Hittil i år har 607 amerikanske soldater mistet livet i Irak; siden 2003 nesten 2800. De fleste av de drepte omtales med militære forkortelser – IED (Improvised Explosive Devices) og EFP (Explosive Formed Penetrators).
Bak disse mystiske betegnelser skjuler det seg selvmordsbombere, bilbomber og miner, mange av dem enkle og improviserte.
Slik som i Vietnam, i den første Golfkrigen og i Kosovo skal krigens sanne natur tildekkes.
Det er altså ikke i kamphandlinger i åpent terreng USA har hatt sine største tap. Mer konvensjonell krigføring demonstrerte amerikanerne at de behersket under selve invasjonen og i enkelte av de store aksjoner senere.
Nå står de over for en såkalt asymmetrisk krig der fienden er alle og ingen steder. For å være noenlunde sikre må amerikansk militært og sivilt personell forskanse seg i bunkere og i godt befestede soner, som for. eksempel den famøse Grønne Sone i Bagdad.
650.000 irakere drept
Samtidig myrdes irakere i hopetall på grunn av konflikten mellom sjia-muslimer og sunnitter. Forskere ved John Hopkins-universitetet i Baltimore anslo for en tid siden antallet drepte irakere siden invasjonen til over 650.000.
Dette ble øyeblikket betvilt av Bush-administrasjonen, men flere uavhengige instanser bekreftet de beregninger som ble lagt frem i det seriøse legetidsskriftet Lancet. Undersøkelsene baserte seg på intervjuer med irakiske familier, leger og helsepersonell, og ikke minst oppgaver fra likhusene.
Alle midler tas i bruk
I den bitre borgerkrig tas alle midler i bruk. Her blekner den gamle bibelske regel om øye for øye, tann for tann. Det som gjør denne etnisk-religiøse konflikt så uforsonlig er at høyere makter påkalles i endeløse hevnaksjon, der sivile ikke skånes. Ja, det er nettopp sivile som er målet, selv om terroristene er ute etter irakisk politi og militære.
Heller ikke gamle, kvinner og barn skånes. Det er et tankekors at muslimsk opinion som med rette reagerer når israelske bomber og granater rammer sivile, ikke er mer opptatt av den hensynløse vold som sjia og sunnitter øver mot hverandre.
Amerikanerne reagerer
De store amerikanske tapstall skaper imidlertid reaksjoner i USA, der stadig flere familier får sine fedre, sønner og døtre hjem i ”bodygards”. Selv om Pentagon nekter fjernsynsdekning når de drepte bringes hjem, kan dette selvsagt ikke skjules i de mange små amerikanske samfunn der det særlig er middelklasse og fattige som har latt seg verve, i tillegg til nasjonalgardemannskaper som er utkommandert.
Så store tapstall kort tid før kongressvalgene må nødvendigvis bekymre republikanerne, selv om George W. Bush og hans ”mediedoktorer” (spin doctors) gjør gode miner til slett spill. Amerikanerne er nå så misfornøyd med presidentens Irak-politikk at deres kandidater helst unngår å bli avbildet sammen med ham.
Militære synger ut
Like alvorlig som den negative opinion i USA er det at stadig flere militære og sivile eksperter sier sin oppriktige mening. Det har hele tiden vært offiserer som har sagt fra, og de har betalt en høy pris for det. De ble enten pensjonert eller plassert på et sidespor. Men nå er det både i USA og Storbritannia militære sjefer i aktiv tjeneste som kommer med drepende kritikk.
Den britiske hærssjef, Sir Richard Dannatt, tok i et intervju med Daily Mail for en tid siden til orde for tilbaketrekking av de britiske styrker. Han felte en drepende kritikk over den amerikansk-britiske planlegging og hva som burde ha skjedd etter selve invasjonen.
- Vi var ikke invitert av irakerne, vi sparket inn døren da vi gikk til militær aksjon i 2003, sa generalen.
Blair-regjeringen som det store flertall av briter ikke lenger har noen som helst tiltro til når det gjelder Irak, forsøkte å ufarliggjøre generalens uttalelser, men Sir Richards klare ord kunne ikke trekkes tilbake.
”Ny-konservative” bryter med Bush
Det mest interessante er at amerikanske sikkerhetspolitiske eksperter og kommentatorer som tidligere har støttet George W. Bush, nå vender seg mot ham.
Det gjelder også ”ny-konservative” som ga Bush-administrasjonen den ideologiske begrunnelse for å gå til krig mot Saddam og som har ivret for amerikansk maktmarkering rundt omkring i verden.
Francis Fukuyama som etter den kalde krigs slutt fikk en slags berømmelse for sin tese om ”historiens slutt”, mener nå at historien vender blodig tilbake på en for demokratiet og USA ytterst skadelig måte. Og han er ikke alene om å ta avstand fra George W. Bush.
Cheney og Rumsfeld ikke troverdige
Visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld, som vår tidligere forsvarsminister omtalte som ”glitrende intelligent og sjarmerende”, er det ikke lenger noen seriøse konservative amerikanske spaltister som forsvarer.
Hvis ikke Cheney gis et legal fripass av George W. Bush før denne går av (Clinton ga jo amnesti til kriminelle!), vil han risikere å bli tiltalt for hva storkonsernet som han hadde sterke finansielle interesser i, har foretatt seg. Det lukter korrupsjon lang vei. Visepresidenten savner i dag en hver troverdighet, selv om han fortsatt har makt.
Rumsfeld-syndromet
Forsvarsminister Romsfelds troverdighet er ikke særlig større. Vår nye forsvarsminister gjør klokt i ikke å iføre seg bunad og sitt bredeste smil når hun møter sin amerikanske kollega. Hun skal opptre korrekt og saklig.
Det kommer nye folk i Det hvite hus og Pentagon, og USA vil fortsatt være Norges viktigste allierte, men fremtidige administrasjoner i Washington vil ikke honorere oss for at vi ligger paddeflate for folk som Rumsfeld.
I dag skal det godt gjøres å finne pensjonerte politikere og generaler som roser de nordmenn som var helt ukritiske til hva USA gjorde i Vietnam.
Hovedarkitekten bak denne krig, tidligere forsvarsminister Robert McNamara, er blitt en av de fremste kritikere. Jeg vil ikke bli overrasket dersom det nettopp blir republikanere som i fremtiden vil felle den hardeste kritikk over George W. Bushs Irak-politikk.
Ekspertkritikk av Irak-politikken
Ikke minst interessant er det at akademiske eksperter som fortsatt holder fast på George W. Bush, uttaler seg så kritisk om hans Irak-politikk.
Statsviteren Vali Nasr, som er professor ved marineakademiet i Monterey, California, og medlem av det prestisjefylte Council on Foreign Relations, har i flere intervjuer, nå sist til Der Spiegel, sagt at Washington ikke skjønte noe særlig av maktspillet mellom sunnitter og sjiamuslimer.
Så lenge Saddam satt med makten i Irak og Taliban behersket Afganistan, var de en effektiv motvekt til det sjia-muslimske Iran.
Sjia-muslimenes økte innflytelse
Egypts president, Husni Mubarak, omtaler sine egne sjiamuslimer som ”ikke sanne arabere”, men han vet at det er millioner som støtter Teheran og Hisbollah. Mubarak sitter på en kruttønne.
I Saudia-Arabia er det ikke en eneste sjiamuslimsk ambassadør. Kongefamilien der ser Iran som en langt større fare enn Israel. I både Syria og Jordan forsøker regimene å demme opp for sjia-muslimene.
I Irak er det amerikanerne som har sluppet sjia-muslimene til fordi de anså sunnittene for å være hovedfienden. Selv om disse ikke tar i mot direkte ordre fra Iran, får de penger og våpen derfra, og den ideologiske inspirasjon kommer fra ayuatollaene. Dersom amerikanske skulle gå til krig mot Iran, ville det ble et helvete for dem i Irak.
Iran og Syria må trekkes inn
Professor Nasr, som fortsatt fungerer som rådgiver for Det hvite hus, banner i kjerka når han anbefaler presidenten å søke tilnærming til erkefienden i Teheran så vel som til Syria.
Uten iransk og syrisk medvirkning vil man ikke kunne begrense borgerkrigen i Irak og heller ikke bremse opp for Hisbollah i Libanon.
Nasr ser ingen løsning på noen av de store problemer i Midtøsten uten at iranere og syrere trekkes inn. Dette liker ikke israelerne å høre, særlig ikke etter at mer ekstreme, religiøse er kommet med i regjeringen.
Ut av Israels favntak
Det er underforstått i hva både professor Nasr og andre republikanske eksperter sier, at USA må frigjøre seg fra Israels favntak. Det de sier, er at USA må ivareta sine egne interesser.
I dette har de støtte fra ”pappa Bush”, George H. Bush, og tidligere utenriksminister James Baker, som i sin tid skviset den israelske regjering til å la være å obstruere amerikansk diplomati.
Brent Scowcroft, som var George H. Bushs sikkerhetspolitiske rådgiver, indikerer i mange intervjuer hvor uenig far egentlig er med sin sønn, selv om dette ikke kommer frem offentlig.
Før George H. Bush var det bare presidentene Eisenhower og Nixon, begge republikanere, som våget å legge ordentlig press på Israel. Det har aldri demokratiske administrasjoner våget, selv om pensjonisten Jimmy Carter nå er en av de mest Israel-kritiske.
Bedre under Saddam?
Foreløpig står Bush fast på sin Irak-politikk selv om han åpner for enkelte revisjoner. Noen dato for tilbaketrekking vil han ikke gå med på, men han lar sine folk fortelle irakerne at de må overta stadig mer ansvar for sikkerheten.
Hvordan det skal kunne skje, er det ingen som vet. For den irakiske regjering står fortsatt så svakt at den alene ikke vil kunne stanse den blodige kamp mellom sjia-muslimer og sunnitter, ei heller kontrollere kurderne i nord.
Vanlige irakere føler de har det verre enn noen gang. Deres dagligliv er blitt langt vanskeligere enn under Saddam Hussein, selv om diktatoren slo brutalt ned på alle opposisjon og holdt Irak fast i sitt jerngrep.
Den gang hadde de i hvert fall elektrisitet og rent vann, og kloakken fungerte, og de kunne trygt gå ut om kvelden og kjøpe ferskt brød og grønnsaker. Det kan de ikke i dag.
