NRK Meny
Normal

Krig og politikk i kaotiske Midtøsten

I Nord-Irak har tidligere fiender forent seg i kampen mot IS. Drap på journalister hindrer informasjon å komme ut, og nye kriger kan vokse fram hvor som helst. Midtøsten er inne i sin mest kaotiske periode.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen og Ahmed Sherwani

På reportasjereiser i Midtøsten møter Sigurd Falkenberg Mikkelsen mange som kjemper for det de tror på. I den forlatte byen Makhmour, i Nord-Irak er det kommunisten Ahmed Sherwani som utfordrer Mikkelsen på nordmenns politiske og religiøse tankegods.

Foto: NRK

Makhmour

Gatene i Makhmour er tomme. Det kan ta tid før innbyggerne tør å komme tilbake.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Det er tydelige tegn på at kamper har funnet sted ved Makhmour. Byen ble først erobret av IS, men ble senere gjenvunnet av kurdiske styrker etter hjelp fra USA.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK
Jeg hadde aldri planlagt å møte Ahmed Sherwani.

Når sant skal sies stanset jeg bare bilen ut fra et journalistisk instinkt. Vi var på vei til frontlinjen i byen Makhmour her i det kurdiske Irak, en av de omstridte grensebyene som kurderne mener tilhører dem og som islamistgruppen IS tok over under sin framrykking for nå rundt to uker siden.

Makhmour er siste by før hovedstaden Erbil og byens fall skapte en nær panisk stemning i de kurdiske områdene som ikke slapp taket før amerikanerne begynte å bombe IS` posisjoner. Kurderne kunne rykke fram og ta byen tilbake.

Kjemper sammen mot IS

Det journalistiske instinktet som fikk meg til å stoppe er ikke noe å skryte av, kanskje var det bare det laveste av dem alle, en form for nysgjerrighet. Hva skjer her?

Det som fikk meg til å stanse bilen var nemlig en folkeansamling der det ikke burde være mye mennesker, nemlig ute på gata, midt på dagen i 45 plussgrader, minst, og stekende sol.

Det viste seg til overmål at menneskene stod der ikke fordi noen spesielt skjedd, men på grunn av andre journalister. En lokal tv-stasjon intervjuet Ahmed Sherwani, og da jeg så kommunistiske symboler på partihovedkvarteret lot jeg meg rive med og tenkte at jeg også ville snakke med ham.

Først tenkte jeg at han var knyttet til PKK. Jeg hadde nemlig også planer om å treffe PKK i Makhmour. PKK. Kurdistans Arbeiderparti med utspring fra marxistisk-leninistiske studentgrupper som i flere tiår har slåss mot tyrkerne, og som resultatet av dette endte på vestlige terrorlister.

Nå kjemper de sammen med Vesten mot IS. Det er der, med din fiendes fiende og så videre. De stod i spissen i kampen for å ta Makhmour tilbake, og på Sinjar-fjellet var de ubesungete heltene som etablerte en sikker humanitær korridor som gjorde at titusener av mennesker slapp unna sultedøden på fjellet.

(Saken fortsetter under bildet)

TOPSHOTS-IRAQ-UNREST-KURDS

To krigere for de kurdiske Peshmerga-styrkene er på vakt ved frontlinjen utenfor byen Makhmour i Nord-Irak.

Foto: SAFIN HAMED / Afp

Kommunist, ikke PKK

Jeg lot nok engasjementet ta litt overhånd, eller kanskje det var solen, for jeg så ikke noen bilder av Abdullah Öcalan, deres fengslede leder, ingen kvinner med våpen eller den røde stjernen som er deres symbol.

Her var det hammer og sigd. Da jeg midtveis i intervjuet lurte på hvordan PKK forholdt seg til amerikanerne, lo han i barten og sa at han var leder for den lokale komiteen i Det kurdiske kommunistpartiet, og hadde ingenting med PKK å gjøre.

«Hva er det som skiller dere?» spurte jeg da vi hadde gått vekk fra den stekende sola og satt inne på et mottakelsesrom. Rundt meg satt eldre menn, kraftig og runde om vommen, alle bevæpnet. De var en lokal partisanstyrke som hadde rømt opp i åssiden da de måtte gi tapt for IS i første omgang.

«PKK bryr seg bare om kurderne, vi som kommunistparti bryr oss om alle etnisiteter, kristne, turkmenere, arabere, kurdere,» sa han, uten å legge skjul på at det som gjaldt nå var den kurdiske nasjonen.

For han var svært kritisk overfor byens arabiske innbyggere, som han mente gjennom historien hadde benyttet enhver anledning til å angripe dem og plyndre deres hus, også denne gangen.

Jeg ble servert en kald cola og spurte om hvordan det var å være kommunist og rykke fram under dekke av amerikansk ildgiving. Sherwani hadde ingen problemer med det. «Når ingen andre hjelper oss, ingen naboland, ingen, må vi ta hjelpen der den kommer fra. Nå gjelder det Kurdistan,» sa han, pragmatisk slik de fleste av oss blir når det står om liv og død.

Kurdisk løytnant i sandstorm

En kurdisk løytnant er utstasjonert ved frontlinjen for å motarbeide de sterke islamistiske kreftene i IS, som herjer i Nord-Irak for tiden.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK
Veisperring

Veisperringer er satt opp for å effektivisere motstanden mot IS.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

– Hva tror de på i Norge?

Vi kom ikke så langt i spørsmålet om kommunistiske doktriner, det var liksom ikke tiden for det med alt som foregikk rundt oss, og jeg var utålmodig etter å komme meg ut til frontlinjen. Men han smilte likevel lurt i det jeg skulle gå, og spurte hvem jeg var, hva trodde jeg på.

«Kommunisme, liberalisme, sosialisme, kapitalisme». Jeg kunne kanskje forklart at i min generasjon trodde vi ikke på noen store tankesystemer og knapt religion heller, at vi egentlig var noen ryggradsløse velferdssurfere som hadde sluppet å ta stilling til de store spørsmålene.

Jeg svarte feigt noe sånt som at jeg ikke trodde på de frie markedskrefter skulle regjere alene, men at staten hadde en viktig rolle, og så mumlet jeg litt mer i skjegget om at i Norge var nok alle sosialdemokrater – og sendte en liten tanke og takk til min gamle sjef, Einar Førde.

Selv om det vel var John Lyng som sa det først, så klinger det bedre på vestlandsk, og jeg tror Førde vil satt pris på pragmatismen, de politiske dilemmaene og overlevelsesviljen i disse menneskene, og at han sikkert ville fått langt mer ut av dette enn meg.

Det var ikke mye å se på frontlinjen akkurat den dagen. Det dundret litt fra noen granater som traff et sted langt borte, og jeg ble stående ved en jordvoll og snakke med en kurdisk løytnant som forklarte at dette var siste skanse.

Han sa at IS stod et par kilometer unna, men at de ikke kunne nå dem med mer enn disse granatene som de pleide å skyte om morgenen, men som noen altså også skjøt på formiddagen. Om enn ikke på denne kontrollposten.

Kurdere med et underliggende mål

Mens jeg stod der og snakket med løytnanten, kom et pansret kjøretøy inn fra fronten. Et slikt som de stjal fra hæren til Saddam Hussein og som er mye dårligere enn de deres motstandere stjal fra den irakiske hæren som igjen hadde fått dem av amerikanerne.

Våpen har en tendens til å bli brukt lenge når de først har kommet til Midtøsten. Løytnanten lo da jeg oppsummerte situasjonen med å si at her stjal alle våpen fra alle.

For selv om det virker åpenbart og nødvendig å sende våpen til kurderne nå, foregår det også et annet spill her, som strekker seg både lenger inn i framtiden og lenger tilbake i fortiden, nemlig kurdernes ønske om en selvstendig stat og konflikt med Bagdad, både om spørsmålet om selvstendighet, men også om hva som er kurdiske område og ikke.

Makhmour, for eksempel, ligger som jeg nevnte i begynnelsen offisielt i de arabiske provinsene, på samme måte som den større byen Kirkuk. Begge kreves av kurderne, begge byene kontrolleres av kurderne og de kommer ikke til å gi opp disse uten kamp. Ikke nå, og ikke i framtiden.

Den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates skrev på Twitter, i forbindelse med fordrivelsen av jesidiene, at det menneskelige instinkt er å ville beskytte ofre, men samtidig ikke ville vite hva de er i stand til å gjøre når de sitter ved makten.

Nå er jesidiene, og også kurderne, om enn i enn annen form, folk som har levd med undertrykkelse i århundrer fra alle de mektige statene rundt dem, det være seg tyrkerne, arabere eller iranere. Men kravet om hevn er like sterkt.

(Saken fortsetter under bildet)

IRAQ-SECURITY/YAZIDIS A woman from minority Yazidi sect, who fled violence in Iraqi town of Sinjar, walks in Bajed Kadal refugee camp south west of Dohuk province

I Dohuk-provinsen er det satt opp en flyktningleir som huser jesidier fra byen Sinjar. De har flyktet i frykt for IS.

Foto: YOUSSEF BOUDLAL / Reuters

Vil hevne seg på araberne

En jesidi-flyktning jeg snakket med på grensen hadde akkurat kommet ned fra Sinjar-fjellet. Han fortalte at han aldri kunne leve sammen med sine arabiske naboer igjen hvis ikke han fikk sin hevn. Det vil si å gå inn i deres hus og drepe de som bor der.

Dette ønske om hevn kan ikke settes på like fot med den opprinnelige aggresjonen fra IS side. Det er ikke noe tvil om hvor det moralske ansvaret ligger, men det sier noe om hva som kan komme til å skje i disse områdene hvis, eller mer sannsynlig, når IS drives tilbake.

Mens jeg stod der ved jordvollen, den festningen som kanskje en gang blir en ordentlig grense, tenkte jeg også på hvor lite vi vet om det som foregår på den andre siden.

Hva er disse arabernes svar til beskyldningene om at de deltok på IS side? Jeg har hørt det fra alle. Fra jesidier på flukt. Fra kurderne her, fra partitopper som vanlig folk. Svaret er at vi ikke vet. Vi vet ikke hva deres versjon er og vi vet ikke hva som egentlig har foregått.

Hva synes de om å leve under IS? Er det en frigjøring fra det sjiamuslimske styre eller et religiøst åk? Hvordan er den humanitære situasjonen på den andre siden? Vi vet ganske lite, annet enn at også der er mennesker på flukt.

Vi vet ikke fordi det er umulig å reise dit som journalister. Det har vi som jobber her vært klar over lenge. Men det ble klart for en hel verden denne uken, da de henrettet den amerikanske journalisten James Foley.

Journalistdrap endrer syn på verden

Det er ikke første gang jeg våkner på et hotellrom i Irak til nyheten om at vestlige menn er halshugget. Det skjedde også i Bagdad i 2004, men den gang hadde ikke bødlene tilgang til høydefinisjonskameraer, og Youtube, og Facebook, og Twitter.

Volden mot journalister blekner sammenliknet med hva andre blir utsatt for. Massehenrettelser og fortellinger om halshugginger er daglig kost når man intervjuer folk som har flyktet fra områder som IS kontrollerer.

Vi journalister lar oss naturlig nok prege, og vi har spalteplass til å skrive om det. Men det som gjør dette interessant for mer enn fagbladene, er at det gjør noe med måten vi ser på verden.

Det er en del av den som stenges av, vi får ikke mer informasjon ut og krigene får rase videre uten vitner. Det har skjedd i Nord-Syria det siste året, og det skjer i Mosul og alle andre områder IS ` kontrollerer.

IS som premissleverandør

De blir premissleverandørene for hva som filtreres ut, mens innbyggerne blir overlatt til seg selv og altså områdets nye autoriteter. Et autoritært prinsipp og et autoritært grep vi kjenner fra før, fra andre steder, men siden IS` ikke har full kontroll over grensepasseringene, stenger de oss ut med frykten som våpen.

Nyansene forsvinner. Alt det som gjør oss menneskelig, alt det som bryter opp stereotypiene, oss mot dem, dem mot oss. Alt det levende, alt det som er liv druknes i støyen fra volden, det være seg vold begått med våpen i hånd eller med ord og bilder.

Vi tvinges inn i det sporet de vil ha oss, et spor ingen journalister med yrkesstolthet ønsker å være, derfor utfordrer vi noen ganger gjengs oppfatning om hva som er trygt. Derfor bøter noen av oss med livet, slik James Foley har gjort nå.

Fred over hans minne.

IRAQ-SECURITY/ Kurdish "peshmerga" troops stand guard during an intensive security deployment against Islamic State militants, on the outskirts of the province of Nineveh

En kurdisk peshmerga-kriger forsvarer frontlinjen i Nord-Irak.

Foto: STRINGER/IRAQ / Reuters

IRAQ-SECURITY/PKK File picture of PKK fighters in an intensive security deployment in Makhmur

PKK-medlemmer er satt ut i Makhmour for å bevare sikkerheten i byen. PKK er Kurdistans Arbeideparti og står i front av kravene om en egen kurdisk stat.

Foto: STRINGER/IRAQ / Reuters

Mest kaotiske periode i Midtøsten

Jeg visste ikke at han var drept da jeg var i Makhmour. Nyheten nådde meg dagen etter. Da vi kjørte hjemover igjen og krysset en kurdisk kontrollpost med både vanlig kurdisk milits og PKK på samme sted og videre så røyken fra oljetårnene, så jeg en liten flik av dette området jeg er satt til å dekke, og hva som står på spill her nå.

Jeg kan ta feil, og kanskje vil dette sees bedre av historikerne om noen år. Men jeg tror Midtøsten er inne i sin mest kaotiske periode siden det ottomanske rikets fall for snart hundre år siden perioden hvor vår tids arabiske stater ble skapt, og som starten på konflikten mellom israelere og palestinere med den britiske Balfour-erklæringen.

I hvert fall virker det slik når man som meg reiser fra den ene krisen til den andre, fra den en krigen til den andre. Det føles som alt kan skje, at ingenting er sikkert lenger.

Jeg runder denne helgen av midt opphold her i de kurdiske områdene, og hvis Iraqi Airways er på min side:

Neste stopp Bagdad.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt