Brasil, Lula og bomben

Brasil stemte denne uken mot FNs nye straffetiltak mot Iran. Dette er det foreløpig siste av en rekke tiltak som har plassert landet utenfor «det gode selskap» i internasjonal atompolitikk.

Lula og Iran

I midten av mai i år inngikk Brasil og Tyrkia en mye omtalt avtale med regimet i Iran om en løsning på konflikten om det iranske atomprogrammet. Ifølge avtalen går Iran med på å sende sin uran ut av landet, det vil si til Tyrkia, for anriking til høyverdig kvalitet.

Ideen er at det internasjonale samfunnet bedre skal kunne kontrollere at dette materialet brukes til fredelige formål, og ikke til å lage atomvåpen.

Men stormaktene med USA i spissen likte dårlig det brasiliansk-tyrkiske utspillet, og mente avtalen bare var taktisk spill fra Iran for å unngå nye sanksjoner.

Og sist onsdag ble altså den fjerde runden med straffetiltak vedtatt i Sikkerhetsrådet, mot stemmene til Brasil og Tyrkia, som er midlertidige medlemmer av rådet.

• Les: Gates skuffet over tyrkisk nei til Iran-sanksjoner
• Les: - EU kan gå lenger enn FN i sanksjonene
• Les: - Sanksjonene er ikke verdt fem, flate øre
• Les: FN har vedtatt nye Iran-sanksjoner

Slynge mot kanon

For mange som har fulgt den karismatiske Inacio Lula da Silva siden han ble Brasils president i januar 2003, er hans rolle i Iran-saken forbausende.

«De fattiges venn» og «den 3. verdens talsmann» er merkelapper som er gitt den sympatiske presidenten, og hans popularitet er fortsatt svært høy, både hjemme og ute, nå når hans maktperiode utløper om få måneder.

Men en nærmere kikk på Lulas synspunkter i atompolitikken viser at han har ment det samme helt siden han kom til makten. I sitt første regjeringsår vakte han furore med denne uttalelsen:

- Hvis noen ber meg om å nedruste og forsvare meg med en slynge, og så kommer etter meg med en kanon, hva har jeg igjen for det? uttalte presidenten, som kom med en skarp kritikk av Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen, NPT.

Det er denne avtalen som skal hindre at nye land utvikler atomvåpen, og den er knyttet til en omfattende kontrollordning som utøves av IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået i Wien.

Lula da Silvas kritikk går først og fremst ut på at atommaktene kun er opptatt av at andre land ikke skaffer seg atomvåpen, og at de gjør svært lite for å oppfylle det andre hovedmålet i avtalen: å kvitte seg med sine egne kjernefysiske arsenaler.

Dette er en kritikk han deler med atomvåpenmotstandere over hele verden, og som de fleste eksperter anser som rimelig.

Annen agenda?

Men ikke alle er overbevist om at Brasils støtte til Iran bare handler om edle hensikter.

I en artikkel i det kjente tyske ukemagasinet Der Spiegel kommer spaltisten Hans Rühle med et kraftig utspill mot landets myndigheter.

«Brasil utvikler med stor sannsynlighet atomvåpen», skriver Rühle, som har en interessant bakgrunn. Han satt som avdelingsleder i det vesttyske forsvarsdepartementet på 1980-tallet – på en tid da Brasils militærregime i hemmelighet drev tre omfattende atomprogrammer i samarbeid med Vest-Tyskland.

«Ideen var at Brasil på et gitt tidspunkt skulle annonsere at landet hadde utført en «fredelig atomsprengning» slik India formulerte det, da de utførte sin første prøvesprengning. Det var til og med boret ferdig en 300 meter dyp sjakt der sprengningen skulle skje», skriver den tidligere tyske eksperten i Der Spiegel.

Men den brasilianske bomben ble aldri detonert. Da demokratiet ble gjeninnført, ble alle slike prosjekter lagt til side.

I den brasilianske grunnloven av 1988 heter det at kjernefysisk energi bare skal brukes til fredelige formål. I 1994 ble avtalen om et atomfritt Latin-Amerika inngått, og i 1997 tiltrådte den brasilianske regjeringen NPT – Ikke-spredningsavtalen.

Så langt, så vel. Eller kanskje ikke? Hvorfor kommer den tyske eksperten med slike påstander nå?

Dobbeltmoral

President Lula da Silva liker altså ikke NPT-avtalen, noe han har demonstrert svært tydelig i Iran-saken. Og han er ikke alene i de brasilianske regjeringslokalene om å mene dette.

Tvert imot er det enkelte som mener tiden er inne til å utfordre det internasjonale avtaleverket for atomvåpen enda sterkere.

Lulas visepresident José Alencar forsvarte nylig åpent Brasils rett til å skaffe seg atomvåpen, og Brasils største avis O Globo påsto nylig at regjeringens støtte til Iran har en dobbel agenda:

«Man kan lett få mistanke om at Brasils motstand mot Iran-sanksjonene forbereder terrenget for selv å kunne bryte NPT-avtalen», skriver avisen.

Og det er ingen tvil om at Brasil er godt rustet til å skaffe seg atomvåpen. Allerede for 20 år siden var man altså svært nær et slikt mål.

Landet har verdens største forekomster av uran, og et av verdens mest avanserte anlegg for urananriking åpnes i år utenfor Rio de Janeiro.

I tillegg er det brasilianske forsvaret i gang med et meget ambisiøst program for å bygge kjernefysiske ubåter, noe som vil øke den kjernefysiske kapasiteten og kompetansen enda mer i årene som kommer.

Men en ting er å kunne – en annen er å ville. Brasil har i øyeblikket ingen fiender. Landet har altså grunnlovsfestet fredelig bruk av atomkraft, og har skrevet under en rekke avtaler om dette.

Det er likevel neppe tvil om at ledende aktører i Brasil ser atombomben som en del av landets ambisjoner om å bli en viktig aktør på verdensarenaen, med plass i FNs sikkerhetsråd.

I tillegg har landet økte globale og regionale interesser som følge av de enorme olje- og gassfunnene på sokkelen utenfor Brasil.