En fullstendig militær seier er innen rekkevidde, selv om det gjenstår små motstandslommer.
Det er de amerikanske styrkenes enorme ildkraft og store mobilitet som systematisk har malt i stykker forsvaret av Bagdad.
Bomber mot sivile hus i Bagdad. (Foto: Reuters)
Først det mest konsentrerte luftbombardement krigshistorien kjenner, deretter fremrykking med pansrede kolonner med moderne stridsvogner og artilleri, utstyrt med nattsikter og annen høyteknologi som overmannet irakerne.
For USA's militære planleggere og våpenindustri har det vært en enorm triumf som de har sørget for er blitt demonstrert på fjernsynsskjermene verden over.
Ingen skal lenger være i tvil om at den eneste gjenstående supermakt kan invadere en fiendtligsinnet stat og ødelegge dens militærapparat på få uker.
Faren for hybris
I krigshistorisk sammenheng er det som har skjedd i Irak i løpet av tre uker, noe helt nytt og enestående.
Blair og Bush (Foto: Reuters)
Den første Golfkrigen tok seks uker, Kosovokrigen 11 uker uker og krigen mot Taliban og Al Qaida i Afghanistan ni uker. (Sistnevnte er egentlig ikke over ennå).
Faren er at enkelte i Washington gripes av det som med et gresk ord kalles hybris - overmot, hovmot. Et menneske som trodde det kunne sette seg opp over menneskelige mål, begikk ifølge de gamle grekere hybris og ville bli innhentet av gudenes hevn, nemesis.
Ikke helt etter planen
Men nemesis vandrer langsomt gjennom verden, og det er derfor ikke sikkert at den øverste amerikanske ledelse i samme grad som Tony Blair og hans regjering forstår at nå gjelder det å vise ydmykhet.
Britiske soldater ved et ødelagt universitet i Basra i Sør-Irak. (Reuters/Tony Nicoletti)
For felttoget har til tross for de blendende militære seirer ikke gått helt slik Washington håpet på. Det ble aldri noe av den folkelige oppstand mot undertrykkeren Saddam Hussein som etterretningstjenesten og eksilirakere hadde spådd.
Ikke engang shiamuslimene i Basra reiste seg mot saddamstyrkene, kloke av skade etter det som hendte i 1991 da de ble oppmuntret til å gjøre opprør og så ble latt i stikken. Heller ikke mottok sivilbefolkningen invasjonsstyrkene med begeistring, slik enkelte forsøkte å fremstille det som.
Enorme sivile tap
Det andre viktige forhold er at den høyteknologiske krigen, som hadde som mål å begrense amerikanske tap til det absolutt minimale, har gått ut over sivilbefolkningen i en grad som TV-bildene knapt her kunnet avdekke.
Sivile ofre i Irak. (Foto: Reuters)
Det har ikke vært amerikanske direktoverføringer fra boligområder, sykehus og fødselsklinikker som ble rammet av bomber og raketter, ei heller av sivile som ble drept i hopetall da de kom i kryssild mellom invasjonsstyrkene og forsvarerne.
Videoopptakene følger missilene og bombene på veien mot målet, men viser ikke hva som skjer etter at de har truffet. Videobildene, som alt for mange fjernsynsredaksjoner har brukt ukritisk, viser ikke blod og istykkersprengte lemmer.
Krig ikke noe videospill
Jeg husker fra forrige Golfkrig hvor vanskelig det var å få kolleger til å vise tilbakeholdenhet med videopptak av raketter og bomber som tilsynelatende alltid traff målet.
Jeg var blitt delvis vaksinert som Washington-korrespondent da et velsmurt informasjonsapparat med en tidligere Hollywood-mann som sjef, produsert fantastiske videoer av hvor effektivt president Reagans Stjernekrigsystem skulle bli.
I dag ler militæreksperter og mediafolk av disse videoene. Og de fleste militære fnyser av forestillingen om at det hele er et videospill. De kan jo krig.
Livredde barn
Et fullstendig inntrykk av omfanget av sivile drepte og sårede vil det ta tid før vi får, om vi noen gang får det.
Skadet barn på sykehus i Bagdad. (Reuters)
Men for meg vil billedinntrykket av Irak-krigen ikke bare være de triumferende, fremrykkende amerikanske panserkolonner, men familier med livredde, gråtende små barn med hendene i været. Det er krigens reelle ansikt.
Det store spørsmål er: Vil en sivilbefolkning som har lidd så mye de siste tre ukene og som fortsatt vil få det meget vanskelig dersom det ikke blir mer fart i hjelpesendingene, betrakte amerikanerne og britene som "befriere"?
De britiske offiserer og politikerne hjemme i London skjønner dette. Derfor har britene vært langt mer hensynsfulle overfor sivilbefolkningen enn triggerhappy, engstelige amerikanske soldater som fryktet selvmordsaksjoner.
Den fare var reell nok, men hele tiden er det uskyldige sivile det har gått utover.
Saddam - død eller levende
Det gjenstår to avgjørende spørsmål: Finner de Saddam Hussein, død eller levende? Det siste døgnets enorme bombetokt mot boligområder der amerikanerne mente Saddam og hans sønner befant seg, viser hvor viktig dette er.
Saddam Hussein er flere ganger blitt meldt truffet.
Krigen begynte jo litt tidligere enn opprinnelig planlagt etter at Washington hadde fått etterretninger om hvor Saddam angivelig skulle befinne seg. Også i det siste døgns bombetokt mot Saddam må man regne med at de sivile tap har vært store.
Dersom Saddam og hans lederklikk ikke tas fra luften, gjenstår det å finne dem i den underjordiske verden av bunkere og tunneler som amerikanske soldater ugjerne beveger seg ned i.
Dersom de ikke finner Saddam, vil han kunne fortsette som en farlig legende, som sprer frykt blant de mange undertrykte og håp blant de få tilhengere. Den arabiske tradisjon er full av slik myter.
Hvor er masseødeleggelsesvåpnene?
Det andre viktige spørsmål er masseødeleggelsesvåpen, som Saddam brukte mot kurderne og i den irakisk-iranske krig.
Hvorfor ble det ikke brukt gass denne gang? Hvor ble det av de biologiske våpen? Vi har ikke noe svar på dette spørsmål foreløbig. Men det synes klart at dersom de allierte ikke finner lagre av noen betydning, får de et troverdighetsproblem.
Kommer våpeninspektørenes sjef Hans Blix på banen igjen? (Foto: Getty Images)
Og dersom amerikanerne og britene mener å ha gjort slike funn, må de straks bekreftes av uavhengige personer, eventuelt av FN-inspektører som amerikanerne tidligere har vist liten vilje til å samarbeide med.
Amerikanske påstander alene vil ikke bli trodd i den muslimske verden, og knapt nok i Europa.
Dersom spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen blir stående uhesvart, vil inntrykkt feste seg at dette ikke var hovedgrunnen til invasjonen, men et ønske om å styrte et regime Washington ikke likte og fremme andre interesser som USA måtte ha.