Kan deres personlige forhold hindre full krig?

Konflikten sett fra Russland

Søndag ba Russlands president Vladimir Putin begge sider i konflikten om å stanse kamphandlingene i Nagorno-Karabakh og raskt inngå en ny våpenhvile.

Konflikten i Kaukasus er helt klart svært viktig for Putin og Russland. Russiske myndigheter ser på de tidligere sovjetrepublikkene som sin innflytelsessfære, og er skeptiske til at andre land samarbeider nært med disse landene.

Armenia er en nær alliert med Russland, og deltar i et militært samarbeid med flere andre tidligere sovjetrepublikker. Armenia har ikke på langt nær så store økonomiske ressurser som det olje- og gassrike Aserbajdsjan, og kan ikke bygge opp like store militære styrker. I stor grad satser armenerne på at den russiske sikkerhetsgarantien vil beskytte dem mot fiendtlige angrep.

Det militære samarbeidet er så nært at Russland har en militær base i Armenia. Der skal det være jagerfly, helikoptre, stridsvogner og flere tusen soldater. Hvis det skulle utvikle seg til full krig mellom Aserbajdsjan og Armenia, kan det bli vanskelig for Russland å holde seg passiv i bakgrunnen.

Nagorno-Karabakh er en region i Aserbajdsjan, nær grensen til Armenia. Området er internasjonalt anerkjent som en del av Aserbajdsjan, men armenske separatister hatt kontroll over regionen siden 1994.

Konflikten sett fra Tyrkia

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har markert seg som en forkjemper for muslimer og deres kamper rundt om i verden, som palestinerne, uighurene og rohingyaene. Aserbajdsjanerne er intet unntak, og de tilhører dessuten folkeslaget asarene, som har nære kulturelle bånd til Tyrkia.

I helgen sa Erdogan at Tyrkia vil stå sammen med sine brødre i Aserbajdsjan. Han mener Armenia er den største trusselen mot fred og stabilitet i regionen, ifølge regjeringsorganet Daily Sabah.

Forholdet mellom Tyrkia og Armenia er vanskelig. På grunn av konflikten om massakrene av 1,5 millioner armenere under det osmanske riket skal omtales som et folkemord, har ikke Tyrkia og Armenia diplomatiske bånd.

De siste årene har Erdogan involvert Tyrkia militært i flere land i regionen, i Syria, Libya og Irak. Presidenten ser helst at Tyrkia igjen blir en stormakt, slik det var da sultanene i Konstantinopel regjerte store deler av Midtøsten under det osmanske riket, fra rundt år 1300 til begynnelsen av 1900-tallet.

Men å gå inn i en krig med egne soldater, sitter nok mye lengre inne enn å sende militært utstyr som Tyrkia nå gjør. Armenias utenriksdepartement sier at tyrkiske militære eksperter kjemper sammen med aserbajdsjanske soldater, og at Tyrkia støtter dem med droner og jagerfly. Aserbajdsjan benekter dette.

Faren for krig sett fra Russland

Russiske myndigheter ønsker slett ingen krig, for Russland selger våpen til begge sider i konflikten og vil ikke ødelegge forholdet til Aserbajdsjan.

Russland har sammen med flere andre land forsøkt å mekle i konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan, men etter flere tiår med innsats har det ikke gitt særlige resultater.

Russerne snakker om «Den kaukasiske knute». Opp gjennom historien har det vist seg å være veldig vanskelig å forstå seg på det som skjer i Kaukasus, og enda verre å kontrollere disse landene og folkeslagene.

Den armenske ambassadøren i Moskva anklager Tyrkia for å ha sendt 4000 kamptrente menn fra Syria til Aserbajdsjan, noe aserbajdsjanske myndigheter avviser. Men som i Syria, er Russland og Tyrkia nå på hver sin side i en konflikt.

Tidligere har det gått nokså bra, til tross for store motsetninger. En del av forklaringen har vært forholdet mellom presidentene Putin og Erdogan.

Begge er temmelig autoritære ledere som er vant til å snakke med store bokstaver. Men når det har vært nær på at de to landenes militære har angrepet hverandre, har presidentene snakket sammen og funnet fram til en løsning.

Det er ikke sikkert at det vil være like lett i Kaukasus som i Syria, men få ønsker at konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan skal utvikle seg til en konfrontasjon også mellom Russland og Tyrkia.

Faren for krig sett fra Tyrkia

President Erdogan er svært opptatt av å ha et godt forhold til Vladimir Putin og være en del av verdens sterke ledere og spillere.

Forholdet mellom de to har vært viktig i den blodige Syria-krigen, der landene står på hver sin side. At de siste kampene om Idlib-provinsen har stanset, skyldes våpenhvilen mellom Russland og Tyrkia.

Tyrkias forsvarsminister og president krever at Armenia umiddelbart stanser fiendtlighetene som kan kaste regionen inn i brann.

Tyrkias utenrikspolitikk preges mer og mer av militærretorikk og sabelrasling, mer enn diplomati, skriver Metin Gurcan i Al-Monitor. Gurcan tjenestegjorde som tyrkisk militær rådgiver i Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan og Irak.

Men bak retorikken finnes det alltid åpne kanaler. Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu er stadig i kontakt med sin russiske kollega Sergej Lavrov om utviklingen i Aserbajdsjan.

Dessuten vil nok et militært engasjement være upopulært blant tyrkere flest. Da 33 tyrkiske soldater ble drept i et angrep i Idlib i februar i år, spurte tyrkere hva de egentlig døde for inne i Syria. Syria-politikken har kostet landet dyrt. At Tyrkia skulle gå inn med egne soldater i Aserbajdsjan og risikerer sine liv der, vil neppe møte forståelse blant folk flest.

Det internasjonale samfunnet er imidlertid bekymret for full krise ettersom rør som frakter olje og gass går gjennom Nagorno-Karabakh-regionen.