«I think we have to take this in English»

«Vill du att jag slår in dom?»

Jeg kikket litt forvirret på damen bak disken i interiørbutikken sentralt i Stockholm. Var det ikke akkurat det hun hadde gjort?

Hun hadde da vitterlig skannet strekkoden på de to eskene med drikkeglass som jeg hadde lagt foran henne. Jeg sto klar til å betale og kunne ikke i min villeste fantasi forstå hvorfor hun spurte om det.

«Ja, takk ...» sa jeg litt avventende, men likevel høflig.

Hun måtte jo slå dem inn på kassen for at jeg skulle betale. Jeg forsto det. Var det en slags tillatelse hun trengte? En bekreftelse på at jeg skulle ha varene?

Slett ikke.

Skudd for baugen

Før jeg visste ordet av det, hadde damen klasket på byttelapper og pakket den ene esken inn i lysegrønt og rosa papir med en hvit sløyfe på toppen.

Her i interiørbutikken hadde altså min selverklært gode svenskkunnskap fått et betydelig skudd for baugen.

Jeg kunne ikke la henne fortsette. Ikke bare sto det folk bak meg i køen – jeg hadde virkelig ikke behov for å dra hjem med to pene, om enn noe glorete, innpakkede gaver til meg selv. Det fikk holde med én.

Jeg forklarte misforståelsen og vi lo litt av det.

«Hva heter det på norsk da?»

«Pakke inn.»

«Det skal jeg prøve å huske neste gang det kommer en norrbagge», sa hun.

Og lo litt igjen.

Var lei av «glamour girls»

De skandinaviske språkene er nesten som dialekter å regne. Eller for å si det på en annen måte: Budsjettet for tolketjenester på NRKs Norden-kontor er særdeles lavt.

Vårt språklige fellesskap er kanskje det sterkeste båndet mellom oss skandinaver.

Likevel blir engelsk mer og mer vanlig. Engelsk tar over i dagligtalen og blir brukt som fellesspråk i Norden. Finnene har i større og større grad lagt bort sin svensk, for eksempel.

Det er dels et politisk spørsmål der flere partier, blant annet Sannfinländarna, vil fjerne obligatorisk undervisning i svensk.

Men også mange svensktalende i Finland forteller at de har opplevd trusler fra mer eller mindre nasjonalistiske organisasjoner og privatpersoner på grunn av at de snakker svensk – ikke finsk.

Fortsatt kan omtrent halvparten av landets befolkning føre en samtale på svensk. Men det er stadig færre som vil.

På Island var det først i 1999 at engelsk overtok for dansk som første fremmedspråk i skolen. Men fortsatt skal elevene lære dansk, norsk eller svensk. Likevel er islandske ungdommer de i Norden som er mest glad i å snakke engelsk.

I et av sine mange kåserier skrev svensken med pseudonymet Kar de Mumma om engelsk i det svenske språket.

Han bekymret seg over at unge mennesker ikke kunne snakke svensk uten å blande inn engelske ord som «weekend», «make up», «pullover», «sandwich», «cocktails», «party», «shopping», «show» og «glamour girls».

Men det som opprørte ham mest var at skuespillet Roberta, som gikk sin seiersgang på Oscarsteatern på Norrmalm i Stockholm, av byens unge ble uttalt «Robørta».

Kåseriet ble forresten skrevet i 1946, så problemstillingen som tas opp her er altså alt annet enn ny.

Men det peker på noe symptomatisk.

Norge best i klassen

I 2021 undersøkte Nordisk ministerråd dette. De spurte 2000 unge mennesker mellom 16 og 25 år om hvordan de opplevde forståelsen av de nordiske språkene:

• 65 prosent av danskene og 57 prosent av svenskene svarte at de hovedsakelig bruker engelsk i møte med noen som snakker et annet skandinavisk språk.
• På Island var det tilsvarende tallet 82 prosent, i Finland 79 prosent.
• At den skandinaviske språkforståelsen er best i Norge er tydelig, for 36 prosent av nordmennene i undersøkelsen svarte at de bruker engelsk i Skandinavia.

Da passer det bra å fortelle en annen historie. Fra fjorårets valgkamp her i Sverige.

Lett irritert kunnskapsminister

Kunnskapsminister Tonje Brenna var i Stockholm for å snakke om forskjellene i norsk og svensk finansieringsmodell for skolene. Siden temaet var ganske aktuelt i Sverige, fordi enkelte partier ville fjerne svenskenes mulighet til å ta utbytte fra drift av friskoler, skulle Brenna telefonintervjues av en svensk avis for å forklare den norske modellen.

«The Norwegian school system is based on not allowing ... ah ... hva er det utbytte heter på engelsk nå igjen, da?»

Det siste, på norsk, sa hun litt irritert til seg selv.

Reporteren i den andre enden hadde insistert på at intervjuet måtte skje på engelsk. Vedkommende påsto at han, eller hun, ikke forsto norsk. Kunnskapsministeren stoppet opp i resonnementet.

«Det må da være bedre om vi snakker norsk og svensk, bare litt langsommere?» foreslo hun.

Slik ble det.

Og slik bør det kanskje være?

Dansken må, nordmannen kan

Selvsagt møter vi på utfordringer når vi kommuniserer på ulike språk, også skandinaviske språk.

Hvem vet hvor mange flere dansk-norske ekteskap det kunne vært om ikke nordmenn kontant avslo danskers forespørsel «må jeg følge med?» med det særdeles avvæpnende «nei, nei, du må slett ikke følge med!».

For ordens skyld: Ordet «må» på dansk betyr «kan» på norsk, og er ofte en kime til misforståelse mellom nordmenn og dansker. «Følge med» betyr her «ta følge» ... for eksempel hjem fra byen.

Hvis vi setter det litt på spissen: Se for deg en trønder som ikke forstår alt en sogning sier. Hadde de begynt å snakke engelsk?

Hadde man ikke heller spurt «hva mener du?». Og fremfor å bruke et annet språk heller skapt bedre forutsetninger for å forstå hverandre bedre neste gang.

Tryggere i morsmålet

For det er mulig å overvinne de språklige barrierene. Selv har jeg gått langt i å lære de skandinaviske språkene, men man trenger ikke kunne grammatikk og alle glosene for å gjøre seg helt fint forstått.

I fjor høst fikk dronning Margrethe av Danmark Nordens språkpris. I takketalen snakket hun om nettopp om hvordan vi kan bevare språkfellesskapet i Norden:

Så kan man godt mene at dette er en liten sak. At det kanskje ikke er så farlig om engelsk tar over, hverken på hjemmebane eller i Norden ellers. Men hvor etterlater det oss? Dette hjørnet av verden som de nordiske statsministerne tilbake i 2019 tok mål av seg skulle bli verdens mest integrerte region innen 2030.

Uten språket kan det fort være at det nordiske fellesskapet står tilbake som et regionalt samarbeid. På lik linje med det mange land har med sine naboer.

Da er det kanskje bedre å innimellom tåle å dra hjem med en pent innpakket eske drikkeglass. Eller uten en mulig fremtidig ektefelle.

Det følger som regel en god historie med uansett.