Skriften på veggen

Hva skjer her, har Musk kjøpt debatten?

Har Mark Zuckerberg kidnappet diskusjonen for å gjøre den til et virtuelt cocktailselskap?

Har kineserne fått tilgang på dine innerste tanker og manipulert tilgangen på nyheter ved hjelp av TikTok?

Er det blitt for dyrt å skaffe seg et skikkelig avisabonnement?

Det offentlige ordskiftet er blitt et lunefullt sted, fullt av russiske troll og skjulte agendaer. Det er på tide med noe håndfast: En vegg.

I snart to og et halvt år har jeg reist rundt i Europa som korrespondent for NRK. Jeg har sett en hel masse og snakket med veldig mange, men mye av tiden tilbringes foran en skjerm. Sånn har det blitt.

Jeg følger publiserings-ivrige politikere på Twitter og legger ut bilder fra toppmøter på Instagram. En sjelden gang krangler jeg med noen på Facebook.

Det gir en slags oversikt, men det er mye støy også. Det kan være derfor jeg har lært å sette pris på en mer analog kommunikasjonsform på disse reportasjeturene: Skriften på veggen.

Fra Bibelen (eller eventuelt Wikipedia) vet vi at det kan lønne seg å ta sånne håndskrevne budskap på alvor: Kong Belassar i Babylon, for eksempel, fikk ikke med seg at skriften som dukket opp på mystisk vis på palassveggen, var et forvarsel om at riket hans var i ferd med å gå under.

Uklokt, kan vi i ettertid konstatere.

Jeg mener ikke å påstå at slagord på veggen alltid er guddommelige sannheter. Men for sikkerhets skyld kan vi jo følge litt ekstra godt med.

Pandemisk presisjon

Jeg tror det var pandemien som fikk meg til å verdsette spraymalte slagord igjen.

Da gatene var tomme og verden sto stille, ga nymalte budskap i nabolaget en slags følelse av at det fantes folk der ute, selv om jeg ikke så dem.

En dag ganske tidlig i nedstengningen, den gangen det var besøksforbud i Italia, kom jeg over en håpefull melding med løkkeskrift:

«Hadde det bare vært opp til meg, ville jeg allerede ha vært hos deg for å gi deg en klem og si at alt kommer til å gå bra», sto det.

Dagen etter hadde optimismen fått svar på tiltale av noen andre med sprayboks:

«Men det kommer til å gå skikkelig dårlig.»

En litt treg og ikke nødvendigvis veldig innsiktsfull form for offentlig debatt, kunne man kanskje innvendt. Men den framsto som veldig virkelig i en uvirkelig tid. Og som en temmelig presis oppsummering av de ulike måtene å takle uvirkeligheten på.

Senere kom vaksinene, og diskusjonene med dem.

«De vaksinerte smitter også», sto det på en vegg i Venezia, omtrent på den tiden en del arbeidstakere ikke fikk slippe inn på jobb uten vaksine. Mens antivax-bevegelsen ellers ofte har framstått som aggressiv og virkelighetsfjern, var dette en fin, litt resignert vri fra vaksinemotstanderne, synes jeg.

Ikke like resignert som Venezias beste veggskrift i denne perioden, riktignok:

«Jeg dør uansett.»

Hverken Kafka eller pessimismens mester Schopenhauer ville ha gjort dette bedre.

Spansk skepsis

Det store NATO-toppmøtet i Madrid i sommer ble betegnet som en suksess, men det var også et møte der de fremmøtte ble nødt til å forholde seg til at faren for atomkrig var blitt større enn noensinne siden Cuba-krisen.

Det var ikke noe veldig lystig bakteppe for en kveldstur i den spanske hovedstaden. Også her var det en tungt fremskredet pessimisme som preget skriften på veggen.

Dette var en slags respons på den vanlige hilsenen ¿Qué tal?, «Hvordan står det til?» forestiller jeg meg.

Svaret: Todo mal. «Bare dårlig, takk.»

Et par gater lenger borte hadde misnøyen en mer konkret målskive: Meg. Eller alle journalister, da. Som er terrorister, ifølge vegg-skribenten.

Periodistas = terroristas. I en tid der trusler og vold mot journalister øker i Europa, er det på ingen måte noe budskap jeg vil skrive under på.

Men det er på rim, i alle fall, i motsetning til det resirkulerte Nazi-slagordet «Lügenpresse» som ble tatt opp av ulike ytre høyre-politikere i flere land for et par år siden.

Krafttak mot kull

Mens krigen i Ukraina førte til frykt for atom-apokalypse, har den også ført til energipanikk i Europa. En konsekvens av det, er at gamle energikilder er blitt som nye.

I Tyskland ble kraftproduksjonen i sommer satt i gang igjen ved flere kullkraftverk som var satt i hvilemodus. Forbundskansler Scholz kalte det «bittert».

Okkupantene som har forsøkt å redde den vesle landsbyen Lützerath fra å forsvinne i et gigantisk hull med brunkull, brukte sterkere ord. (Og rim, da, som dere har skjønt jeg er begeistret for.)

No borders/ no nations/ no coal power stations er ikke et slagord som utmerker seg ved et tydelig fokusert budskap, men det har en fin schwung, særlig om det uttales med tysk aksent.

Uheldigvis for aktivistene er det ikke slik at man er sikret gjennomslag i debatten med et godt slagord. Selv ikke når man har gjort seg flid med veggmaleriet det er en del av.

4. oktober kom beskjeden fra tyske myndigheter: Energiselskapet RWE får tillatelse til å jevne Lützerath med jorden. Den minst klimavennlige energikilden skal brukes litt lenger.

«Det er smertefullt, men det er nødvendig på grunn av gassmangelen», sa visekansleren i Tyskland, som er fra partiet De Grønne.

Konklusjonen her kunne blitt at makthavere ikke lenger trenger å være redde for skriften på veggen, i motsetning til kongen i det babylonske riket.

Likevel dukker det stadig opp eksempler på at veggbudskap skaper frykt og forargelse hos dem som styrer.

Frykt og avsky i Roma

Giorgia Meloni vant en klar seier ved valget i Italia i slutten av september. Det var etter en debatt der mange hadde uttrykt bekymring for hvordan hennes parti forholdt seg til sin egen fortid, med røtter i den italienske nyfascismen.

Diskusjonen fikk en ny omdreining da hun utnevnte partifellen Ignazio La Russa som senatspresident – en mann som tidligere har likt å vise fram sin samling av fascistsuvenirer.

Deriblant en ganske stor byste av diktatoren Benito Mussolini.

Da kritikken dukket opp på en vegg i Roma-bydelen Garbatella, var det likevel reaksjonen som vakte størst forargelse. Ikke La Russas utnevnelse (eller suvenirsamling).

La Russa Garbatella ti schifa, sto det. Bydelen avskyr deg. Under meldingen var det sprayet en femkantet stjerne, som fikk mange til å tenke på Røde Brigader og terrorhandlingene som preget Italia på 1970- og 80-tallet.

Saken ble stor i de aller fleste italienske medier. Det ble startet etterforskning, med hypotese om trusler mot en representant for staten.

Politikere fra flere partier tok til de sosiale mediene de liker best.

Statsminister Meloni kalte det «ideologisk hat» på Facebook.

«Det er uakseptabelt», skrev lederen for Det demokratiske partiet PD på Twitter, og uttrykte sin fulle solidaritet med La Russa.

Hundre år etter

Så hvordan gikk det med veggdebatten i etterkant? Slagordet ble vasket vekk. Og noen dager senere var det en annen analog uttrykksform som preget gatebildet i Roma: Plakaten.

På hundreårsdagen for Marsjen mot Roma, fascistenes maktovertakelse i Italia, dukket det opp plakater på vegger og stativer over hele byen. Det var en feiring av det som hendte den gangen.

Ved Colosseum hadde noen hengt opp et banner med et tilsvarende påmalt budskap:

100 år etter. Marsjen fortsetter.

Hva den skriften på veggen betyr i våre dager, er ikke så godt å si. Uskyldige og helt marginale provokasjoner? En dyster advarsel?

Både plakatene og banneret ble fjernet, så det går jo an å glemme det.

Eventuelt kan man følge litt ekstra godt med, sånn for sikkerhets skyld.