Med toalettpapir i fiolinkassen

Det har skjedd store forandringer i denne korrespondentens liv her i den russiske hovedstaden etter sommerferien. Etter å ha jobbet og bodd her aleine det første året, kom nå familien etter, og livet normaliserte seg.

For det var alt annet enn en normal start jeg hadde på min tid som NRKs utsendte her seinsommeren og høsten 2014. Plutselig stod Europa midt opp i en krig og konflikt som brakte oss tilbake til den kalde krigen, nesten da. I alle fall om vi snakker om storpolitikk og ordbruk. Konflikten i Ukraina var og er dramatisk, og gjorde at det ble lange dager både her på NRKs kontor i sentrum av Moskva, og på reiser rundt om i det i utgangspunktet fra naturens side så rike Ukraina. Jeg tenkte ofte at det var like greit at jeg var aleine her i denne første korrespondentperioden, det hadde nok uansett blitt liten tid til familien.

Men nå er min kone og min datter på plass i Moskva, 19 år etter at vi første gangen flyttet hit til den russiske hovedstaden. Ingen av dem var så veldig entusiastiske over å måtte flytte, men jeg hadde over lang tid prøvd å bearbeide dem med at livet her er langt lettere og mer behagelig enn det var i de kaotiske 1990-årene.

Jeg har fortalt om sykkelveier og velfylte døgnåpne butikker, og om bilister som faktisk stopper for fotgjengere, vel å merke ved fotgjengerfeltene. Derfor var de heldigvis forsiktig positive da jeg møtte dem på Leningradstasjonen i midten av august, ja stasjonen heter faktisk det fremdeles, 25 år etter at Russlands nest største by ved Nevafloden byttet navn til St. Petersburg.

I sentrum for begivenhetene

NRK har siden vi bodde her første gangen flyttet nærmere sentrum av Moskva. Den legendariske leiligheten med kontor over gangen som vi hadde ute på Obrutsjeva-gaten, der alle korrespondenter med familier bodde siden begynnelsen av 1970-tallet, ble rett og slett liggende for langt fra sentrum da trafikken i den russiske hovedstaden eksploderte på 1990-tallet.

Nå har vi i snart 8 år holdt til like ved Oktober-metrostasjonen ved hageringen som går rundt sentrum av Moskva. Praktisk og nært alt som skjer, men med mye støy og forurensing rundt oss, døgnet rundt. Kontor og leilighet ligger i samme kvartal, og moderne teknologi gjør arbeidsdagen langt enklere enn før for en korrespondent.

Vi kommer på luften for både radio og TV i løpet av noen minutter, mens vi tidligere var avhengig av å reise inn til Den europeiske kringkastingsunionen EBUs kontorer for å være med f.eks. direkte i Dagsrevyen.

Nå skulle altså min lille familie også tilpasse seg livet her i 12-millionersbyen midt i det veldige Russland.

Den svenske skolen

Etter litt fram og tilbake valgte vi den svenske skolen for min datter på 15, og det viste seg raskt å være et riktig og godt valg. Det er flere skoletilbud for utenlandske elever her i Moskva, de fleste engelskspråklige. Den svenske skolen holder til i en skolebygning fra sovjettiden i et hyggelig område like ved Leninskijprospektet, ikke så veldig langt fra der hvor vi bor. I samme bygning ligger også den finske, japanske og italienske skolen, og elevene fra disse skolene har mye kontakt med hverandre, blant annet har de ofte gymnastikk sammen på den flotte idrettsplassen som ligger på skoleområdet.

Og nettopp beliggenhet er viktig i Moskva. Mange her bruker svært lang tid på å bevege seg fra hjem til arbeidsplass eller skole. NRKs kombinerte kontormedarbeider og sjåfør Jurij bor utenfor Moskva i byen Pusjkin og bruker en og en halv time til jobben, hver vei, ikke uvanlig for mange her. Jeg har spurt ham mange ganger om han ikke synes dette er tungt og slitsomt, men han sier at det er så viktig for ham og konen Natasja, som driver med hundeoppdrett, å bo utenfor byen i frisk luft.

Sofia distanse

Min datter Ilona begynte altså på den lille svenske skolen, der hun undervises via noe som heter Sofia distanse, der elevene sitter i klasserom over hele verden, men med lærere og veiledere plassert i Stockholm. I tillegg er det selvfølgelig en del undervisning, blant annet i russisk språk, som foregår i skolens lokaler. Det hele ser ut til å fungere bra, der elevene blir oppfordret til å jobbe selvstendig og under stor frihet, men med tøffe krav til resultater.

Det som også er bra med den svenske skolen er at det bare er en trolleybussreise fra der vi bor. Ilona har allerede i et par uker reist aleine med buss til skolen, noe som har vakt litt oppsikt blant andre utlendinger som vi kjenner her i Moskva, som stort sett kjører eller sender sine barn med spesielle skolebusser til skolene. Men det at Ilona allerede klarer å ta seg fram litt på egen hånd, gir både henne og oss mer frihet, og selv føler jeg meg svært trygg her i Moskva nå, selv om alle vet at ting kan skje.

På russiske hester

Ilona har hatt to store interesser i livet så langt, og det er ridning og musikk. Derfor var det viktig å få disse interessene på plass her i Moskva også, så raskt som mulig. Ridning løste seg veldig raskt fordi det var en av klassekameratene hennes som allerede hadde kontakt på et lite ridesenter i utkanten av Gorkijparken. Der var det også en av instruktørene som kunne litt engelsk, og dermed gikk det bare noen dager før Ilona var på plass på hesteryggen.

Jeg er selv er oppvokst med en bestefar som var den siste som var ansatt i Bergen kommune, med hest, men må innrømme at jeg aldri har vært spesielt hesteinteressert, til tross for utallige timer de siste årene på benker i kalde ridehaller på Oslos østkant. Men det er interessant å se at interessen for hest er internasjonal og at man ikke trenger så mye språk for å kommunisere om det man holder på med. Og Ilona snapper raskt opp russiske ord som har med hest å gjøre og som er viktig for ridning.

Og her er på sett og vis hest og musikk en og samme grenseløse sak. Riktignok var det litt viktig for oss å finne en musikklærer som i starten kunne kommunisere på engelsk med Ilona. Men musikken er i høyeste grad internasjonal, og en fantastisk måte å komme inn i det rike russiske kulturlivet på. Heldigvis hadde vår familie kontakter i russisk musikkliv fra før, og Aleksandra, som spiller førstefiolin i Bolsjojteaterets berømte orkester, sa med en gang ja til å ha Ilona som elev.

I samme hus som Brezjnev

Dermed kom musikken også på plass, og nå er hun elev ved Detskaja Musikalnaja sjkola, barnemusikkskolen oppkalt etter Aleksandrov på Kutuzovskij prospekt 26, for øvrig det samme huset som den tidligere sovjetiske partisjefen Leonid Brezjnev bodde i mange år. Her kjøres det stramt på teknikk og kroppsholdning nå i starten, vi får håpe det ikke tar motet fra en litt utålmodig norsk tenåring. Hun har også lært at det er lurt å legge litt toalettpapir i fiolinkassen, på musikkskolens toalett er det ofte tomt.

Moskva og Russland er et annet sted, men likevel ikke så fremmed og annerledes som mange vil ha det til. Ilona koser seg både med cappuccino på Starbucks og georgisk ostebrød hatsjapuri på restauranten rett rundt hjørnet fra der vi bor. Selvfølgelig savner både hun og vi voksne vennene hjemme i Norge. Men vi føler oss også privilegerte som får oppleve noe nytt og utfordrende, hver eneste dag.

Hilser Morten Jentoft fra Moskva.