Krigsmaskina som går og går og går

Inne på medieområdet i Det hvite hus har jeg nettopp gjort ferdig en live-rapport i Dagsrevyen. Jeg har begynt å pakke ned kamera og lys når telefonen ringer. Det er fra Forsvaret. På engasjert bergensdialekt forteller Marius fra Sjøforsvaret:

«Vi får det til».

Jeg kjenner adrenalinet pumpe. Endelig.

Sjøforsvarets fregatt Fridtjof Nansen er i disse dager klar for å dra til havs sammen med amerikanerne. Den skal seile med hangarskipsflåte 8, der oppdraget er å patruljere i internasjonalt farvann.

Et rutineoppdrag, ja, men det har ikke skjedd før. Norge har et tett samarbeid med USA, og dette oppdraget har stor betydning for Forsvaret.

Nå er det, i to dager, en åpning for at jeg kan bli med for å se hva som skjer der ute på havet.

Andre verdenskrig

En hangarskipsflåte som den jeg skal besøke, er det største militære våpenet i historia. Ideen var å flytte flystripa fra land til havs, for å ha større rekkevidde. Under andre verdenskrig var hangarskipene helt nødvendige for amerikanerne for å slå tilbake mot Japans invasjon av Stillehavsøyene.

De kan dominere luftrommet med nesten 100 jagerfly, og bombe mål over 2000 kilometer unna. Skipet er atomdrevet og går ikke tom for drivstoff før etter flere tiår. Om bord bor og jobber rundt 6000 mannskaper.

Omgitt av over 100.000 tonn stål bor det altså flere mennesker enn det gjør i hjemkommunen min Os og i nabokommunen Røros – til sammen.

Og sammen med dette monsteret ligger minst fem mindre skip i et kringvern rundt. Deres jobb er å beskytte den 4.5 milliarder dollar dyre mobile flystripa mot fiender fra lufta, på vannet og under kjølen.

Det er denne funksjonen den norske fregatten Fridtjof Nansen skal ha.

Ikke forberedt

For å komme seg ut til fartøyet, må vi fly det som kalles COD – carrier onboard delivery. Det er betegnelsen på C-2 Greyhound, et lite passasjerfly som kan lande på den 150 meter lange landingsstripa.

Har du noen gang tatt fly til Svolvær i Lofoten? Da tenkte du kanskje, som meg, at landinga der føltes litt hard og brutal. Men flystripa i Svolvær er fem ganger så lang som den jeg nå skulle lande på, på hangarskipet USS Harry S Truman.

Jeg var ikke forberedt.

Om bord på CODen merker jeg med en gang at flyet er gammelt. Ledninger stikker ut av skroget, det ryker damp rundt føttene mine og det bråker noe voldsomt.

Etter en god time kjenner jeg at flyet går inn i landingsposisjon. Pulsen stiger. Så roper en av mannskapet:

«Get ready!»

Kroppen spenner alle muskler. Nå skjer det.

Guttedrøm

Jeg hører et stort brak og kjenner innvollene mine bli pressa inn mot ryggraden. Jeg får ikke puste. Det varer lengre enn jeg trodde. Så slipper det taket.

Vi har landa trygt.

Ute på dekk er det glovarmt. Ingen forteller oss nøyaktig hvor vi er, men det er sannsynlig at flåten seiler utafor Floridakysten.

Jeg klarer ikke å tørke av meg smilet. Det pirrer i hele kroppen. Det er kanskje litt teit, og jeg vet at ikke alle vil være enig i at «Top Gun» fra 1986 er en Oscar-film (den fikk heller ingen pris). Men nå, på dekk ute i havet, kan jeg ikke tenke på noe annet enn at guttedrømmen om å besøke et amerikansk hangarskip, er i ferd med å gå i oppfyllelse.

Vi flyr fra USS Harry S Truman over til Fridtjof Nansen med amerikanernes helikopter MH-60 Sea Hawk. Det lukter brent olje i det jeg kliver inn i passasjersetet. Hele konstruksjonen rister, og vibrasjonene blir enda verre når helikopteret tar av.

Turen over til Nansen tar ikke lange tida. Vi lander mykt på den norske fregatten.

Skipet har vært med på flere internasjonale operasjoner, primært i Adenbukta og rundt Somalia. Nå skal en blanding av vernepliktige og profesjonelle soldater operere på havet i en periode. Et slikt oppdrag vil trolig vare i fire-fem måneder.

Stort alvor

For de vernepliktige 19-åringene på fregatten, blir dette en unik opplevelse. Det er spennende, men det ligger også et stort alvor bak: De er ikke på ferie, dette er øvelser som skal sørge for at man er forberedt på krig.

Mandatet er å seile sammen med amerikanerne. Men hvis amerikanerne skulle bli beordret av sin president til å angripe militære mål, og i den forbindelse ba om de norske soldatenes hjelp, ville regjeringa hjemme måttet ta avgjørelsen om Norge skulle delta i et skarpt oppdrag eller ikke.

Joe Biden har ni aktive flåter som denne til disposisjon. De kan bli kommandert hvor som helst i verden, enten det er i nordområdene eller i Sør-Kinahavet.

Kontreadmiral Curt Renshaw, som leder flåtestyrken, vil ikke snakke så mye om storpolitikk. Men han er tydelig på at den norske fregatten er en viktig ressurs for dem.

Fra brua, et lite tårn som stikker opp fra flydekket, kan vi se at skipet våkner til live.

Folk med ulik farge på genserne løper rundt. De grønne er teknikere, de gule dirigerer flyene rundt og de kvite holder kontroll på maurtua.

Sjefsersjanten som følger meg rundt hevder at det er dette som gjør amerikanerne så overlegne militært. Treninga, koordineringa, kontrollen.

«Kontrollert bilkrasj»

Klokka har passert 12 og skipet snur rundt for å få motvind. Motorene fra jagerne starter opp.

Hvis du ennå ikke har sett «Top Gun», så er åpningsscenen i filmen lik den scenen fra virkeligheten som jeg nå blir vitne til:

Katapulten, som er hjertet av skipets kapasitet, kobles til hjulet til jagerflytypen FA-18 Super Hornet. Piloten gir honnør, signaliserer «jeg er klar». Oransje stikkflammer spyttes ut fra motorene. Brølet er overdøvende.

På to sekunder blir flyet kasta opp fra rullebanen. Bulderet som følger slår meg nesten over ende.

Mannskapet løper over dekk, et nytt fly blir dirigert i posisjon. Jeg oppdager nå hvor nære jeg står disse krigsmaskinene. Fem meter fra meg gir piloten full gass, og raser av sted.

I løpet av 20 minutter har 10–12 fly blitt sendt i lufta. Vi blir dirigert lenger bak på dekk.

Ikke før jeg rekker å tenke over det, lander det første jagerflyet igjen med et brak. Med millimeterpresisjon og rundt 8 graders helling hekter det seg til én av fire vaiere over dekk, og bruker mindre enn 100 meter på å stoppe opp.

Piloten Brad «Bacon» Tribiley beskriver det som en «kontrollert bilkrasj».

De grønnkledde matrosene sikrer vaieren i det den strammes. Etter to minutter kommer det neste flyet. Og så det neste. Og det neste.

Operasjonen tar under en time. Da har like mange fly landa, som de som er sendt i lufta. Slik går dagen i 12 timer, seks dager i uka.

Hemmelig

Ingenting om bord på Harry S Truman er nytt. Gangene i skipet er trange. Det er folk overalt. Fra toppen av kontrolltårnet er det rundt 20 etasjer ned til reaktorrommet. Der kommer vi ikke inn. Det er en godt bevart hemmelighet hvor fort skipet går, men jeg blir fortalt at det er snakk om minst 56 kilometer i timen.

Med en så stor slitasje, vil Truman måtte utfases en gang på 2020-tallet. Da har den gått nesten uten stans siden den ble sjøsatt i 1996.

Skipsklassen som skal erstatte den, vil ha en kraftproduksjon på 400 megawatt. Det er nesten to ganger så mye effekt som Drammen by maksimalt trenger. Minst 25 prosent mer kraft enn Harry S Truman produseres.

Etter et døgn om bord på hangarskipet er hodet mitt fullt av inntrykk. Lydene og tempoet er utmattende. Det slår meg hvordan maskineriet i den militære muskelen bare går og går og går. Mannskapet er stolte over å være om bord, ingen uttrykker bekymring, selv om de er langt vekk fra familie og venner.

«Get ready!»

Selv om vi har flirt av Top Gun-referanser flere ganger på turen, er alvoret aldri langt unna på et sted som dette. Omgitt av våpen og maskiner som er designa for bruk i krig, som kan skape store ødeleggelser og ta liv, blir det klart hvor viktig det er at folk som sitter på slike maktmidler har respekt for tilliten og ansvaret som følger med.

I det vi setter oss inn i flyet som skal frakte oss tilbake til fastlandet, spenner musklene seg igjen.

«Get ready!» sier piloten. Opplevelsen av å bli kasta ut fra dekk er brutal.

Blant damprøyk og oljelukt klarer jeg ikke å holde øynene åpne. Det bråker og støyer, men jeg sovner, utrolig nok.

Mens Kenny Loggins «Danger Zone» surrer i bakhodet.