Parkliv blant Beijings dansende bestemødre

BEIJING (NRK): - Kakerlakker er snart de eneste som trives i Beijing, spøker en av mine kinesiske venner. Men det stemmer ikke. I parken senker både jeg og mine kinesiske naboer skuldrene.

Parkliv i Beijing

Det er mye liv i de kinesiske parkene har Peter Svaar funnet ut.

Foto: Peter Svaar / NRK

Hør korrespondentbrevet fra Peter Svaar i Beijing

Ming-dynastiets 11. keiser Jiajing fikk for snart 500 år siden bygget et tempel for å ofre til solgudene her i Beijing.

Det er en beslutning jeg har hatt mye glede av.

Den frodige Ritan-parken som nå er bygget rundt solens tempel ligger nemlig nøyaktig midtveis mellom NRK-kontoret og leiligheten min her i Beijing.

Og nå på sommeren stopper jeg innom parken på vei hjem flere ganger i uken.

Våren og høsten er den fineste tiden her i den kinesiske hovedstaden.

Vinteren er rå og kald, og lufta gir deg kullsmak på tungen gjennom hele fyringssesongen.

Sommeren blir ofte for varm til å være ute i det hele tatt.

I juli og august kan gradestokken krype opp i over 40 grader her.

Men midt imellom, altså nå, er det noen fine uker med svale vinder som også blåser forurensingen ut av syne og sinn.

På sykkel

Så på slike ettermiddager sykler jeg fra kontoret og svinger litt nordover, forbi restaurant Moskva, jeg tråkker meg gjennom det russiske kvarteret med sine spraglete nattklubber og tilårskomne kjøpesentre med sine kyrilliske reklameplakater, og parkerer på siden av Ritan-parken.

Ritan parken i Beijing

Ritan-parken i Beijing er et fristed for mange.

Foto: Peter Svaar / NRK

Et falmet skilt ved inngangen minner parkgjengere om viktigheten av de sosialistiske kjerneverdier, en slags moralsk doktrine president Xi har messet om de siste årene, men som ærlig talt virker litt malplassert i stimen av parkerte Porscher og BMWer her midt i Bejings gamle ambassadestrøk.

Den søvnige, gamle oppsynsmann ved porten ser uansett ikke ut til å bry seg.

Jeg liker å gå i parken, og det er jeg ikke alene om. Her kan det være fullt som i rushtiden på t-banen i Oslo, for Ritan-parken er høyt elsket av trangbodde Beijingere hvor mange fortsatt bor flere generasjoner sammen i små blokkleiligheter.

Har sin egen rytme

Ritan-parken har sin egen rytme gjennom dagen:

Klokken halv seks om morgenen åpner portene, og da kommer pensjonistene for å gjøre sine tai chi-øvelser her inne mellom trærne.

Tai-Chi i Beijing

Tai-Chi er stort i Kina. I parkene er det alltid grupper om morgenen.

Foto: Peter Svaar / NRK

Og utover dagen kan du støte på litt av hvert.

En dag kom jeg over en alvorlig mann kledd i svart, som brukte en hel ettermiddag på å slåss med en trestamme.

Første gang jeg traff en søt gammel bestemor – som var ute og svingte med sitt 2 meter lange, blanke sverd må jeg også medgi at jeg skvatt litt.

Og ser du en mann stå med strake ben, hodet ned og to håndflater i asfalten i en times tid, så vit at det slett ikke heller er unormalt her.

Det er et yrende mangfold, fra badminton-spill og joggere, ja selv fjellklatrere har lagt sin elsk på Ritan nå, og parkens svært populære lille kunstige klatrevegg.

Og så har du selvsagt de larmende, irriterende, allestedsnærværende, dansende bestemødrene. Jeg kommer tilbake til dem.

Mitt titteskap

Men jeg trives altså som tilskuer til alt dette.

Parken er mitt titteskap inn i kinesisk hverdagsliv, men også et utstillingsvindu for en kultur som gradvis er i ferd med å forsvinne.

Dette kollektive, sosiale utendørslivet med tusenårsgamle pusteøvelser og kampsport-teknikker appellerer ikke til ungdommen, som foretrekker en spinningtime over gaten.

Det nærmeste treningssenteret heter California Fitness og er malt i de samme fæle oransje fargene som et hvilket som helst SATS-senter hjemme i Norge.

Park i Beijing

Dette er også en del av det kinesiske hverdagslivet.

Foto: Peter Svaar / NRK

Arkitektur fra Ming-dynastiet

Men midt i Ritan-parken ligger det runde, rødmalte tempelet for solens guder, og Ming-keiseren Jiajing fikk faktisk bygget hele fire slike templer i Beijings fire hjørner, for tilbedelse av både sol, måne, jord og himmel.

Det mest kjente i dag er naturligvis Himmeltempelet som knapt en turist som kommer hit til byen kan unngå å valfarte til. Men fred i sjelen eller kontakt med høyere makter kan du skyte en hvit pil etter i himmeltempelets lange køene av turister og kinesiske turgrupper, og ikke minst mellom alle guidene med sin forkjærlighet for å skrike i disse forferdelige små høyttalere de alltid bærer med seg.

Arkitektur i park i Beijing

I Ritan-parken.

Foto: Peter Svaar / NRK

Var protestsone under OL

Men også i nyere tid har Ritan-parken spilt en historisk rolle.

Under Sommer-OL i 2008 ble parken faktisk erklært som offisiell protestsone.

Parkens murer var ett av tre steder i den kinesiske hovedstaden hvor det angivelig var tillatt å demonstrere, altså dersom man søkte en uke på forhånd og alle plakater og slagord ble godkjent av Beijings ministerium for offentlig sikkerhet.

Internasjonale menneskerettighetsgrupper fnøs av hele opplegget og mente kinesiske myndigheter brukte disse protestsonene som fikenblad for å dekke over at det slett ikke er noen ytringsfrihet her i Kina. Myndighetene her mente derimot at parken ville sørge for at demonstrasjoner ikke hindret trafikkavviklingen eller byens sosiale harmoni.

Men det var selvsagt aldri noen som faktisk demonstrerte, for så dumme er ikke kinesere at de tropper opp hos sikkerhetspolitiet for å søke om å holde en protest midt under en olympiade.

I flere uker var derimot denne fredelige, grønne parken breddfull av årvåkne unge menn uniformert i OL-t-skjorter og med en diskret propp i øret.

Dansende bestemødre

Rundt middagstid fylles parkens hjørner opp av dem som er både elsket og hatet her i Kina nå, de som bare kalles de dansende bestemødrene.

Middelaldrende og pensjonerte voksne damer som må fylle dagene og timene med innhold, og samtidig ser muligheten til å både holde seg i form og være sammen med andre. En høyttaler på hjul settes på fullt volum, og som regel er musikken gamle Mao-sanger som Østen er rød eller nasjonalistiske svisker.

De er over alt, og flere steder i Kina har det faktisk de siste årene kommet til voldelige sammenstøt mellom disse dansende bestemødrene og deres høyttalere og naboene rundt, som klager over det daglige spetakkelet fra deres skingrende høyttalermusikk.

I fjor gikk det så langt at Kinas statlige sportsadministrasjon grep inn.

– Parkdans representerer den kollektive kinesiske kultur, men overentusiastiske utøvere er i ferd med å skade denne sporten gjennom alle klagene på støy, sa lederen for sportsadministrasjonens avdeling for fysisk aktivitet på offentlige steder.

Han kunngjorde deretter et sett med statlige reguleringer de gamle bestemødrene ble pålagt å følge.

Det som skapte størst harme var nok de 12 såkalt vitenskapelig utformede dansetrinnene, egnet for å gi befolkningen «positiv energi» og skape «nasjonal enhet».

Men reguleringene ble møtt med så store doser harme og hånlatter at sportsadministrasjonen etter noen uker måtte rygge tilbake og si at de nye dansetrinnene var frivillige.

I Ritan-parken er det som regel flere slike dansegrupper, som konkurrerer innbyrdes om både ferdigheter og størrelse, og dessverre, høyttalervolum.

Jackie Chan

Av og til spiser jeg også middag i parken, som har flere hyggelige restauranter. Den kinesiske oppe i det nordøstre hjørnet er en av mine favoritter, og en jeg ofte tar med gjester til. De serverer en nydelig Pekingand, selv om den ofte tar så lang tid å steke at vi har spist oss mett på ris og forretter før den kommer på bordet.

I et glassmonter ved inngangen står falmede fotografier av restaurantens mest berømte gjester.

De er, sist jeg sjekket, Finlands tidligere president Tarja Halonen, og filmstjernen Jackie Chan.

Kiosk i Ritan Parken

Kiosk i parken.

Foto: Peter Svaar / NRK

Gammelt og nytt

Så midt mellom joggerne, og de dansende bestemødrene, og sverdfekterne og fjellklatrerne og de gamle gubbene som sitter i bar overkropp og glor ut i luften, har jeg funnet mitt lille pustehull her i Ritan-parken. I en kinesisk hovedstad som rives mellom gammelt og nytt, mellom de med ubegrenset rikdom og de som ikke har særlig mer å rutte med enn for 30 år siden, og der nye skyskrapere og kjøpesentre spretter opp så raskt at Beijings gamle beboere sliter med å holde følge.

Men her innenfor soltempelets porter kommer ingenting til å forandre seg med det første.

SISTE NYTT

Siste nytt