I 40 år har familiene til de 14 som ble skutt og drept av britiske soldater marsjert for oppreisning. De har fulgt den samme ruten som deltakerne i den fredelige borgerrettsmarsjen gikk den 30. januar 1972, marsjen som endte så fryktelig galt.
I tiår etter tiår var Bloody Sunday den store verkebyllen, i Derry, i Nord-Irland og i forholdet til Storbritannia.
I fjor kom forløsningen, 39 år etter at de britiske spesialsoldatene åpnet ild mot de 14 unge nordirske mennene.
Da var den store granskingen under ledelse av Lord Saville ferdig, han brukte 12 år og nærmere 200 millioner pund på konklusjonen.
Den ulykksalige søndagen
Marsjen skulle gå fra bydelen til rådhuset i sentrum av Derry. Byen ligger nær den vestlige grensen mot Irland, og selv navnet er det strid om. Irene, som er i flertall i byen, kaller den Derry, de britiskættede Londonderry.
Derry så allerede ut som den var utsatt for luftangrep, etter bomber og eksplosjoner. Hele bydeler var så solid barrikadert at selv stridsvogner slet med å rive dem ned. IRA hadde laget forbudt-for-briter-soner og områdene bak murene ble kalt «Free Derry.»
Den nordirske protestantiske regjeringen hadde forbudt marsjen, og både IRA og Det provisoriske IRA hadde lovet marsjarrangørene å holde seg i ro og ikke gripe til våpen eller aksjoner denne dagen.
Et halvt år tidligere hadde to tenåringsgutter blitt skutt av britiske soldater et annet sted i Nord-Irland, noe som hadde skjerpet frontene.
Det var mye som gikk galt søndag 31. januar 1972.
Presten med lommetørkleet
På grunn av de mange utkommanderte britiske politistyrkene og soldatene, måtte marsjruten legges om. En gruppe unge menn nektet å kompromisse og brøt ut av marsjen for å tvinge seg gjennom den oppsatte ruten.
17-årige Jackie Duddy var den første som ble skutt mens han løp over en parkeringsplass. Duddy ble skutt forfra i brystet. Presten Edward Daly forsøkte å få den hardt skadde tenåringen i sikkerhet.
Det ble øyeblikket som endret historien.
Bildene av den unge lokale presten gikk verden rundt. Daly ble fotografert i det han vifter febrilsk med blodstenket hvitt lommetørkle, for å be soldatene om nåde og våpenhvile mens han fortvilet forsøkte å lede Duddy i sikkerhet.
Så falt flere skudd. Til slutt var 13 døde, og 14 såret. 12 av dem var truffet av kuler, mens to hadde blitt kjørt ned av militære kjøretøy. En av de sårede døde senere av skadene.
Video: Bildet av presten Edward Daly som forsøker å få skadde ut av siktet, gikk verden rundt.
Dragkampen om sannheten
Dagen etter startet dragkampen om sannheten.
Soldatenes versjon var at de skjøt mot bevæpnede IRA-tilhengere, og at de ikke løsnet skudd før de selv ble skutt på. Over sambandet ble det fra en overordnet offiser gitt tillatelse til å skyte og drepe en mann som ble betegnet som «spikerbomberen».
Vitner som var til stede protesterte. Ingen hadde sett noe skudd, ingen britiske soldater var skadet.
– Selvsagt hadde IRA bomber, men ikke i dette området, ikke til bruk i marsjen. Jeg låste jeg inn alt av våpen og bomber. To dager etter ble et granskingsutvalg nedsatt av det britiske parlamentet. Utvalget ble ledet av dommeren John Widgery.
– Det ville vært galskap hvis noen møtte opp med spikerbomber med 30.000 mennesker ute i gatene, fortalte Martin McGuinness, nestkommanderende for Provisoriske IRA i Londonderry, nå visestatsminister i den nordirske selvstyreregjeringen, om søndagen.
Han brukte 10 uker og 39 sider på å konkludere med at soldatenes versjon var den rette.
Dommeren tok seg ikke bryet med å lese gjennom hundrevis av skildringer fra øyevitner. De 14 døde ble beskrevet i en setning hver. Det eneste kritikken som kom, var at enkelte av soldatene handlet på grensen til uvørenhet.
Teoriene om hva som egentlig skjedde florerte i ukene og årene etterpå.
Noen mente det var spesialsoldatene i Parachute Regiment Officers som hadde mistet hodet og gått utenfor sine instrukser. Andre mente de kun adlød ordre fra den militære ledelsen som « ... ønsket å lære IRA en lekse». En tredje teori var at det ble gitt beskjed fra No. 10 Downing Street og regjeringen om « ... å ta av seg silkehanskene».
Video: Det var mange begravelsesfølger som toget gjennom Derry vintermånedene 1972.
Et blodig vendepunkt
Den blodige søndagen ble et vendepunkt i flere henseender.
Ifølge Gerry Adams, leder av Provisoriske IRAs politiske fløy Sinn Féin, fløt penger, våpen og frivillige inn til IRA etter hendelsen.
Edward Daly, presten med det blodstenkte lommetørkleet, fortalte at mange av de unge IRA-medlemmene han kom til å måtte besøke i fengsel i årene som fulgte, aldri hadde blitt involvert i IRA-virksomhet hvis det ikke var for hva som skjedde denne søndagen i januar.
Den britiske regjeringen suspenderte det nordirske selvstyret og provinsen ble direkte styrt fra London de neste 30 årene, noe som ikke dempet spenningen mellom partene.
Samtidig avslørte britisk media stadig nye detaljer fra Bloody Sunday-dramaet i årene som fulgte.
Det ble bevist at bomben som ble funnet på ett av likene, en 17 år gammel gutt, ble plantet på kroppen hans etter hans død. Det kom frem at våpenkruttet på de døde kroppene stammet fra soldatene som hadde flyttet på likene, og ikke var bevis for at marsjdeltakerne hadde avfyrt våpen.
Og i en fjernsynsdokumentar kom det frem at det var flere enn spesialsoldatene fra Parachute Regiment Officers som skjøt, Royal Anglian Regiment hadde også åpnet ild og kunne være ansvarlig for 3 av de 14 døde.
Video: I 1998 ble et nytt granskingsutvalg satt ned.
Gransking med ny konklusjon
Detaljene ble etter hvert så mange, og presset mot Labour-statsminister Tony Blair så stort i forbindelse med hans fredsbestrebelser i Nord-Irland, at han i 1998 nedsatte en ny granskingskommisjon som skulle gjennom hva som skjedde i kaoset denne vintersøndagen.
Da hadde familiemedlemmene til de drepte marsjert på datoen til den blodige søndagen i hvert år, for å holde presset og protesten oppe.
Lord Saville og hans utenlandske meddommere kom til motsatt konklusjon av sin forgjenger.
Dommerteamet avhørte over 900 personer og leste gjennom 2500 vitnebeskrivelse. 250 av spesialsoldatene som deltok i operasjonen måtte avgi vitneprov, noen av dem fikk vitne under kodenavn og sterk beskyttelse.
Av de 29 geværene som det ble skutt med i 1972, og som ble overlevert til Widgery-kommisjonen, var det kun ett igjen. Resten hadde forsvarsdepartementet enten destruert eller solgt til utlandet – de to siste etter at Lord Saville bad om å få dem utlevert som bevis. Departementet nektet også å frigi over 1000 bilder tatt fra militærhelikoptre.
Granskingsrapporten på nærmere 5000 sider bestod av 160 kapitler med nedtegnede beviser.
Og Lord Saville var ikke i tvil. Det var de britiske soldatene og deres overordnede som var å klandre. Han fant ikke bevis for at marsjdeltakerne hadde vært bevæpnet, eller at skudd var blitt avfyrt fra deres side.
Den tidligere britiske forsvarssjefen, general Mike Jackson, var nestkommanderende for fallskjermjegertroppen 1 Para i Nord-Irland i 1972. I løpet av årene hadde han også skiftet mening.
– Jeg er ikke i tvil om at uskyldige mennesker ble skutt den dagen, sa han i 2007, det motsatte av hva han fastholdt i 1972.
Unnskyldningen i Westminster
Lord Saville klare konklusjon gav ikke den ferske statsministeren David Cameron noe valg.
–Det er ingen tvil. Det ikke noe som kan tolkes på ulike måter. Det som skjedde i Londonderry 31. januar 1972 er umulig å forsvare. Det var feil, og det skulle aldri ha skjedd.
– Jeg er dypt lei meg, på regjeringens vegne og det britiske folks vegne, sa Cameron da han presenterte Savilles rapport i Underhuset og fikk ros for den uforbeholdne unnskyldningen.
Beklagelsen er siden fulgt opp av en erstatningsordning.
- Les også:
Punktum satt
Et flertall av familiene til de 14 ofrene mener nå derfor det er på tide å sette punktum for Bloody Sunday.
Mange av dem deltok i går under den årlige marsjen og minuttet med stillhet. Men mener at 40-årsmarkeringen er et naturlig sted å stanse.
Linda Nash mintes broren William i går.
Foto: CATHAL MCNAUGHTON / ReutersI en felles uttalelse takker de alle som har stått og gått side om side med dem i kampen for rettferdighet og sannhet.
Kun et fåtall sier de ikke vil gi seg før soldatene – som de kaller mordere – personlig er blitt straffet.
Den pensjonerte politikeren og borgerrettsforkjemperen Ivan Cooper, som selv var til stede den blodige søndagen i 1972, sier det slik til The Belfast Telegraph:
– Mange av dem falt ned i et hull i 1972, og har ikke kommet ut av det, og de vil ikke klare å komme seg ut av det før de dør. Men resten av Derry har kommet videre.
