Hva er egentlig oppnådd i Irak?

En ting er sikkert. Amerikanske soldater kommer fortsatt til å delta i kamphandlinger i månedene framover, trass i at de siste «kampstyrkene» har forlatt Irak.

• Les: USAs kampstyrker ute av Irak

For amerikanerne skal fortsatt «assistere» irakiske spesialstyrker i «anti-terror operasjoner», og amerikanske fly skal fortsatt beskytte irakisk luftfrom.

Men innen utgangen av desember neste år skal alle være ute, det bekreftet president Barack Obama tidligere denne måneden.

• Les: USA ut av Irak innen 2011

Han var selv motstander av krigen, men sitter med det politiske ansvaret for avviklingen. For ham er det opplagt viktig hvordan historien om Irak-krigen blir fortalt i amerikanske medier, men også for oss andre er det nyttig å tenke gjennom hva vi kan «lære».

For det formålet kan det være nyttig å legge til side diskusjonen om krigens manglende folkrettslige grunnlag.

• Les: FN forlenger Irak-operasjon

Mindre stabilitet, mer demokrati

Den erklærte målsettingen var å fjerne et regime som truet verdensfreden fordi det hadde biologiske og kjemiske våpen, og en antatt vilje til å ta i bruk våpnene.

Saddam Husseins diktatur var brutalt, men det var sekulært, ga mer rom for kvinner enn mange av nabolandene og sørget for relativ fred mellom sunnier, sjiaer og kurdere.

Det siste skyldtes dels beinhard undertrykking, dels at kurdere hadde klart å kjempe seg til delvis selvstyre i nord, godt støttet av FN og en del vestlige land.

Saddams død utløste borgerkrigslignende tilstander.

I 2006 ble om lag 3000 irakere drept hver måned, de fleste i oppgjør mellom sjiaer og sunnier, nå er tallet nede i 400.

USA satset offensivt for å inkludere sunniene. En regjeringslojal sunnimilits ble bygget opp og finansiert av amerikanerne. En del av dem er nå inkludert i regjeringsstyrkene, mens andre truer med å skifte side.

Stabiliteten er skjør, det dør flere enn før krigen, men færre enn i 2006.

Volden er ikke verre enn at de irakiske regjeringsstyrkene vil kunne hanskes med den alene fra 2012, tror mange som kjenner området. Men ingen kan være sikre på at det kan bli mye verre når amerikanerne er ute.

Demokratiet i Irak er langt fra perfekt. Fem måneder etter valget i mars har det fortsatt ikke vært mulig å danne en permanent regjering. Men både sunnier, sjiaer og kurdere respekterer de demokratiske spillereglene.

Det er bare slik at de to som begge hadde ambisjoner om å lede regjeringen, statsminister Nuri al-Maliki og tidligere statsminister Iyad Allawi, ikke klarer å bli enige om å danne en koalisjonsregjering sammen.

Dette bidrar til at viktige politiske og administrative vedtak blir satt på vent.

Det var «enklere» under Saddam, blant annet fordi sjiaene og kurderne ikke deltok. Den politiske og militære eliten var nesten utelukkende sunnier.

Prisen for demokratiet er mindre effektivitet – i alle fall på kort sikt.

Sivile tap og ødeleggelser

Den uavhengige organisasjonen «Iraq Body Count» hevder at mellom 97.196 og 106.071 sivile irakere er drept etter at invasjonen startet i mars 2003.

Enkelte landsbyer og byer er fortsatt sterkt preget av krigens ødeleggelser. Broer er ikke gjenoppbygd, hus ligger i ruiner fordi familien ikke klarte å bygge det opp igjen – eller ikke turde å bo der lenger. Over to millioner internt fordrevne sier sitt.

Dette er sår som ikke leges raskt. Det blir til historier som fortelles av dem som så og hørte, historier som kan bli råstoff til nye opprør i ennå et par generasjoner.

Al Qaida styrket

Ingen har klart å bevise at Al Qaida brukte Irak som plattform av betydning før den amerikanskledede invasjonen. Nå er det annerledes.

Al Qaida er solid etablert, selv om nettverket ikke kan sies å true den irakiske staten eller de demokratiske institusjonene.

Om deler av befolkningen er tilfredse med at USA fikk fjernet Saddam Hussein, så er det ingen tvil om at invasjonen styrket anti-vestlige holdninger og skapte grunnlaget for militant islamisme i andre.

Det er naivt å tro at en kan innføre demokrati med militær makt i et fremmed land uten at det mobiliserer motkrefter og skaffer deg nye fiender.

Oljerik men fattig

Oljerelatert produksjon stod for 53 prosent av Iraks bruttonasjonalprodukt i fjor. Manglende sikkerhet og politisk svake regjeringer har gjort at nødvendig lovgivning og regelverk ikke er på plass.

Mange utenlandske firmaer, særlig amerikanske, har tatt seg til rette og tjent store penger i de militære styrkenes kjølvann.

Kurderne i nord vil helst beholde kontrollen over oljeressursene selv, men spørsmålet om en ny oljelov berører kjernen i forholdet mellom sentralmakt og regioner, og er derfor ikke blitt vedtatt.

Irak er avhengig av matvareimport, og arbeidsløsheten ligger et sted mellom 18 og 30 prosent. All statistikk er usikker.

Det er i alle fall langt igjen til demokratisk valgte myndigheter har makt til å drive inn skatter og avgifter som igjen kan finansiere helse, utdanning og infrastruktur i nødvendig omfang.

Manglende fysisk og juridisk sikkerhet gjør Irak lite attraktiv. Du må enten være veldig stor, med råd til en hær av sikkerhetsvakter og advokater, eller så liten at ingen bryr seg om deg.

Det er illustrerende at det amerikanske utenriksdepartementet planlegger å doble sin vaktstyrke når soldatene trekker seg ut, til 7000.

Disse vil bli rekruttert fra private sikkerhetsselskaper, som har tjent seg styrtrike på krigene i Irak og Afghanistan.

Krigen i Irak har selvsagt også gjort noen irakere veldig rike. Men det gjelder de få.

Fysisk og sosial sikkerhet er dårligere for de fleste enn i 2003.

Til gjengjeld er mulighetene til å si hva du tenker kraftig forbedret, og kanalene for politisk påvirkning er mangedoblet og i prinsippet åpne for alle.

Det skal de ha, amerikanerne.