Rundt 1910 var den norske bosetningen i dette området på mellom 150 og 200 mennesker, og de fleste av dem klarte seg et forholdene godt i sitt nye hjemland. Fiske, reindrift og handel var de viktigste leveveiene samtidig som kontaktene med Norge gjorde at de alltid hadde et sikkerhetsnett med familie og venner i sitt gamle hjemland.
Revolusjonen
Etter revolusjonen i Russland i 1917 ble i løpet av kort tid alle forbindelser over grensen brutt, og de som var blitt igjen "på den andre siden", ble snart en glemt del av norsk utvandrerhistorie.
Fra å ha nytt godt av privilegier gitt av tsaren for å oppmuntre til bosetning i denne fra naturen ugjestmilde delen av Russland, ble de nå definert som et upålitelig element i det følsomt grenseområde.
Helt siden slutten av 1880-tallet var Tsypnavolok på Fiskerhalvøyen den største norske kolonien, og det var også der de fleste norskettede samlet seg etter revolusjonen. I 1930 ble fiskerkollektivet "Polarstjernen" dannet, og alle de norske måtte gi fra seg båter og redskap til kollektivbruket.
Nordmennene var skeptiske til kollektiviseringen og ga høylytt uttrykk for at de mente dette gjorde leveforholdene for dem vanskeligere.
Dette skulle vise seg å være en farlig linje og utover 30-tallet ble en stor del av den mannlige norske befolkningen arrestert mistenkt for "statsfiendtlig virksomhet". Mellom 15 og 25 personer ble henrettet eller døde i GULag-leirene. Bare i løpet av en natt, den 21. september 1937 ble seks norske henrettet i Leningrad og gravlagt på det hemmelige politiet NKVDs kirkegård i Levasjevo nord for byen.
Evakuert
I 1940 ble hele det norske samfunnet evakuert fra Kolakysten, og under umenneskelige forhold døde mange av dem i leire lengre øst i Russland i 1942 og 1943. Etter 2. verdenskrig kan vi knapt snakke om noe levende norsk miljø i Russland, selv om nordmennene holdt kontakt med hverandre.
Flere norske familier bosatte seg i Port Vladimir, men da den sovjetiske Nord-flåten ekspanderte på 1960-tallet, ble de tvunget bort derfra også. Med Norge og nordmenn var det ingen kontakt, den kalde krigen gjorde ikke bare dette vanskelig men rett og slett farlig.
Etter 1990 har det igjen blitt mulig å knytte bånd mellom de norskættede i Russland og Norge, og detaljer om deres tragiske skjebne er kommet fram litt etter litt. I dag bor kolanordmennene på ulike steder i det tidligere Sovjetunionen.
Helene Svendsen i Latvia, Ottar Hansen på det ukrainske steppelandet nede ved Svartehavet og Lilly Jørstad i Astrakhan ved det Kaspiske hav. Det norske språket er stort sett godt i glemmeboken, men de aller fleste føler seg norske i sinnet og er stolt av sin bakgrunn.
De siste årene har også mellom 50 og 60 av kolanordmennene kommet tilbake til Norge, selv om dette ikke alltid har vært like enkelt på grunn av byråkrati og manglende forståelse hos norske innvandringsmyndigheter.
Jagland
Nå sier altså utenriksminister Torbjørn Jagland at norske diplomater aktivt skal gå ut og oppsøke norskættede for å orientere dem om deres rettigheter og eventuelt hjelpe dem til å flytte til Norge.
Det kan gjøre at flyttestrømmen fra øst øker, men det blir likevel neppe snakk om mer enn et par hundre mennesker. Mange av disse er godt utdannet og med sine kunnskaper om Russland kan de bli et viktig bindeledd for kontakter og handel med Norge.