Med Putin på tur

Jeg liker å skrive mens jeg er underveis. Helst på tog, men også i trange flyseter eller på nitriste flyplasser med en rådyr og dårlig kaffe foran meg på bordet.

Noen av mine mest kreative stunder har vært på nattflyet til Aeroflot fra Oslo til Moskva, som i vintersesongen letter fra Oslo ti over halv tolv om kvelden, og ankommer Moskva litt før halv fem om natten. Mens de fleste av mine medpassasjerer slumrer i den halvmørke cabinen, hamrer jeg mer eller mindre godt funderte analyser av det som skjer i det store området av verden som NRK har satt meg til å dekke, inn på PCen.

Jeg begynte å skrive dette korrespondentbrevet på flyplassen i Arkhangelsk en tidlig formiddag. Der ute var det lite som tydet på at vi nærmer oss våren. Heldigvis var det bare en kraftig snøbyge, og flyet til Moskva kom seg av gåre i rett tid.

Jeg hadde deltatt på konferansen «Arktis – et territorium for dialog». Et storstilt satsingsprosjekt fra russiske myndigheter for å få oppmerksomhet om de muligheter som ligger for utvikling og samarbeid i nord.

Norges utenriksminister Børge Brende hadde for første gang på tre år valgt å ta turen til Russland, for å møte verdens mest erfarne utenriksminister Sergej Lavrov.

Møteplass Arkhangelsk

Men jeg må innrømme at det som lokket mest ved møtet i Arkhangelsk var deltakelsen til den russiske presidenten Vladimir Putin. Han var også tema for mitt forrige korrespondentbrev. Men det ser ut til at jeg, og nok mange av mine korrespondentkollegaer i Moskva, aldri blir ferdig med denne lille mannen, som i 17 år har styrt Russland med fast hånd.

Hva kunne vi vente oss fra Putin i provinsbyen Arkhangelsk? Hadde han en dagsorden som gikk utover forventede floskler om hvor viktig det er å samarbeide, og at Russland bare har fredelige hensikter i nord?

Dette var en sjelden mulighet til å komme tettere på den russiske presidenten og kanskje få noen signaler om hva han tenker om situasjonen både i sitt eget land, og ikke minst, i forholdet til den andre store atomvåpensupermakten USA.

Og jeg ble ikke skuffet.

Ofte har jeg lurt på om det er en profesjonell regissør som har styringen på alt Putin gjør, eller om det er han selv som har stålkontroll på hver eneste bevegelse og uttalelse, som en moderne Charlie Chaplin.

Russerne har satset enormt på konferansen i Arkhangelsk, og i nesten et halvt år har jeg blitt bombardert av informasjon om hva som skulle skje og om hvor viktig dette var. Det var ingen tvil om at dette var en toppstyrt strategi der Arktis skulle brukes for å få Russland tilbake i det gode internasjonale selskap etter isolasjonen landet har opplevd på grunn av innblandingen i nabolandet Ukraina.

For ytterlig å understreke viktigheten kom beskjeden tidlig om at selveste presidenten skulle være til stede. Samme dag som jeg reiste til Arkhangelsk kom så nyheten om at Putin, som en ouverture til konferansen, ville besøke Franz Josefs land, den russiske øygruppen som ligger øst for norske Svalbard.

– Nå er vi i gang, tenkte jeg.

Her var det bare å følge med på hva slags signaler russerne har tenkt å sende ut med dette.

Mens hundrevis av journalister presset seg inn på overfylte hoteller i Arkhangelsk, kom de første bildene av Putin i isødet. Og han var ikke alene. Både statsminister og tidligere president Dmitrij Medvedev, og forsvarsminister Sergej Sjojgu var der.

Men det de fleste la merke til var at mens Medvedev og de andre besøkende var utstyrt med solide skinnluer i god russisk tradisjon, ankom Putin i caps, med bare ører i minus 20 grader og vind.

Var dette igjen for å vise hvem som er tøffest i byen? For å bygge opp om imaget til en president som ikke er redd for noe?

Skinnlue eller caps?

På Facebook og andre sosiale medier begynte det umiddelbart å koke av spekulasjoner, nettopp fordi Medvedev på denne måten igjen sto fram som den svake part i forhold til sin gamle venn og samarbeidspartner Putin. Og hvorfor valgte Putin å ta med seg Medvedev opp til isødet? Var det ikke viktig at mannen som formelt er nummer to i Russland styrte butikken mens sjefen var på tur i nord?

Bakteppet er den store snakkisen i det politiske miljøet her i den russiske hovedstaden den siste måneden:

Hva skjer med Medvedev? Har Putin tenkt å kvitte seg med ham?

For noen uker siden var plutselig Medvedev borte fra regjeringskontorene og nyhetsbildet, og Putin selv kunne i en bisetning opplyse at statsministeren var blitt syk. Men ikke lenge etter dukket det opp et bilde av Medvedev på ski. Nå var forklaringen at han var blitt frisk nok til å ta noen dagers ferie.

Samtidig offentliggjorde opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj en video der det ble hevdet at Medvedev via stråselskaper disponerer en rekke eiendommer, ikke bare i Russland, men også i utlandet. Videoen var en utløsende faktor til at titusener av russere tok til gatene sist helg for å demonstrere mot korrupsjonen i landet.

Vel framme i Arkhangelsk var det tid for oss journalister og diplomater å prøve å analysere hva som lå i valget av skinnlue contra caps. Ingen tvil om at Kremlologien, tolkningen av tilsynelatende små tegn til forandring blant russiske ledere, er tilbake for fullt.

Arkhangelsk er en mellomstor russisk by med rundt 400.000 innbyggere, og det har knapt vært arrangert et så stort møte som den Arktiske konferansen der noen gang.

Og når Putin også kommer, er det alvor. På byens mest kjente hotell, Pur-Navolok ved bredden av Dvinafloden, var de fleste rommene forseglet og over byen svevet helikoptre.

Forseintmannen Putin

Det var annonsert at Vladimir Putin skulle holde en tale til deltakerne på konferansen, men dette viste seg å bli noe litt annet enn det de fleste av oss hadde forventet, slik som det ofte er når hovedpersonen heter Vladimir Putin.

Arrangementet i den relativt nye teaterbygningen i Arkhangelsk var riktignok annonsert som en plenumsdiskusjon med Vladimir Putin som hovedtaler og med start klokken 13.

Da klokken ble ti over ett, og lite eller ingen ting skjedde, forsto vi at hovedpersonen nok en gang ville bli forsinket.

Det er nesten blitt et varemerket for Vladimir Putin. Mellom oss journalister og fotografer, som var plassert i god avstand fra scenen oppe på balkongen, begynte fleipen å gå om hvor mye han ville ankomme etter tidtabellen denne gangen.

Jeg mente at med såpass mange fornemme gjester i salen, blant dem Norges utenriksminister Børge Brende og den islandske og finske presidenten, kunne det ikke være snakk om så veldig mange minutter. Jeg foreslo ti, mens min gode venn Pekka fra Helsingin Sanomat gikk for 20. En time, sa NRKs fotograf Jurij skråsikkert.

Og det var han som vant vår lille uhøytidelige konkurranse.

Klokken ble faktisk to før Putin entret scenen og holdt en kort og relativt uinspirert ferdigskrevet tale om hvor viktig det var å samarbeide i Arktis.

Men så begynte det å skje saker og ting. «Noen» hadde invitert den britiske journalisten Geoff Cutmore fra medieselskapet CNBC til å lede en paneldebatt med Putin, Finlands Sauli Niinistö og Islands Gudni Johannesson.

Og her gikk det unna.

Cutmore hadde tydeligvis fått frie hender, eller «noen» hadde bestemt at dette var et bra sted for Putin å presentere synspunkter på det meste, og i løpet av nesten to timer fikk vi både høre hans meninger om de siste demonstrasjonene mot korrupsjon, og om at måten Norge og Russland hadde løst grensetvisten i Barentshavet på var et eksempel til etterfølgelse ellers i Arktis.

Putin avviste igjen innblanding i det amerikanske valget, og sa seg villig til å møte sin amerikanske kollega Donald Trump innenfor det arktiske samarbeidet i Finland.

Putin i storform

På scenen fikk vi se en Putin i storform, som håndterte de fleste spørsmål på strak arm, selv om omgangen med fakta noen ganger kunne være ganske omtrentlig. Han flyttet blant annet en østerriksk ekspedisjon til Franz Josefs land fram fra 1870-årene til 1930-tallet.

Så var det tid for møte mellom Vladimir Putin og Sauli Niinistö, i et knøttlite rom innenfor selve teatersalen.

Jeg hadde tigget meg til å få følge i hælene på finsk media, og vi var så vidt ti journalister og fotografer som fikk plass, og vi måtte stå langs den ene veggen for at også presidentenes rådgivere skulle kunne presse seg ned i stolene som var satt fram.

Og så var plutselig Putin der, bare én meter foran meg kom mannen som skaper overskrifter verden over nesten daglig, bare forbigått i nyhetsbildet av en viss annen president på den andre siden av Atlanterhavet.

Ingen spørsmål denne gangen, var den strenge beskjeden vi journalister hadde fått. Men artig er det likevel av og til å være såpass tett på dem som former politikken, i en verden som for øyeblikket er mer usikker enn på flere tiår.

– Hva sa Vladimir Putin til deg?, spurte jeg den finske presidenten Sauli Niinistö.

Mine venner i den finske utenrikstjenesten hadde ordnet et lite eksklusivt intervju for NRK da møtet var over.

Hva skjer i USA?

– Jeg var selvfølgelig interessert i å vite hva Putin tenker om det som skjer i USA, sa Niinistö.

Men han la til at hverken han eller Putin har noe klart svar på hva vi kan vente videre fra den nye amerikanske administrasjonen.

Niinistö har møtt Putin en rekke ganger de siste tre årene, samtidig som mange land, blant dem Norge, har lagt politiske kontakter på høyt nivå på is.

– Husk på at vi har en 1340 kilometer lang grense. Vi må snakke sammen, sier Niinistö, som helst ikke ville si hva han mener om at Norge først nå, etter mer enn tre års pause, kommer til Russland på høyt politisk nivå for å snakke med russerne.

Det ser ut til at Vladimir Putin og Sauli Niinistö har utviklet en god tone, selv om den finske presidenten ikke holder tilbake sine synspunkter på den russiske innblandingen i Ukraina, eller forsøk fra russisk side på å påvirke Finlands egne sikkerhetspolitiske valg.

Putin er ventet til Finland i løpet av sommeren i forbindelse med at det er 100 år siden finnene erklærte seg selvstendig nettopp fra Russland.

Dermed var to hektiske dager med storpolitikk i Arkhangelsk over.

Putin hadde fått sine overskrifter over hele verden, og vi korrespondenter har vendt tilbake til Moskva.

Så får vi se om den russiske presidenten klarer å gi inspirasjon til enda flere korrespondentbrev. Jeg tror det er en viss fare for det, så det er bare å følge med.