Er det greit å være hyggelig mot en fremmedkriger?

– Fort dere å spise opp frokosten, vi har fått en avtale med en IS-kriger, sa Mando.

Vanligvis er han rolig og kontrollert, men nå var fikseren og tolken vår litt stresset.

– De kjører fangen fra fengselet nå og de ber oss komme med en gang!

Jeg skrapte hummusen av tallerken med en brødbit, spiste et hardkokt egg med fingrene og drakk resten av teen i én slurk.

Vi satte oss i bilen, spente på hva slags fremmedkriger den kurdiske etterretningen hadde funnet til oss her i Syria. Jeg hadde bedt om å få intervjue en IS-fange som snakker engelsk og tippet at vi ville få treffe en brite eller franskmann.

Jeg lurte på hvordan han ville opptre.

Ville han være sint?

Ville han være lett å snakke med?

Og hva ville han egentlig si?

Etter en rask kjøretur på støvete veier i den nordsyriske ørkenen, svingte vi inn i et lukket område. Møtestedet var et lite gulfarget murhus. To lavmælte kurdiske menn i svarte klær møtte oss på trappesatsen. Vi håndhilste, og de viste oss inn i et lite rom.

Et forhørsrom

Stoler med svarte trekk sto langs de hvitmalte veggene, og midt i rommet stod en enslig stol stilt opp foran en hvit gardin. På motsatt side et støvete skrivebord. En enslig lyspære høyt oppe på veggen. Et avhørsrom ikke ulikt dem man ser i TV-serier som «Le Bureau» og «Fauda», tenkte jeg.

Her var ingenting å drikke, enda så varmt det var.

Et lite kamera sto foran skrivebordet for å ta opp alt som ble sagt her inne. De to mennene i svart var tross alt fra etterretningen.

Fotograf Gunnar begynte å rigge opp vårt kamera.

– Før vi henter fangen, må vi brife dere, sa den ene mannen i svart, og begynte:

– Han er svensk statsborger. 30 år. Han ble radikalisert på nettet i Sverige. I 2014 dro han alene til Syria. Litt senere hentet han kone og barn hit.

– Han gikk gjennom tolv dager med trening hos IS. Etter hvert steg han i gradene, og ble talsmann og en slags rådgiver for en av de lokale IS-lederne i Raqqa. Den svenske fangen var også med på å utvikle den Islamske Statens egen valuta, dinarer i gull og sølv. Og han laget videoer for å motivere IS-krigere.

Døren åpnes

– Vel, det var bare litt bakgrunn, sa etterretningsmannen. Han reiste seg opp og gikk mot døren.

Forresten bare én ting til: Dere får ikke lov til å fortelle ham noe om hva som skjer der ute i verden.

I døråpningen skimtet jeg en skygge som bevege seg sakte. Hadde han fotlenker?

Jeg reiste meg for å hilse, og var veldig spent. Det var mitt første møte med en IS-kriger som hadde vært med terrorgruppen hele veien, helt fra IS-kalifatets storhetstid til kollapsen i Baghouz våren 2019.

Fremmedkrigeren var like høy som meg. Han var mager. Øynene var store og grønngrå og han smilte til oss.

– Hejsan. Vart kommer ni i från? spurte han nysgjerrig.

Vi snakket svensk og norsk. Verken Mando eller etterretningen forsto hva vi sa.

God stemning

Når jeg skal intervjue folk, er jeg alltid vennlig og smiler. Jeg forsøker å skape en best mulig atmosfære. God kjemi er avgjørende for å få gode intervjuer, spesielt for TV.

Men hadde ikke denne svensken vært aktiv i den verste terrororganisasjonen etter 2. verdenskrig? Skulle jeg være sint på ham?

Jeg er ikke her for å være forhørsdommer, sa jeg til meg selv.

Jeg er en reporter, og han sitter i fengsel på ubestemt tid.

– Vet ni vart min fru och mine barn er? Hur lenge ska vi sitte här?

– Vet ni något mer? spør ham om flere ganger.

Han vil hjem til Sverige, men Sverige vil ikke vite av ham.

IS-krigeren og jeg hadde en god tone. Ofte smilte vi. Av og til lo vi litt.

Han spurte nysjerrig om jeg hadde snakket med mange som ham tidligere

– Nei, du er min første IS-fange, sa jeg og smilte.

Og her begynte hjernen min å jobbe. Var noe galt?

Satt jeg her og spøkte med en mulig krigsforbryter?

– Va ska hände med oss?

Jeg var så konsentrert om samtalen, at jeg glemte de to fra kurdisk etterretning som satt i rommet. Kurderne har lidd under terrorgruppens regime. De mistet mange av sine, ikke minst under kampene om byen Kobani, der svensken hadde deltatt, ifølge brifingen. Mennene i svart fulgte med på intervjuet.

Vekket min joviale tone med svensken avsky hos dem?

Jeg likte fangen som satt foran oss. Men var det greit?

På spørsmål om han forstår at Sverige er redde slike som ham, svarte han ikke ville kappe hodet av folk om han får komme hjem til Sverige. Han ville ikke hugge hånden av en tyv, om han så en. Han ville tilpasse seg svenske lover.

Hadde han hugget hånden av noen før, lurte jeg på, siden han brakte temaet på bane.

Kunne denne trivelige svensken ha opptrådt så barbarisk?

Jeg holdt blikket fast på ansiktet hans for å få med alt han sa. Derfor la jeg ikke merke til den deformerte armen hans, før han viste den frem selv.

Han fortalte at han ble skadet i et droneangrep. Armen fungerer bare 50 prosent nå, sa han.

– Men det går bra. Jag klager inte.

Etter en time var intervjuet over.

Synes du det er ok å snakke med journalister? spurte jeg da vi reiste oss.

Han svarte at det var et velkomment avbrekk. Ellers satt han på en celle med femten andre karer. Så spurte ham meg igjen:

– Va skal hända med oss?

– Hur länge ska vi sitta här?

Spørsmålet ble hengende i lufta i det to vakter førte ham til en ventende bil.

• Les også: Svensk IS-fange: – Hvorfor er Sverige så redd for å ta meg hjem?

Mye løgn

Mannen som brifet oss skulle også debrife oss.

– Disse IS-mennene har gjort forferdelige ting mot oss kurdere. Likevel behandler vi dem godt, for de er mennesker som har rettigheter, forklarte han.

Var hatet litt mindre også hos fangevokterne, lurte jeg på.

Etterretningen ville høre hva IS-fangen sa og om vårt inntrykk av ham. Siden kameraet deres uansett hadde tatt opp alt, oppsummerte jeg intervjuet i korte trekk.

Nei, han hadde ikke kjempet i Kobani, nei han hadde ikke laget penger for IS. Kurderne ville bare sverte ham for å få oss til å tro at de har store fisk i fengselet, hadde svensken hevdet.

Etterretningsmennene mente at 40 prosent av det vi hadde hørt var løgn.

Uansett hadde det vært dumt av ham å fortelle at han hadde hugget hånden av folk, om han virkelig hadde gjort det. Å tilstå forbrytelser før en eventuell rettssak, ville være lite taktisk, tenkte jeg.

Et annerledes intervju

Tilbake i bilen surret tankene i hodet.

Hva slags intervju var dette?

Og hva slags intervjuer hadde jeg vært?

Vi var alle overrasket over svensken.

– Du har truffet mange IS-fanger, sa jeg til Mando. Hvilket inntrykk fikk du i dag?

– Jeg har snakket med sju–åtte fremmedkrigere og bare en av dem var like likandes som svensken. Alle de andre var frustrerte og sinte. Noen var direkte aggressive mot oss, svarte Mando.

Tilbake i Istanbul hører jeg på intervjuet nok en gang og gremmer meg over at jeg var så hyggelig og blid. Men igjen, vi journalister skal da oppføre oss som folk mot alle.

Ikke sant?