Hva er norsk kultur - sett fra Norway?

Det finnes Norway flere steder i USA, både South Carolina, Michigan og Virginia har sine Norway's, men ingen markerer det så tydelig som Norway, Maine.

Ved innkjøringen til byen ønskes du velkommen til Norway, alle offentlige bygg som politistasjonen, posthuset og kirken er utstyrt med «Norway»-navneskilt, det samme er museet og banken.

Det er et «Norway laundry» for klesvask, et «Norway»-dyrehospital, en «Norway Country Club» og en «Norway»-TV-stasjon. Deltagelse i «Norway Triathlon» til sommeren «along the rolling hills of northern Norway» kan kanskje friste?

«Snowshoe capital of the World»

Maine er den nord-østligste staten i USA, og det rullende landskapet med de furukledde åsene kan minne om Norge.

Norway, Maine, som arrangerer både pilkekonkurranse og kappkjøring med snøscooter om vinteren, liker å kalle seg «Verdens truge hovedstad», selv om storhetstiden er over.

Men innbyggerne kaller seg ikke «norwegians» og det er kanskje like greit, prisnivået er i alle fall svært unorsk.

I frisørsalongen i Main Street tar Merry Geisler 9 dollar – en drøy 50-lapp – for en hårklipp!

Rustfield, Maine

– Byen het opprinnelig Rustfield, forteller hun og sier hun ikke aner hvordan den har fått navnet Norway.

Hun har ingen «norske» kunder og er ikke spesielt opptatt av det som for henne er en kunstig problemstilling. På Ari’s Pizza forsikrer de også at de er «americans» selv om de er fra Norway.

Riktignok arrangerer Norway «Snowfest» hvert år, og museet viser frem ski som trugefabrikken produserte, men det må da være noe mer?

Håpet om May 17th slukner raskt. De skjønner ikke spørsmålet.

– Parade? No!

Besøket i Norway er en bomtur om man ønsker å finne ut mer om norsk kultur sett utenfra.

Norage eller Norway?

Men det finnes en forklaring på hvordan denne byen – uten tilknytning til landet med samme navn – ble hetende Norway.

Etter uavhengighetskrigen etablerte mange tidligere soldater seg i Maine for å dyrke den rike jorda. Det var et forslag om at landsbyen skulle hete «Norage», som betyr foss på det lokale indianerspråket.

Ikke ulikt det norske navnet på «Norway», men svaret på hvordan Norage ble til Norway gikk tapt i «the Great Norway Fire» i mai 1894.

80 hus brant ned og sentrum i byen ble hardt rammet. Brannen tok operahuset i byen og byarkivet. Derfor er det ingen som kan svare.

Poulsbo, 98 370 Washington

Helt på andre siden av USA, mer enn 5000 kilometer vest for Norway finner vi Poulsbo. Den idylliske lille landsbyen ligger i øyriket vest for Seattle, helt ut mot Stillehavet.

Byen som ble grunnlagt av nordmenn skulle visstnok hete Paulsbo, men postmyndighetene i hovedstaden Washington DC tolket håndskriften i søknaden feil og godkjente Poulsbo.

Allerede på kirkegården før vi kommer frem skjønner vi at vi er på rett vei. For gravsteinene taler sitt tause språk: Hagen og Hilseth, Nes og Nyegard, Braaten og Flotten i tillegg en rekke Andersen, Jensen, Pettersen og Johannessen.

Mange bevarer altså etternavnet med alt det forteller om familierøtter i norsk natur.

I andre sammenhenger er fornavnet mer enn nok. I Poulsbo har både Queen Sonja og King Harald V fått gater oppkalt etter seg. Skjønt de heter vei, akkurat som Olav V.

De har vært her alle sammen. Gamlekongen i 1975, vårt nåværende kongepar i 1995.

Det forteller Vicky Spray og Karen Olson. De bestyrer det meget imponerende Sons of Norway huset i byen. Der har de «Viking room»for middagsgjester og «Troll pub»

Hver onsdag serverer de «Norwegian Buffet» med «open face sandwich» for $10, altså smørbrød med pålegg delikat dandert i friluft og ikke klemt inn mellom to stykker brød. Dessuten vanker det lefse, krumkake og kringle samt sursild.

Den 25. januar er det «authentic» norsk som inkluderer lutefisk og kjøttkaker.

Norske ord lever

Byens bibliotek heter regelrett «bibliotek», en bokhandel i hovedgaten reklamerer med at de selger «bøker».

På kaffebaren serverer de Odins brew, lenger ned i gaten ligger et Art Gallery & Verksted. Og ikke minst Mor Bistro & Bar.

Restauranten drives av John og Laura Nesby som er fjerde generasjon Nesby. Så navnet er opprinnelig nok, oppkalt etter «mormor» som det er mange bilder av på veggene.

De serverer norske kjøttkaker, men ikke amerikanske hamburgere. Menyen for øvrig er raffinert og kosmopolitisk nok, er på Facebook og har egen App, er omtalt på Tripadvisor og følger med i tiden.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Nostalgi og tilpasning

Det er ikke bare kongehuset, men «Sol» og «Fjord» har også fått sine egne veier.

Hovedgaten Front Street er preget av norske flagg og vikinger iført hjelm med horn på. Kanskje ikke historisk korrekt, men godt ment.

På Marina Market selger de ikke lenger «Lutefisk TV-dinner», hvilket var en crossover kombinasjon av tradisjonell norsk kost og moderne amerikansk middagsro. Men de har «vanlig» lutefisk, samt Melkesjokolade og surkål m.m.

I Poulsbo er ikke 17. mai gjort unna i en fei. Tredje helg i mai er det en tre dagers Vikingfestival med tog og leikarring, tale for dagen og «Ja, vi elsker».

Men de «norske» har tilpasset seg omgivelsene: Det er missekåring og pannekakefrokost, lutefisk spisekonkurranse og krimgåte som skal løses: «Death with lefse».

Nordic Maid

«Vi elsker deg» står det i et dekorert butikkvindu. Det er her du får kjøpt det nordmenn i utlandet etterspør: Juletrepynt og gløgg, ostehøvler og lusekofter.

Jeanne Snowvaert unnskylder sitt belgiske etternavn, det eneste i butikken som ikke bringer tankene til Norge og Norden.

Og det er ikke bare norske flagg og julemusikk som etterspørres. Christian Skredsviks nasjonalromantiske bilde «Idyll» fra 1888, der en bonde står på tunet foran driftsbygningene og bruker foten til å kose med katten, er en «vinner».

Det er nemlig slik «the Old Country» fremstår for mange norskamerikanere.

Fiskerlandsby

I dag er det ikke så mange fiskebåter på havna i Poulsbo. Marinaen domineres av lysbåter til ferie og fritid.

Poulsbo ligger i et øyrike ved Puget Sound, like ved grensen til Canada. Mange norske emigranter har slått seg ned i disse fjordarmene som ikke er så ulike norske farvann. Den snødekte vulkanen Mount Rainier på mer enn 4000 meter danner et norsklignende bakteppe.

Det er stor forskjell på årstidene i staten Washington, men vintrene er milde og somrene behagelige. Poulsbo ligger nær den 48 breddegrad, i europeisk målestokk er det like syd for Paris.

Hovedspråket i byen var norsk helt til rundt andre verdenskrig, men militærbaser og industrialisering medførte tilflytting og engelsk overtok. Men den norske forhistorien blir godt ivaretatt.

I lokalavisen er det annonser for kurs i såvel «advanced Norwegian» som treskjæring, hardangersøm og rosemaling.

Hva er norsk kultur?

Basert på hva de «norske» i Poulsbo savner, etterspør og driver med, så tyder mye på at det norske kongehuset og vikingtiden står sterk. Det samme gjelder flagget og familiefester som jul og 17. mai.

I Poulsbo har de fjord og fjell, hav og havn rett utenfor stuevinduet så det visuelle er ivaretatt. Lyden av Norge blir kanskje tilfredsstilt når de hører norske ord og uttale i Sons of Norway, men smak er vel så viktig.

Det er derfor alle norskamerikanere kan si «lefse» og «lutefisk», det er derfor Sons of Norway serverer «open face sandwiches» på onsdager. Og det er derfor de selger Kvikk-Lunsj på Marina Market.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Nordmenn i utlandet

I likhet med innvandrere til Norge, får norske emigranter nye inntrykk og impulser.

De må forholde seg til nye høytider og religiøse seremonier de aldri har hørt om. De tar del i underlige ritualer og oppsøker ukjente kulturfenomener. De utviser kulturell fleksibilitet. Derfor virker «cupcake-krig» og karneval på 17. mai naturlig.

Tredjegenerasjon kan hedre en bestefar på morssiden ved ta på seg lederhosen og tyrolerhatt på 17. mai mens de synger «Ja, vi elsker» og flagger med «Stars and Stripes». Og det virker naturlig. Selv om puristene riktig nok holder fast ved bunad og «Millom bakker og berg».

Hvor går grensen?

Men hva er det minste felles multiplum for norskhet? Kongen og kirken er to søyler, samt flagget og fedrelandssangen. Vi har vunnet vikingene, men tapt julenissen. I USA er også Leiv Eriksson norsk.

Vi forbindes med vakker natur og kaldt klima, midnattssol og snø. Våre fjerne slektninger dyrker myten om de blonde og blåøydes tøffe tilblivelse og tilværelse oppunder Nordpolen.

Men bildene er tilbakeskuende, historiske og nostalgiske. Hvilket er emigranters privilegium.

Alt var «bedre» før

Røtter handler om fortid og identitet har med forankring å gjøre. Det dreier seg om å finne et fast holdepunkt i en omskiftelig verden. Da er fortiden trygg.

Mange norskamerikanere har en nasjonalromantisk oppfatning av gamlelandet. Småbruk i bratte skråninger på Vestlandet, hesjer og løypestreng, hest og kjerre. Sonja Henie og Stein Eriksen i sort/hvitt er langt bedre kjent enn Marit Bjørgen og Petter Northug.

Ingen kjenner nasjonalfølelsen bruse i blodet over at norske cruiseskip «ruler» Karibhavet. Det rykker ikke i norskamerikanernes urgener når håndballjentene gjør rent bord. Ingen får en tåre i øyekroken av oljefondet.

Det er slitet i førkrigs-Norge og hverdagsmenneskenes kamp mot elementene som fascinerer. En tilværelse uten tekniske hjelpemidler, der forfedrene måtte stole på egne krefter. Den gang en utfordring krevde sin mann og var noe mer enn et tomt politisk begrep.

Etter 100 år er det noe høyverdig over det enkle. Det er ekte og kan ikke kjøpes for penger. I en verden av overflod blir det uoppnåelige attraktivt.

En fattigslig familiebakgrunn får verdi i seg selv og gir status. Det betyr nemlig at «nordmannen» har gjort det godt og kommet langt. Og da kan man si lefse og lutefisk med stolthet.