Hopp til innhold

– Skal flyte så mange lik at fiskene blir fete!

MANILA (NRK): På Filippinene er Rodrigo Dutertes krig mot narkotika i ferd med å skli ut i et totalt blodbad. Nær 2000 mennesker er drept denne sommeren, og de som rammes er de aller fattigste, de som ingen savner, og som knapt eksisterer i et offentlig register.

En kvinne holder rundt en mann som er blitt drept i krigen mot narkotika på Filippinene

DREPT: En kvinne holder rundt den døde kroppen til kjæresten. Han er blant de nesten 2000 menneskene som er blitt drept i krigen mot narkotika på Filippinene denne sommeren.

Foto: CZAR DANCEL / Reuters

Stanken var ubeskrivelig.

Det er selvfølgelig en klisjé, men ikke desto mindre sant.

Noen ytterst få ganger i mitt liv har jeg møtt en vegg av lukt så sterk at jeg der og da vet at jeg aldri kommer til å glemme den.

Det er ikke noen opplevelse jeg anbefaler.

En lastebil full av lik i solsteiken i Katmandu i fjor vår er blant lukthukommelsens tidligere oppføringer. Nå stod jeg overfor en ny:

En blanding av gammel fisk, råttent søppel, brustne drømmer og tung, fet, skorsteinsrøyk fra containerbåtenes tungoljemotorer.

Slum på størrelse med Oslo

Jeg hadde akkurat klatret ut av vår leide, slitne Toyota Hiace sammen med min lokale tolk Bryan, og vi befant oss midt i Tondo, innbyggertall 630.000.

Det er like mange som det bor i Oslo.

Tondo er et av Manilas eldste slumområder. Mer preist: Det er en hel storby av skur, de fleste satt sammen av drivved og bølgeblikk og gamle plastposer.

Slummen omringer hele den store containerhavna nord i Manila, for her er ingen fjordby og ingen bystrand, ingen fancy leiligheter med havgløtt, ingen dyr rosévin på glass.

Det eneste du ser i Tondo er kilometer på kilometer med armod og bunnløs fattigdom, og altså en stank så sterk at jeg måtte holde meg fast og vende meg til den i noen sekunder.

Min tolk Bryan, som har vært her mange ganger før, så på meg med et lite smil.

Vi hadde kjørt hit for å lage tv-innslag om livet blant Manilas aller fattigste, men det er også her i denne uverdighetens og håpløshetens forgård at prisen nå betales for president Rodrigo Dutertes såkalte krig mot narkotika.

En liten gutt står ved elven i Tondo-slummen i Manila

SLUM: Tondo er et av Manilas eldste slumområder og har et innbyggertall på størrelse med Oslo.

Foto: Peter Svaar / NRK

Skutt i nakken

Det var her i Tondo de fant Jerome Roa, lørdag morgen for akkurat en uke siden.

Han pleide å søke ly for natten i baksetet på en av de parkerte motorsykkeltaxiene du ser overalt i Manilas gater.

På bildene tatt av fotografer som kom til på morgenkvisten, ser det da også ut som han sover.

Han lå fredfullt på magen over motorsykkelsetet, med hodet ned, delvis skjult av det lille blikktaket som er ment å skjerme baksetepassasjeren for regnet.

Først på kloss hold var det mulig å skimte de to små kulehullene han hadde nakken. Og blodet som dryppet ned og farget bakken rød.

Jerome Roa ble 27 eller 28 år, under ingen omstendighet eldre enn 30.

Ingen er riktig sikre.

Bare hans bestemor Josephine var igjen da to journalister fra det filippinske nettstedet Rappler kom til åstedet i grålysningen forrige lørdag morgen.

– Jo, det var nok noen som hadde sett hva som skjedde, mente Josephine. Men vanskelig å få noen til å snakke om det. Ingen vil jo riskere eget skinn.

Og jada, Jerome hadde et narkotikaproblem, innrømmet hun til lokale medier, det var ingenting å legge skjul på.

Billig metamfetamin

Jerome hadde tatt jobb som assistent for en lastebilsjåfør, en jobb med lange dager og elendig lønn. Nesten alle som sjauer på havna i 35 graders varme, blir introdusert for billig shabu, metamfetamin. En dose koster bare noen få norske kroner, og dopet holder kroppen igang.

Det gjør at sånne som Jerome kan være våken lenge nok til å tjene til mat.

Ingen uvanlig vei inn i misbruket her i slummen, men Jerome hadde blitt bedre i det siste, bedyret bestemor Josephine der hun stod ved hans livløse kropp. Hadde nesten sluttet med dopet, sa hun.

Rammer de fattigste

1900 mennesker er skutt og drept på denne måten i Filippinenes nye krig mot narkotika siden Rodrigo Duterte kom til makten.

Det er nå sju uker siden.

Men tro altså ikke et øyeblikk at det er de rike som rammes av denne voldsbølgen, ikke engang middelklassen. Tvert imot, mange av dem står på sidelinjen nå og heier på det som fremstilles som en utrenskning.

En tredjedel av Manilas innbyggere, omlag 2 millioner mennesker, bor i byens fire største slummer, hele bydeler der Filippinenes privatiserte strøm- og vannverk nekter å levere, siden ingen der har penger til å betale vann- og strømregninger.

Slike nødvendigheter må i slum-bydeler som Tondo stjeles fra natt til natt, for å få lys i en lampe eller liv i et gammelt TV-apparat.

Innbyggere i Manila står bak et politisperrebånd

MANILA: Innbyggere i Manila står bak et politisperrebånd etter at to personer er drept i det som skal ha vært en aksjon mot narkotikaselgere.

Foto: NOEL CELIS / Afp

Yngste offer

En annen som ble skutt i hodet denne uken het Danica May. Hennes sak fikk faktisk stor oppmerksomhet.

Og årsaken?

Hun var fem år gammel.

Faren hennes, Maximo Garcia, meldte seg ifølge avisen Inquirer frivillig for politiet forrige helg etter å ha hørt at han stod på en slags liste over narkotikamistenkte.

Sist tirsdag stormet ukjente gjerningsmenn huset mens familien spiste lunsj. Maximo overlevde med et skuddsår i armen og ligger på sykehus.

Men Danica på 5 ble truffet i hodet. Hun er til nå det yngste offeret i en narkokrig som er i ferd med å skjære ut i et rent blodbad.

Lovet å drepe kriminelle

Da Rodrigo Duterte vant valget i mai, var det på en lovnad ikke om å bekjempe kriminaliteten og narkotikaen – men å utrydde den.

Han lovet å gjøre med Filippinene som han gjorde med hjembyen Davao på den sørlige og urolige øya Mindanao.

På 20 år har Davao gått fra å være Filippinenes farligste by til å bli den tryggeste.

Kriminalitetsstatistikken de siste tiårene ser ut som et mirakel – om du åpner den i et regneark.

Men veien dit har vært farget av blod.

Rundt 1000 kriminelle er drept, mange av dødsskvadronene, ukjente maskerte menn.

Shoot to kill.

– I løpet av mine først seks måneder som president skal vi drepe 100.000 kriminelle, sa Duterte under valgkampen.

Og la til:

– Det skal flyte så mange tusen lik av kriminelle i Manila-bukta at fiskene blir fete!

Budskapet går hjem i et land der tilliten til en korrupt politistyrke er lik null, og der vanlige folk har følt seg terrorisert av kriminaliteten, av kidnappinger, av rusa ungdommer med pistol eller kniv, og at man ikke kan gå trygt utendørs selv i Manila på kveldstid.

Rodrigo Duterte

VIL UTRYDDE KRIMINALITETEN: Rodrigo Duterte lovet å utrydde kriminaliteten og narkotikaen da han vant valget. – I løpet av mine seks første måneder som president, skal vi drepe 100.000 kriminelle, sa han under valgkampen.

Foto: LEAN DAVAL JR / Reuters

Nær halvparten skutt av politiet

Ifølge en direktesendt parlamentshøring i Manila denne uken er minst 756 av de 1900 drepte de siste sju ukene skutt av politiet. Politiet hevder at samtlige motsatte seg arrest.

Men det begynner å komme mange historier som peker i helt motsatt retning.

Renato og Jaypee Bertes, far og sønn, var blant dem som fikk politiet på døren i sommer.

Begge var hektet på shabu, det billige dopet som produseres i enorme undergrunnsfabrikker rundt på Filippinene.

Far og sønn Bertes ble først bragt til en politistasjon.

Der ble de grundig banket opp etter alle kunstens regler, før de to politimennene skjøt og drepte dem på kloss hold, inne i en varetektscelle.

Politiet hevdet de hadde gjort motstand, at de hadde grepet etter pistolen i beltet.

Den forklaringen rimer derimot dårlig med rettsmedisinerens konklusjon:

Politifolkene hadde nemlig brukket armene deres før de ble skutt.

Far og sønn Bertes var ikke i stand til å gripe etter noe som helst.

Demonstranter protesterer mot Rodrigo Dutertes krig mot narkotika

PROTEST: Demonstranter protesterer utenfor politiets hovedkvarter på Filippinene mot de mange drapene under Rodrigo Duterte.

Foto: Bullit Marquez / Ap

Medskyldige i politiet

Det er ingen hemmelighet at mye av narkotrafikken på Filippinene lenge har skjedd i en tett symbiose mellom mafiaen og korrupte politifolk.

Den nye nasjonale politisjefen Ronald Dela Rosa, utnevnt av Duterte personlig, startet sin første arbeidsdag morgenen den første juli med oppstilling inne i Manilas politihovedkvarter, Camp Crame.

Filippinenes nasjonale politisjef Ronald Dela Rosa

URINPRØVE: Den nye nasjonale politisjefen på Filippinene, Ronald Dela Rosa, startet sin første arbeidsdag med å tisse i et plastglass og kreve urinprøve av resten av politiledelsen.

Foto: ROMEO RANOCO / Reuters

Der trakk han ned glidelåsen og tisset i et plastglass foran hele den nasjonale politiledelsen.

– Urinprøve! erklærte politisjef Dela Rosa.

– Nå er det deres tur!

Bare den morgenoppstillingen kostet ni politiledere jobben, og til nå er 150 dommere og tjenestemenn strippet for sine verv og navngitt som klakkører for narkobandene. Det samme er fem toppledere i politiet.

Tar tysterne

Nedover i de uniformertes rekker har mange nå hastverk med å rydde i eget hus.

En kule i hodet er og blir den mest effektive måten å stoppe kjeften på dem som vet for mye, og mange tror politiets iver etter å trykke på avtrekkeren de siste ukene er nettopp av den grunn.

Prostituert for 1 dollar

Når mørket faller på byr Tondo-slummen på sin egen spesialitet:

Én-dollars prostituerte.

Jenter som er så sultne og desperate at de tilfredsstiller en manns lyster for en matbit eller en norsk tikroning.

Jeg treffer en av dem i et mørkt, skittent rom der malingen flasser av veggene, og der konturene av en gammel amerikansk jukeboks er synlig et sted inne i mørket.

Hun er 28 år gammel og heter Yhonsy. Denne slummen er nå hennes liv, og herfra kommer hun aldri ut igjen.

Sminken hennes er tjukk og utflytende.

Pupillene hennes er store som tallerkener.

Yhonsy, en prostituert kvinne på Filippinene, sitter ved et bord

ÉN-DOLLARS PROSTITUERTE: Prostituerte Yohnsy selger kroppen sin for 8-16 norske kroner i Tondo-slummen.

Foto: Peter Svaar / NRK

Hun har vært i Tondo i to år og livnærer seg på containerhavnas nødne, gamle trailersjåfører mot 50 eller 100 pesos i betaling – tilsvarende 8 til 16 norske kroner.

Det er nok til litt billig shabu som holder sulten og selvforakten på armlengdes avstand.

Jeg klandrer henne ikke.

Jeg tenker på henne nå, når jeg ser de daglige nyhetsoppslagene om hvordan blodet flyter i denne narkokrigen.

Yhonsy er ikke noe dårlig menneske, hun har bare fått utdelt så utrolig dårlige kort.

Så til Yhonsy vil jeg si:

Vær forsiktig.

Jeg håper du lever. Jeg håper du overlever.

SISTE NYTT

Siste nytt