lenger bør få drive politikk på grunn av sin rolle i borgerkrigene.

Men disse anbefalingene har ennå ikke trådt i kraft i fredsprisvinner Ellen Johnson Sirleafs Liberia. Hvorfor? Årsaken er trolig at det i så fall ville blitt tynt på toppene i Liberias politiske liv.

Alle sider i borgerkrigene i Liberia, fra 1990 til 2003, har på en eller annen måte noe å svare for. Ingen av partene har derfor noen stor politisk interesse av at anbefalingene blir satt ut i livet.

Soldat for Jesus

Vi blir med den tidligere general Butt Naked i kirken. Han forteller menigheten hvem han er, og hva han var kjent for under krigen. Og at han nå er soldat for Jesus.

Tilhørerne klapper, budskapet går hjem. Men hva tenker de, innerst inne, der de sitter på trebenkene i kirken? Flere av tilhørerne kan være pårørende av ofre for hans ugjerninger.

Er det mulig for et land å gå videre, uten at urett blir rettet opp? Eller er det en spesiell afrikansk trekk å tilgi, uten å straffe? Min liberianske sjåfør er rystet over møtet med general Butt Naked, og sjokkert over at han er en fri mann.

Jeg spør om det i de gamle afrikanske stammesamfunnene var slik at gjerningsmenn ble tilgitt, ikke straffet.

– Nei, sier han og rister energisk på hodet. De ble hengt i nærmeste tre, forsikrer han.

Kirke i Liberia

Joshua Milton Blahyi får god respons i den lille kirken i utkanten av Monrovia.

Foto: Tormod Strand

Manglende rettsoppgjør

Fredsprisvinner Ellen Johnson Sirleafs Liberia er et sted for straffefrihet for noen av de verste forbrytelser som er begått på det afrikanske kontinent.

Ellen Johnson Sirleaf med diplom Nobels fredspris 2011

Ellen Johnson Sirleaf med Nobels fredspris 2011

Foto: ODD ANDERSEN / Afp

Det finnes gode argumenter for å ikke starte en lang og vanskelig rettsprosess, det er ikke sikkert det ville være den riktige veien for Liberia. Men jeg tror de etterlatte etter ofrene for borgerkrigen har vanskelig for å forstå det. Og de er mange.

Vil uretten ved et manglende rettsoppgjør få dem til å hevne seg i neste generasjon? Det er i så fall ikke første gang en urett avler ny urett i Liberias blodige historie.

Joshua Milton Blayh er ferdig i kirken. Han sier han er klar til å ta sin straff, hvis den skulle komme. Han sier vissheten om hva han har gjort er vanskelig å leve med, hans eneste trøst er å tjene Jesus.

Jeg får boka han har skrevet. han skriver dedikasjon til meg, «My friend, thank you for your support!» Min nye venn, kannibalen.

SISTE NYTT

Siste nytt