Folkemord på urbefolkningskvinner i Canada: Tina (15) ble symbolet

Statlige institusjoner har vært passive tilskuere til den utbredte volden mot landets urbefolkning, noe som har røtter tilbake til kolonitida.

Det er en av konklusjonene i den rystende rapporten som legges fram mandag. Den kanadiske kringkasteren CBC har fått lekkasjer fra rapporten som offentliggjøres på mandag.

Rapporten slår også fast at det er begått folkemord mot kvinner og unge jenter fra urbefolkningen i flere tiår.

– Vi vet at tusenvis av kvinner, jenter og mange LHBT-personer fra urbefolkningen har mistet livet i et canadisk folkemord, heter det i rapporten.

Rundt 1200 urbefolkningskvinner har blitt drept eller forsvunnet i Canada siden 1980. Aktivister mener at det kan dreie seg om over 4000.

Den 1200 sider lange rapporten dokumenterer blant annet hvordan kvinner og jenter fra landets urfolkningen har vært overrepresentert på draps- og voldsstatistikken.

Det er statsminister Justin Trudeau som har fått i gang granskingen. Han har gjort forsoning med Canadas urbefolkning til en av sine viktigste saker og skal være til stede når granskingsrapporten legges fram.

Funnet død i elva pakket inn i en dyne

Tina Fontaine ble bare 15 år gammel. I august 2014 ble hun funnet flytende i elva i byen Winnipeg helt sør i Canada. Hun var død. Kroppen var pakket inn i en dyne.

Tina vokste opp hos en grandtante og hennes mann i et urbefolkningsområde rundt 12 mil nord for byen Winnipeg.

– Alle verdens godord kan brukes for å beskrive hvordan Tina var. For meg var hun en perfekt liten jente, sier grandtanten Thelma Favel til CBC.

Problemene begynte etter at faren ble drept. Tina fikk igjen kontakt med moren som bodde i byen Winnipeg etter farens død. Moren hadde slitt med alkoholproblemer og jobbet innimellom som prostituert for å få penger til livsopphold.

Tina ville besøke moren. Grandtanten ringte derfor sosialarbeidere som jobbet tett på moren for å forsikre seg om at det var forsvarlig å sende Tina dit. De sa ja. Tina dro og alt gikk bra.

Neste gang Tina dro, kom hun aldri tilbake. Moren hadde rusa seg igjen. Tina måtte klare seg selv og endte med å gå gatelangs.

Mislyktes med å hjelpe henne

Både politi, leger og sosialarbeidere mislyktes med å gi Tina den livbøyen hun trengte de siste timene av sitt liv, skriver CBC.

TV-kanalen har kartlagt jentas siste døgn som CBC mener er preget av en rekke feil fra myndighetenes side.

Først ble Tina plukket opp av en trailersjåfør midt på natta. Vogntoget ble stoppet av politiet som arresterte sjåføren som kjørte uten gyldig førerkort. Tina var etterlyst, men ble likevel forlatt aleine i et øde industriområde.

På formiddagen ble hun funnet av en sikkerhetsvakt på en parkeringsplass noen kilometer unna i elendig forfatning. Hun ble kjørt til et helsesenter hvor de fant spor av alkohol og narkotiske stoffer i kroppen hennes. Likevel slapp hun ut etter noen timer.

Tina ble så kjørt til et hotell som ble brukt av helsemyndighetene av en sosialarbeider og deretter overlatt til seg selv.

Tinas død sjokkerte hele landet og satte drap og forsvinninger av urbefolkningskvinner for alvor på den nasjonale dagsorden. Dødsfallet utløste store demonstrasjoner, og gatepatruljer ble organisert flere steder for å prøve å beskytte kvinnene.

En mann ble tiltalt for å ha drept Tina, men slapp fri. Ingen er dømt for handlinger som førte til hennes død.

40 års kamp

Rundt 1,6 millioner av Canadas 37 millioner innbyggere er fra urbefolkningsgrupper. Urbefolkningskvinner utgjør om lag tre prosent av landets befolkning. Men de er overrepresentert på landets drapsstatistikker.

Mellom 16 og 24 prosent av drapsofrene i perioden som er undersøkt, er fra urbefolkningen.

– Det har tatt 40 år å komme fram til dette øyeblikket, og det har kun skjedd fordi urbefolkningskvinnene har insistert og kjempet for å skape åpenhet om dette, sier Robyn Bourgeois, som har ledet en kampanje for å presse myndighetene til å gjøre noe med de mange drapene og forsvinningene.

Granskingsrapporten, som skal offentliggjøres mandag, er et resultat av 24 høringer landet over.

Over 2000 vitner har fortalt sine historier. Blant dem er familiemedlemmer av savnede eller drepte kvinner, kvinner som har overlevd vold, eksperter og representanter for politiet og myndighetene.