Korrespondentbrev

Hva er den virkelige verden? Det lurer jeg ofte på når jeg er på jobb

Hva er den virkelige verden? Det lurer jeg så ofte på, mens jeg reiser mellom land i Asia, Midtøsten og Norge. Lever ikke kurdere i Irak mer typiske liv enn oss i beskyttede Norge?

Jenteskole i SWAT

INGEN SELVFØLGE: For jenter i Swat-dalen nord i Pakistan er det ingen selvfølge å få gå på skole. Da jeg var der, tenkte jeg på hvor heldige norske jenter er.

Foto: Gökçe Sungur / NRK

Mannen jeg kjøper blomster av i Istanbul, var strålende fornøyd i vår.

I 20 år hadde han stemt på opposisjonspartiet, men i like mange år hadde president Erdoğans parti vunnet alle valgene om makten i Istanbul.

Men endelig, nå som han rundet 40 år, hadde stemmen hans ført frem for første gang.

Hans kandidat og Tyrkias nye politiske stjerneskudd, Ekrem İmamoğlu, seiret i borgermester-valget. President Erdoğans parti AKP mistet makten for første gang på et kvart århundre. Nå skulle det bli nye tider i Istanbul, med musikkfestivaler og store grønne parker.

Men våget han å tro på det?

Den joviale blomstermannen så på meg med et bekymret smil mens han kuttet stilkene på et par roser.

– Tror du at stemmen min virkelig kommer til å telle denne gangen? For jeg tror det ikke helt selv, sa han.

Mens jeg sto i blomsterbutikken kom denne følelsen over meg igjen, vissheten om at jeg er født inn i et privilegert samfunn og at vi nordmenn har alt det som andre kjemper for:

Et demokratisk og åpnet samfunn med ytringsfrihet.

Det er jeg selvsagt veldig glad for, men ofte får jeg et stikk av dårlig samvittighet.

For hvorfor har akkurat jeg vært så heldig?

Norge sett utenfra

En lærer mye om Norge av å bo i utlandet.

Stadig oftere tenker jeg på hvor velsignet vi nordmenn er, sammenlignet med folk i alle landene jeg har jobbet i som korrespondent.

Det irakere, kurdere, pakistanere, palestinere og iranere drømmer om, tar vi for gitt.

Et velfungerende demokrati med sosial trygghet, ytringsfrihet, fred med nabolandene, rent vann fra springen og ren natur er en selvfølge for oss. Og når jeg gjør min borgerplikt ved høstens kommunevalg, vet jeg at min stemmeseddel respekteres, i motsetning til blomstermannens.

X90138

SER MOT HORISONTEN: "Vi vant byens hjerte" står det på plakaten. President Recep Tayyip Erdoğan og hans borgermesterkandidat Binali Yildrim takker for seieren i borgermestervalget 31. mars, selv om de tapte valget. Det var opposisjonens kandidat Ekrem İmamoğlu som vant. Fem uker senere ble valgresultatet annullert.

Foto: Murad Sezer / Reuters

Hans stemme talte ikke likevel. President Erdogan godtok ikke valgresultatet, og nå må hele Istanbul stemme på nytt om en uke.

Istanbul er Tyrkias finanssentrum. Og med sin lange historie fra Bysants, Miklagard og Konstantinopel, er byen en turistmagnet og Tyrkias største pengemaskin. Presidenten og hans parti vil ikke gi opp juvelen i kronen. De begrunner omkampen med at ikke alle valgobservatørene hadde den rette formelle bakgrunnen.

Turkey Daily Life

PENGEMASKIN: Vakre Istanbul med sin spennende og lande historie er en av verdens mest populære turistmål. Byen er også Tyrkias finanssentrum. "Den som styrer Istanbul, styrer Tyrkia", mener president Erdogan.

Foto: Emrah Gurel / AP

Sosiale medier

Siden 90 prosent av pressen styres av regjeringspartiet AKP, må folk finne informasjon om opposisjonens politikk på Youtube, sosiale medier og i WhatsApp-grupper.

Ekrem İmamoğlu (CHP) vant borgermestervalget, men ble avsatt etter bare 18 dager. Nå driver han sin andre valgkamp på 3 måneder. Han ligger best an på meningsmålingene, selv om han må bruke Instagram og Twitter for å nå velgerne.

Turkey Istanbul Election

PÅ'N IGJEN: Ekrem İmamoğlu trekker store folkemengder overalt. I april begynte han på jobben som nyvalgt borgermester i Istanbul. 18 dager senere ble han avsatt fordi regjeringspartiet AKP ikke aksepterte valgresultatet.

Foto: Burhan Ozbilici / AP

– Men Erdogan ber vel ikke om omvalg uten at han er sikker på seier, sier hans motstandere bekymret.

Vil valget neste helg bli rettferdig?

Ryktene surrer rundt hvert eneste cafebord.

Alle holder pusten i Istanbul nå.

I Norge vil vi heldigvis aldri oppleve at en statsminister vil annullere et valg fordi hun, eller han, ikke vil gi fra seg makten.

Statsminister Jens Stoltenberg sykler til jobben

GODTOK NEDERLAG: Da Jens Stoltenberg tapte valget respekterte han velgernes dom. Selvfølgelig. Da han var statsminister syklet han til jobben. Ikke mange regjeringssjefer i mitt korrespondent-område sykler til jobben.

Foto: Tor Richardsen / NTB scanpix

Korrupsjon ute og hjemme

De siste årene har jeg begynt å sette pris på en annen ting ved norske politikere. De går ikke inn i politikken fordi de vil berike seg selv og sin egen familie.

I landene jeg har dekket, er folk belemret med korrupte politikere. Fellesskapets penger forsvinner ned i private lommer. Millioner og milliarder kroner, ikke bare reiseregninger.

I Israel måtte tidligere statsminister Olmert i fengsel for korrupsjon, og nå har også statsminister Netanyahu alvorlige anklager rettet mot seg.

I Irakisk Kurdistan må folk som ønsker å starte nye bedrifter for å utvikle samfunnet, betale store summer under bordet til politikere for å få tillatelser.

I Pakistan soner statsminister Nawaz Sharif en fengselsdom på ti år for korrupsjon.

Dette er bare noen få eksempler.

Kommunistkjendis

For fire år siden ble en kommunist for første gang valgt som borgermester i Tyrkia. Nå er Fathi Macoğlu blitt superkjendis og litt av et fenomen.

Fatih Macoglu kommunist borgermester i Tunceli Tyrkia

UTE BLANT FOLK: Kommunist-borgermester Fatih Mehmet Macoğlu er blitt berømt over hele Tyrkia fordi han lar døren til kontoret stå åpen for alle. Her går han i årets 1. Mai tog i Tunceli, en by midt i landet.

Foto: Gökçe Sungur / NRK

Hvorfor? Fordi han er tilgjengelig og åpen.

Han har hengt opp hele budsjettet utenpå rådshusveggen, slik at alle skal se hvordan det står til med økonomien i byen Tunceli. Nå valfarter hundretusener fra hele Tyrkia, og også fra utlandet, for å treffe denne sjeldne arten av en politiker.

Rådhuset i Tunceli Tyrkia budsjettet henger på utsiden

INNSYN I REGNSKAPET: Borgermesteren i Tunceli kjører full åpenhet. Her har han hengt opp kommunens budsjett utenpå rådhuset.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Tyrkere er vant til at deres ledere skjuler seg bak sikkerhetsgjerder og mørke vinduer i svarte limousiner så snart makten er sikret.

Da vi laget en TV-reportasje om kommunist-borgermesteren, lurte jeg på hvordan jeg skulle forklare saken for norske seere.

En sak om en politiker som er tilgjengelig? Hva så?

For oss er det så vanlig at de folkevalgte er tilsnakkedes. Og alle som har en god grunn, får møte en ordfører, en minister, ja kanskje også statsministeren om de virkelig vil. Vi er vant til at budsjettene deres er åpne for innsyn.

Frykter vi politikerne...?

Sist jeg var i Teheran spiste jeg middag hos en iransk familie. Mannen, som også er journalist, spurte meg:

– Frykter norske journalister politikerne?

Det var da et underlig spørsmål, tenkte jeg og svarte:

– Nei... det er vel omvendt?

Norske politikere frykter mediene mer enn pressefolk frykter politikerne.

I «mine» områder derimot, har autoritetene forkjørsrett, bokstavelig talt.

Når president Recep Tayyip Erdoğan kjører i sin lange kolonne med limousiner og politibiler gjennom Istanbul, stenges veien for all annen trafikk. Mens jeg og hundrevis av andre pent må vente på at veien åpnes igjen, tenker jeg på tidligere statsminister Jens Stoltenberg som syklet til jobben med to politifolk bak seg, også de på sykkel.

Når jeg ser retursjerte portretter av sterke ledere som skuer mot en lysende fremtid et sted i horisonten, tenker jeg på bildet av Erna Solberg som inviterte pressen inn på sitt noe rotete kjøkken der strykebrettet sto midt i rommet. Eller bildet der hun sitter i en fin blå kjole og drikker cola light rett fra flasken, før hun skal på en middag i New York.

Erna Solberg og ektefelle Sindre Finnes

PLUKKER SØPPEL: Statsminister Erna Solberg er ikke like selvhøytidelig som ledere i land jeg dekker. Her er hun og ektefelle Sindre Finnes med på å rydde stranden på Langåra utenfor Sandvika.

Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Et underlig samfunn

Når jeg forteller hvordan ting fungerer i Norge, hører jeg ofte folk sukke.

– Tenk at noen kan ha det slik, tenker de.

Da jeg kom tilbake til Istanbul etter at vi NRK-ansatte hadde streiket i fjor, fortalte jeg tyrkisk-læreren min om hvordan vi marsjerte i tog til kringskastingsjefens kontor og ropte slagord.

– Vi delte ut kjærlighet på pinne og pamfletter til lisensbetalerne på gaten, og forklarte dem hva vi streiket for. Og vi oppnådde gode resultater etter åtte dager, sa jeg engasjert.

Læren lyttet, smilte nesten litt overbærende og sa:

– Dette høres jo ut som en lek. For et underlig og søtt samfunn dere har der nord, lo hun.

Streikerett er ingen selvfølge i mine områder.

Den virkelige verden

Hva er den virkelige verden?

Dette lurer jeg ofte på mens jeg er på jobb i Midtøsten og Asia.

Lever ikke tyrkere, pakistanere, iranere og kurdere liv som er mer typisk for de fleste mennesker i verden i dag?

Da jeg så syriske flyktninger sove på gaten og i parkene det første året i Istanbul, fikk jeg forferdelig dårlig samvittighet.

Burde jeg ikke gjøre noe for dem? Burde de ikke få sove i min store leilighet? Hadde ikke jeg som har alt, et ansvar?

Men jeg kunne ikke åpne et flyktningmottak i NRK-leiligheten. Jeg kunne ikke gjøre stort annet for dem enn å rapportere om at de var der.

Igjen veltet den dårlige samvittigheten opp i meg, for hva annet har jeg gjort enn å være heldig med landet jeg er født i?

Det føles som å tilhøre verdens overklasse. Da gjelder det å ikke bli selvgod, men å være takknemlig og ydmyk.

I løpet av de tre årene jeg har bodd i Tyrkia, har jeg sett flere tyrkiske venner forlate Tyrkia. De har reist til USA og Europa fordi de leter etter stabilitet. De vil bort fra politisk uro og usikkerhet.

Kanskje det er når vi nordmenn bor ute i den virkelige verden, at vi oppdager hvor enormt privilegerte vi er, vi som lever i et beskyttet samfunn langt der mot nord.

Vi burde sette pris på det hver dag.

TOPSHOTS-TURKEY-SYRIA-RELIGION-VATICAN-POPE

PÅ GATEN: Mange syriske flyktninger sov på gaten det første året jeg var i Istanbul. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet fordi jeg hadde alt og de ikke hadde noe.

Foto: BULENT KILIC / Afp

SISTE NYTT

Siste nytt