Den spanske braklandingen

Det er ingen mangel på syndebukker i det kriserammede Spania. Regjeringen, EU, spekulantene, kapitalismen.

For noen må jo ha skylda når 22 prosent av befolkningen og 40 prosent av ungdommen er uten arbeid.

• Les: Europas tapte generasjon

Knapt en dag har gått det siste året uten at sinte demonstranter har gått ut i gatene et eller annet sted i landet. Og det er lett å forstå deres sinne, deres fortvilelse og deres frykt. Det er også gode argumenter for å skjelle ut både myndigheter, EU-politikere og smartingene i finansmarkedene.

Men langsomt er en bitter sannhet i ferd med å sige inn over spanjolene: At den viktigste grunnen til tingenes bedrøvelige tilstand er at et helt land har levd over evne.

«Vi spanjoler brukte masse penger på tøv og tull», medgir en bekjent av meg, den 36 år gamle Alexander fra Madrid. «Folk byttet bil annethvert år, handlet på krita og la igjen en formue på kafeer og restauranter,» sier han.

I dag er han uten jobb, og lever på milde gaver fra foreldre og besteforeldre.

Det spanske underet

Det ble kalt « Spanias økonomiske under», men det var en jappetid som savner sidestykke i et stort europeisk land. Og politikerne gjorde definitivt sitt til å skape den store kjøpefesten.

«Vi er i ferd med å bli de beste i Europa», forkynte statsminister Jose Maria Aznar på et valgmøte i Sevilla for ti år siden, og folk rundt meg skrek av stolthet og begeistring.

Han representerte det konservative Folkepartiet, det samme partiet som etter alt å dømme kommer tilbake til makten etter morgendagens valg i Spania.

• Les: Mot konservativ valgseier og strengere abortlov i Spania

Det Jose Maria Aznar ikke fortalte, var at en stor del av den nye rikdommen og den imponerende veksten i spansk økonomi skyltes billige lån i utlandet og overføringer fra rike EU-land.

Min venn Javier Maestro, professor ved det prestisjetunge Complutense-universitetet i Madrid sier det slik:

– Under den økonomiske oppgangen hørte jeg aldri en spansk politiker innrømme at en stor del av vår vekst skyldtes billige lån og overføringer fra EU.

– Dette var å bedra folk. Vi ble lurt til å tro at Spania alene hadde æren for denne forbløffende fremgangen, mens den i stor grad var en gave. Dermed kunne spekulantene innbille folk at veksten ville fortsette i det uendelige, sier professoren.

Det store krakket

Og det var akkurat det spanjolene trodde – inntil landet ble rammet av to store kriser – boligkrakket i 2007 og den internasjonale finanskrisa i 2008.

• Les: Sammenbrudd i boligmarkedet i Spania

En hel generasjon som aldri hadde opplevd annet enn økonomisk fremgang lærte over natten og på brutalt vis hva en krise er.

Da hadde Sosialistpartiet for lengst overtatt roret på regjeringsskuta, og de konservative skred med liv og lyst til verket som regjeringens hardeste kritikere.

Det er ikke lett å finne nøytrale kommentatorer som mener at Folkepartiet har spilt noen konstruktiv rolle i arbeidet med å rydde opp etter den store festen. Partiet har med få unntak gått imot de harde nedskjæringene som har vært nødvendig for å bringe landet ut av krisa.

• Les: Lover kutt overalt – men rører ikke pensjonene

Spøkelser fra fortiden

De siste årene har i det hele tatt vært en trist tid for Spania, ikke bare økonomisk, men også politisk.

Bitre og uverdige utskjellinger fra høyre- og venstresiden har hørt til dagens orden, og spøkelser fra de mørkeste kapitler i landets historie er blitt lys levende.

«De to Spania» er det noe som heter, en konflikt mellom høyrekrefter og venstrekrefter som går helt tilbake til landets fødsel.

Når den katolske kirken og de konservative raser mot sosialistregjeringen for dens ja til homoekteskap og abort, og når venstresiden fortsatt kjemper for å få åpnet massegravene fra Franco-tiden, er det ikke vanskelig å se at fortidens konflikter fortsatt lever.

Det er mye gammelt hat i spansk politikk foran morgendagens valg.