NRK Meny
Normal

Fotball er ikke viktigere enn liv og død

Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvilken Kairo-klubb jeg skal støtte. Men etter alt som har skjedd de siste ukene, har jeg skjønt at det ikke betyr noe lenger.

Opprørspoliti skjermer Al Ahly-spillere

Al Ahly-spillerne flyktet inn i garderoben i Port Said

Foto: Reuters

Sigurd Falkenberg Mikkelsen i Egypt
Foto: NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Kairo.

Jeg gikk rundt i mitt nabolag Zamalek i Kairo. Det var kveld og som vanlig i Kairo var alle butikker åpne, slakteren, fiskehandleren, supermarkedet, grønnsakhandleren, blomsterhandleren, de som syr i knapper og stopper hull, de som selger verktøy, og de som selger kopper og kar.

Det var likevel stille, få mennesker i gatene, færre biler og alle som arbeidet, fiskehandleren, syerne, parkeringsvaktene, slakteren, de var egentlig ikke til stede, enten sto de og så på en fjernsynsskjerm eller så satt og hørte på radioen.

Noen parkeringsvakter hadde satt en TV ut i gaten og fulgte med der. Dette skjedde tidligere i høst. Det var landskamp, en privatkamp, men Egypt spilte mot Brasil.

Var opptatt av Syria

Slik var det også forrige onsdag. Interessen var ikke like stor som for Brasil-kampen men da jeg kjørte gjennom Zamalek stod kafeeiere som vel som gjester med blikket rettet mot tv-skjermen. Det var serierunde med mange storkamper på plakaten.

Selv tenkte jeg ikke så mye på det da, jeg var opptatt av Syria og den pågående debatten i FN om en ny resolusjon som Den arabiske liga ønsket å få gjennom.

Hele lederskapet hadde dratt fra Kairo til New York samle støtte, og jeg var på vei til kontoret for å delta i Dagsrevyen. Jeg trodde det kom til å bli vanskelig å få til en resolusjon, og lyttet ikke så godt da Samy, min sjåfør, sa at det var noe trøbbel i Port Said etter en fotballkamp.

Snobbete, på Kairo-måten

I Midtøsten, som de fleste steder her i verden, er ikke ting alltid hva de synes å være. Så også med egyptisk fotball.

Da jeg kom til Egypt i august i fjor visste jeg at det var to storlag, Al Ahly og Zamalek. Jeg hadde da ingen leilighet, og bodde på hotell.

En dag var det cupfinale mellom nettopp disse to lagene og jeg tenkte at det var naturlig å støtte Zamalek siden det var her jeg skulle bo og her jeg nå befant meg.

Zamalek er en stor øy som ligger i Nilen, en gang var stedet reservert den engelske overklassen, etter hvert tok den egyptiske over. I dag er strøket er fortsatt snobbete, men på Kairo-måten.

Strøket er forfallent og preget av den vanvittige byutviklingen i den egyptiske hovedstaden. Her står allerede slitte betongblokker fra 1970-tallet vegg i vegg med palass fra kolonitiden, akkurat som man kan se roere fra roklubben i morgentimene ved siden av fiskerne som drar opp et par småfisk fra den forurensede Nilen og om kvelden kommer de støyende festbåtene med egyptisk pop på høyttalere med skarp diskant.

Samlende punkt for egyptisk nasjonalisme

Nå, jeg diskuterte fotball med servitørene på restauranten og de ristet raskt på hode.

«Nei, det går absolutt ikke an å støtte Zamalek, det er al-Ahly som er klubben», sa en av dem og da jeg prøvde meg på stedstilhørighetsargumentet ristet han på hodet igjen og sa at Zamalek ikke hørte til på Zamalek, men det gjorde derimot Al Ahly og det var Al Ahly som var klubben jeg burde bry meg om.

Det hele var forvirrende, men som vanlig er forvirring mest et resultat av manglende kunnskap, eventuelt altfor mye, for min del var det absolutt det første, men etter hvert har jeg skjønt hovedtrekkene i hva som skiller de to klubben.

Al Ahly er det mest populære laget. Klubben har fra begynnelsen av vært et samlende punkt for egyptisk nasjonalisme og uavhengighet i kamp mot britisk imperialisme.

Klubben ble stiftet i 1907 som den første egyptiske klubben og de spiller i røde drakter, fargen til Egypt før landet ble kolonisert.

Zamalek derimot med sine hvite drakter med to røde vertikale streker på venstre side av drakten var for utlendingene, og var også klubben til den dekadente kong Farouk som ble styrtet i Gamal Abdel Nassers revolusjon i 1952.

I dag har den rykte på seg for å være en klubb for outsidere, og også noen intellektuelle og kunstnere, i tillegg til sine supportergjenger fra fattige strøk som alle klubbene har.

Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.

Zamalek-tilhengere

Zamalek-fansen vet å skape stemning. Her fra kampen mot Atlético Madrid i anledning klubbens 100-årsdag 10. november 2011.

Foto: KHALED DESOUKI / Afp

Verdens mest dedikerte

Den onsdagen jeg skulle prate om Syria Dagsrevyen, spilte Zamalek her i Kairo mens Al Ahly hadde bortekamp i Port Said.

Begge lagene har noen av verdens mest dedikerte supportergrupper som allerede under Mubarak-regimet slåss jevnlig med politiet når de da ikke slåss med hverandre og da oppstanden mot Hosni Mubarak begynte, sto de i første linje.

De kunne slåss, de visste hvordan man skulle hive tilbake en tåregassgranat, hvordan politiet opererte, og viktigst av alt, de var ikke redde.

Det var fotballsupporterne som lærte de revolusjonære kunsten å drive gatekamper, og det skulle de komme til å betale en høy pris for, i hvert fall er det de selv mener og indisiene er på deres side.

Massakre

For det som Samy, min sjåfør, hadde fått nyss om var langt mer enn litt problemer etter en fotballkampen, det var en tragedie, ja en massakre.

Rett etter kampslutt stormet hjemmelagets tilhengere banen og jaget bortelagets stjernespillere og fans. Spillerne søkte tilflukt i garderoben, tilhengerne hadde ingen steder å rømme. Utgangen bak dem var stengt.

Jeg kom til fotballstadion i Port Said dagen etter. Det var blod i trappa og nederst lå en tung jernport med hengslene på. Porten var revet av betongveggene i trykket og panikken, men da var det for sent for dem som stod innerst, de var trampet i hjel, tråkket i hjel, knust.

Rundt porten lå skoene deres, joggesko for det meste og noen ødelagte brilleinnfatninger.

Jeg har sett sko som dette, tilfeldig etterlatt i ruiner, det er alltid skoene som ligger igjen, men da som resultat av bombing, det være seg i Bagdad eller Beirut. Aldri på en fotballbane.

Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.

Blodig sete på Port Said-stadionet

Blodet var synlig på noen av setene på fotballstadion i Port Said.

Foto: MOHAMED ABD EL GHANY / Reuters

Drept på tribunen

Men det var ikke bare der folk ble drept. De ble også drept oppe på tribunen, helt øverst var et sete tildekket av blod og de overlevende fortalte at mange ble kastet ned fra tribunen.

En gutt jeg traff oppløst i tårer og trøtthet den samme morgenen hadde sett en 13-årig kamerat bli spiddet av en stolpe, den hadde gått inn i øyet og ut bakhodet.

Andre har fortalt om bestialske knivdrap. Det var en brutalitet de aldri hadde sett før, aldri vært i nærheten av, for selv om det ofte er slåssing og massehysteri, er det ytterst sjelden dødsfall knyttet til egyptisk fotball, og når det har skjedd har det vært i helt spesielle omstendigheter.

Det har alltid vært en viss kontroll, en viss kodeks som gjengene respekterte, men ikke nå. Dette, kombinert med at lyset på banen ble slått av etter fem minutter, at de ikke fikk legehjelp, at politiet bare stod og så på, at portene altså var stengt, har gjort at Al Ahly-tilhengere er overbevist om at dette var en hevnaksjon for deres deltakelse i revolusjonen.

En av hjemmelagets tilhengere fortalte meg til og med at politiet hadde åpnet portene for dem og oppfordret dem til å angripe, men om det var for å vaske sine egne hender for det som siden fulgte, vet jeg ikke.

Voldelig høst og vinter

I Egypt er det alltid vanskelig å vite hva som er inkompetanse og hva som er planlagt fra sikkerhetsstyrkene og politiets side, men sikkert er høsten og vinteren har vært voldelig.

Først ble de hovedsakelig kristne demonstranter angrepet i oktober utenfor tv-bygget Maspero, dernest brøt opptøyer ut i november og desember og nå dette, minst 74 mennesker drept på en fotballbane i Port Said, etterfulgt av daglige trefninger utenfor innenriksministeriet, også der med flere dødsfall.

Fotballsupporterne og mange av de revolusjonære er nå overbevist om at det er dem eller politiet, og at hvis de lar dette fortsette vil de alle bli tatt, før eller siden.

Krever å bli hørt

Det er ikke lett å se akkurat hvor dette leder, men heller enn å la seg overvelde av enkelthendelsens stadig skiftende rytme og den forenklede media-fortellingen om optimisme før, pessimisme nå, eller enda verre, arabisk vår mot arabisk vinter, tror jeg man må forstå hvilke voldsomme endringer som preger ikke bare Egypt, men hele Midtøsten akkurat nå.

De fleste landene byttet ut koloniregimer med en politistater, som slapp unna med undertrykkelsen under dekke av å være nasjonalistiske bevegelser. Ikke nå lenger.

Folk krever å bli hørt og tatt med i beslutninger og de forskjellige politiske systemene rundt om i regionen er nødt til å forholde seg til denne nye virkeligheten.

Det har en pris, og sannheten er vel at som i enhver brytningsperiode der makt skifter hender, er det ingen vet helt hvordan dette vil gå og hva som vil bli resultatet.

Vi som prøver å følge dette har lite annet valg enn å forsøke og være så etterrettelig som mulig og samtidig klare å få med oss så mange nyanser som mulig.

Side om side mot politiet

Og hva så med Al Ahly og Zamalek, de to Kairo-klubbene? Tilhengerne som under Mubarak sloss seg imellom om hegemoniet i Kairo, slåss nå side om side mot politiet, og mange av Al Ahly-spillerne har sagt de vil legge opp.

Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvilken klubb jeg skal støtte, men etter alt som har skjedd de siste ukene har jeg også skjønt at det ikke betyr noe lenger.

Fotball er faktisk ikke viktigere enn liv og død.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt