Hopp til innhold

Europa - der drømmene knuses

De kommer med drømmer og håp i blikket - fra nylig frigjorte diktaturer og fra tidligere kolonier. Men drømmen knuses og håpet dør i et Europa som har nok med sine egne problemer.

Lampedusa

De siste ukene har tusenvis av flyktninger fra Tunisia og Liby kommet inn sjøveien til den lille italienske øya Lampedusa - som knapt noen kjente til før revolusjonene i Nord-Afrika.

Foto: FILIPPO MONTEFORTE / Afp

Hege Moe Eriksen, Lampedusa
Foto: NRK

Korrespodentbrevet denne uken er postlagt på den italienske øya Lampedusa.

Hør brevet i lyd:

Jeg har vært på reise hele dagen, og plutselig ser jeg dem. Kortklipte med skjeggete kjaker og grovvevede uniformer. En strøm av svarte boots går opp flytrappa. Alle har de en gullpil med vinger brodert inn på lilla bakgrunn på armen.

Slik er emblemet til italiensk opprørspoliti. De fyller hele flyet som skal til Lampedusa. En liten øy i Middelhavet, som er nærmere Afrika enn Europa og Italias yttergrense i sør.

Dit skal opprørspolitiet. Italias flygende gullpiler. Statsminister Silvio Berlusconi sender dem helt fra Palermo i Sør-Italia og ut til Lampedusa for å stagge innvandrerne fra Nord-Afrika.

Heltene, som Frankrikes president Sarkozy, kaller dem. Revolusjonens menn og kvinner som har tvunget feterte diktatorer i kne i jakten på demokrati, og som har gitt folkeviljen i Tunisia og Libya sin eksplosive kraft.

Nå bruker noen av dem kreftene på å ta seg over havet. Men sjøen vasker heltestatusen bort. De er ikke annet enn sultne unge lykkejegere når de ankommer Europas bredd på Lampedusa.

De reiser om natten, stuet sammen i skjøre skrog.

Ute på det svarte havet

Jeg tenker på disse små farkostene i det vi flyr ned over havet mot Lampedusa. Kabinen i flyet er dunkelt opplyst, utenfor er det svart. Et tett, uendelig mørke.

Hvordan er det å være midt i dette svarte ingenmannsland, og kjenne kulda, omfavnet av bruset fra havet som er rett under ripa. De vet at livene deres står på spill. Og ikke bare deres eget heller.

Det rapporteres om at flere gravide kvinner har abortert underveis. En fødte ombord. Noen ganger driver båtene rundt i 4-5 dager, forteller min italienske fikser, Alessandra. Flyktningene er fullstendig dehydrerte når de kommer fram.

Silvio Belusconi

Statsminister Silvio Berlusconi skuer ut over havet der flyktningene kommer inn.

Foto: FILIPPO MONTEFORTE / Afp

Alessandra har vært med kystvakta ut på redningstokt før. Hun forteller om mennesker som ikke klarer å gå etter flere dager på sjøen.

Kroppene deres fortsetter å gynge i takt med bølgene selv lenge etter at de er kommet i land. Med tomme blikk sitter de på kaia på Lamepdusa og vugger.

Bare en liten jobb...

Amine og Ben Abdullah er 20 år og fra Tunisia. De gynger ikke lenger, men henger lutrygget utenfor det fillete teltet sitt. Drømmene deres er raskt blitt knust på Lampedusa.

Det er ikke det gode liv de har funnet der. Under presenninger og blafrende teltduker, midt i søppel og en stank av urin, er de fanget. De har kommet for å jobbe. De ber ikke om noen ting, sier de, bare å bli gitt en sjanse.

- Vi trenger ikke Europas hjelp, vi ønsker bare å jobbe her og skape en fremtid for oss selv. Jeg er konditor, forteller Ben Abdullah stolt.

Hjemme i Tunisia har han utdannet seg og jobbet som konditor i tre år.

- Når jeg kommer til Paris skal jeg åpne mitt eget bakeri. Da skal jeg invitere dere som mine gjester, sier han og er et øyeblikk et annet sted enn midt i en søppelhaug på Lampedusa.

Jeg sier ikke så mye, for jeg vet at sjansene for at de får bli i Europa er ganske små. Amine og Ben Abdullah er satt på deres livs styrkeprøve, men målet deres er langt unna rekkevidde.

Unntakstilstand for alle

På Lampedusa er det eneste de får kjeks og vann, det aller nødvendigste, som deles ut på kaia, med Italias gullpiler, opprørspolitiet som vakter. Forleden dag druknet 150 flyktninger før kystvakta rakk å redde dem.

Det er unntakstilstand på Lampedusa.

De kan være smittefarlige, sa en dame jeg traff på øya.

- De bor og gjør fra seg på samme sted, og så går de fritt rundt her på øya. Om de blir syke blir vi det og, sa damen.

I to måneder hadde også livet hennes vært i en slags unntakstilstand. Barna fikk ikke gå ut etter skoletid, korpsøving, fotballtrening, ja selv søndagsmessen var avlyst på ubestemt tid. Og de voksne gikk ikke lenger turer på øya, slik de pleide.

I begynnelsen var de kritiske til Berlusconi, fortalte damen, men etter at statsministeren fløy ut til Lampedusa og erklærte skattelette til innbyggerne og at han selv hadde kjøpt en villa der, ble motviljen snudd til forhåpningsfull entusiasme hos Lampedusas innbyggere.

Lenge varslet katastrofe

Masseinnvandringen fra Nord-Afrika har lenge vært varslet av italienske politikere - som et dommedagsscenario av bibelske dimensjoner.

Italienere frykter innvandring. Og politikerne vet å nøre opp under det. Italienere er individualister og har nok med seg selv, sier min italienske fikser.

Og akkurat nå er det vanskeligere tider i Italia. Hvorfor skal vi hjelpe andre når vi ikke en gang har jobb til våre egne, spør italienere seg. De frykter for fremtiden til sine barn.

Og avisene kjører krigsoverskrifter, etter at tusenvis av immigranter er flyttet fra Lampedusa og til det italienske fastlandet. Berlusconi bygger nye teltleire i Sør-Italia mens kommunene vegrer seg for å ta i mot dem.

Nederst på rangstigen

Det er ikke bare på Lampedusa det er problemer. Festningen Europa er under press fra alle kanter.

I sørøst står EUs grensevaktstyrke utplassert på grensa mellom Hellas og Tyrkia. I fjor var det rekordmange som tok seg over her, flyktninger fra Afghanistan, Irak, Somalia og Nord-Afrika.

I Aten er de blitt lynsjet på åpen gata av rasende grekere som mener de har det vanskelig nok fra før.

- Livet er forferdelig her, sier min afghanske fikser, Issa, i Aten.

Han har allerede fått asyl og bodd i Hellas i flere år. Men det blir bare færre jobber og flere arbeidsledige i Hellas. Vanlige grekere sliter med å få endene til å møtes, og innvandrere står nederst på samfunnets rangstige.

Issa prøver så godt han kan å livnære seg med tolking og andre strøjobber i det kriserammede landet. Men nå er han blitt syk. En kneskade gjorde at han måtte hasteopereres, og Issa har fått beskjed om å ligge hjemme uten å gå de neste fire månedene.

- Hva får du i sykepenger da, spurte jeg.

- Ingenting, svarte han. Og så ble det stille, før han la til:

- Jeg er redd.

Kolonigjenferdet

Drømmen om Europa knuses for mange. De forblir avskåret fra det gode liv, selv trygt innenfor Europas grenser.

Men Nord-Afrikas opprør har ikke bare skapt et flyktningproblem for Europa.

De er også i ferd med å vekke til live et gammelt gjenferd fra fortiden. Europas dystre historie som kolonimakt, trangen til å bevare innflytelsen i Afrika, pleie kontakten med deres diktatorer, sikre tilgangen til deres råvarer, alt er plutselig vekket til live igjen.

Elfenbenskysten er siste tilskuddet til krigsbildet. To menn krangler om makten, mens folket er fanget i kampene mellom dem. Og midt i en blodig konflikt, har Frankrike, med FN i ryggen kastet seg inn i krigen. For første gang på lenge er franske fly i aksjon i sin gamle afrikanske koloni.

- De dreper kvinner, de dreper våre barn. Og i tillegg har de en embargo på medisiner, som gjør at folket der dør en langsom død, sier Oumou fra Elfenbenskysten.

Høyt spill i Afrika

Jeg er i Paris på besøk i leiligheten hennes. Hun er en stolt ivorianer, iført en lyseblå skinnende kjole, med tungt gull i ørene og glød i blikket. Hun er rasende. Omou mener Frankrike bare gjør vondt verre i Elfenbenskysten.

Oumou er antropolog, forsker og foreleser ofte om sitt hjemland i Frankrike. Hun trekker frem en lysbildefremviser og gir oss et innblikk i en desperat situasjon på Elfenbenskysten. Hun gråter i det bilder med drap og massakrer farer over skjermen.

- Så ung, så nytteløst, sier hun stille til bildet av en mann blodig på bakken. På veggen henger et stort portrett av en eldre dame, hennes egen mor som nå gjemmer seg i skogene i Elfenbenskysten og som hun ikke har klart å komme i kontakt med på flere dager.

På landets TV-kanal som Oumou følger med på daglig, er det nå bare en svart skjerm. Og Oumou spekulerer i om linjen er kuttet av Frankrike eller Elfenbenskysten.

Også hun har fått føle på knuste drømmer.

- I Frankrike er veiene stengte for oss, sier Ouomou.

- Vi får ingen muligheter her, ingen mulighet til å utvikle oss som aktive mennesker og bidra med vår del til samfunnet. Vi har mye å bidra med. Vi utdanner oss her, vi vil jobbe, men vi brukes ikke til noe. Vi oppbevares på siden av samfunnet.

- Er det vanskelig å få jobb og skape en karriere, spør jeg.

- Vanskelig, det er tilnærmet umulig, sier Oumou.

Og nå er sinnet over Frankrikes krigføring vekket. Det er også minnet om en blodig fortid, den gangen Frankrike hersket landet med hard hånd.

Nok en gang spiller Europa et høyt spill i Afrika.

SISTE NYTT

Siste nytt