Men analysen av Frps velgere som de autentiske arbeidere og sosialdemokratene som en nedlatende elite, løser ikke gåten.
Og nå slutter Arbeiderpartiet å snakke om Frp-koden.
Mytisk glans
Begrepet Frp-koden gir nemlig partiet en mytisk glans. Et signal om at Frp har funnet en hemmelig politisk trylleformel som alle andre også bør skynde seg å jakte på. Derfor har Arbeiderpartiets ledelse fått det råd å slutte å snakke om denne koden.
Magnus Marsdal, som har skrevet den lenge varslede kodeboka om Frp, står på venstresida i politikken. Hans motiv med prosjektet er å gi denne venstresida tips om hvordan de kan redusere oppslutningen om Frp.
Spørsmålet er likevel om han, om enn ufrivillig, bidrar til det motsatte.
For folk flest
Frp har systematisk bygget opp sitt image som et parti for folk flest, med grilldresser og amerikanske biler.
I de debattene som har dukket opp rundt boka og delvis i skildringene der, bidrar Marsdal til å forsterke forestillingen om Frps velgere som folkelige, autentiske og jordnære typer som snakker rett fra levra.
I den analysen er Marsdal helt på linje med Eli Engum Hagen. Fokuset blir derfor på politikkens ytringsformer og ikke på innhold. Selv om deler av boka også handler om det, så kommer det i bakgrunnen. Det tror jeg Frp tjener på.
Høyresidens sosialdemokrater
Marsdal vil slå tilbake analysen av Frp-velgerne som selvgode og ufyselige materialister, som et resultat av den særnorske oljeøkonomien.
Han viser til at partiets velgere er lavtlønte, og også står til ”venstre” for mange i Arbeiderpartiets elitesjikt når det gjelder økonomisk politikk.
Dette er ikke nye observasjoner.
Frp har lenge og målbevisst bygget opp troverdighet i samme velgermarked som sosialdemokratiet. Dette markedet består blant annet av pensjonister og ansatte i tradisjonell privat sektor.
Frp har stemt for størst tillegg i trygdeoppgjørene i alle år i Stortinget. Nå har også partiet tatt på seg rollen som det eneste i Stortinget som forsvarer dagens Folketrygd, fordi det er stor misnøye på grasrota i LO med pensjonsreformen.
Nettopp denne typen politisk skreddersøm fra Frp, gjør at deres velgere ikke kjenner seg igjen i Martin Kolbergs definisjon av Frp som ”pengemaktas” parti. Her har Marsdal rett.
Oljeøkonomi
Det han overser, er at oljeøkonomien ikke bare er et privatøkonomisk forhold, men at det også gjør noe med forventninger til det politiske systemet.
Store velgergrupper mener at så å si alle problemer må kunne løses raskt i et land med ubegrenset tilgang på kapital. Det er den viktigste drahjelpen oljeøkonomien gir Frp -som aldri har hatt regjeringsmakt.
Overmette og selvgode velgere er et stort problem. Men de fins i alle partier.
Koden løst?
Marsdals kritikk av høyredreiningen i Arbeiderpartiet er altså en av hans hovedforklaringer på Frps vekst.
Også her har han bare delvis rett. Arbeiderpartiets historisk dårlige valgresultat i 2001 kan forklares langt på vei etter denne analysen. Kjernetroppene sviktet Stoltenberg og Støres prosjekt.
Det som har skjedd etter 2001-valget og fram til nå, er at partiet har justert kursen nok til at LO og sentrale talspersoner for venstresiden er fornøyd. Dermed kom mange av velgerne tilbake, og den interne harmonien ble gjenopprettet.
Trenger både Flåthen og Støre
I valget i 2005 vant faktisk Arbeiderpartiet stemmer fra Frp og ikke omvendt. Det var Høyre som blødde og blør mest i forhold til Frp, og ikke Arbeiderpartiet.
For å fortsette som et bredt folkeparti, må Arbeiderpartiet kunne appellere til ”vanlige folk” og til akademikere i offentlig sektor. De trenger både Roar Flåthen og Jonas Gahr Støres vennekrets.
Marsdal kan lett oppfattes i retning av å rendyrke et slags stort LO-parti med den autentiske arbeideren i førersetet. Det tror jeg ikke er løsningen på koden.
