Europas flyktningpolitikk: Lettere å være streng enn rettferdig

La det være sagt med en gang. Jeg er ikke noe spesielt godt menneske.

Også jeg er fanget i en dobbelthet; at det er forferdelig at alle disse menneskene drukner i Middelhavet og en usikkerhet knyttet til hva vi skal gjøre med dem som klarer å ta seg opp på stranden. De som treffer land på Lesvos eller Lampedusa, og så vil ta seg til fastlandet og videre nordover.

Det er en trøtthet, en tilstand av «fatigue», eller «kourasmeni» på gresk. Ordet har selvsagt arabiske, afghanske, nigerianske og kongolesiske oversettelser.

Og det er disse oversettelsene du ser i øyene på menneskene du treffer i flyktningleiren Moria på Lesvos i Hellas.

En gjørmete leir ligner en gjørmete leir

Samtidig kommer opplevelsen av at dette har jeg sett mange ganger før. Det er ikke så stor forskjell på en gjørmete leir en vintermåned på Lesvos og en gjørmete leir i Calais en vintermåned i Nord-Frankrike.

Det er ingen lykkelig slutt på denne historien. Det er ingen slutt ganske enkelt, og det er kilden til trøttheten.

Det er dette som skaper «fatigue» i EU-systemet, «kourasmeni» blant innbyggerne på Lesvos.

Borgerkrigen i Syria er ikke slutt selv om IS er slått. Familier fortsetter å flykte i titusentall.

Unge menn og familier med kvinner og barn forlater et Afghanistan hvor IS ikke er nedkjempet, men konkurrerer med Taliban om å være de som kan velte regjeringen i Kabul.

Libyas sammenbrudd etter Vestens bombing i 2011 har gjort landet til et transittland for mennesker potensielt fra hele det afrikanske kontinentet og fra Midtøsten.

Utbygging av mobilnettverk og internett gjør at bilder, kunnskap om reiseveier og priser deles raskere og hyppigere.

Elendighet er noe du kan reise ifra

Alle disse faktorene opphøyes til en tilstand der fattigdom – enten den er absolutt eller relativ – og en dårlige fremtid, er noe du kan reise ifra.

De kommer hit til Moria leir på Lesvos, men de kommer ikke lenger.

Det er her du møter den arabiske oversettelsen av trøtthet hos en syrisk kvinne og mor, eller den innelukkede desperasjonen hos en nigeriansk enslig mann i tjueårene.

I 2016 inngikk EU en avtale med Tyrkia, hvor EU betaler Tyrkia for å stanse folk som forsøker å ta inn i EU.

I 2017 under EU-toppmøtet på middelhavsøya Malta, inngikk EU og Italia avtaler med Libya om å trene opp kystvakten og «å sette i gang tiltak på land». Det siste er et annet ord for å betale stammene som hadde kontroll over landegrensene og veiene gjennom Saharaørkenen mer enn fortjenesten av å bistå smuglernettverkene.

Tallene på folk som kommer seg over til Hellas og Italia har falt radikalt, men de kommer fortsatt. Av de i underkant av 3000 som kommer seg til Hellas fra Tyrkia hver måned, er det under 4 prosent som blir returnert. Men det er prioritert å nekte de som kommer å reise videre.

Det gjelder å stanse drømmen om Europa før dem som bærer den drømmen når fastlandet.

Når leiren rakner i kantene, klipper folk hull i inngjerdingen og setter opp telt under oliventrærne i åkrene utenfor. Når saniteten og boforholdene blir komplett utålelige, flytter de ut noen tusen for å lette på trykket. I all hovedsak familier fra Syria, Irak og Afghanistan og noen få kvinner som har reist alene fra afrikanske land.

Dette skjer først når kritikken blir så sterk at den er mer forstyrrende for greske innvandringsmyndigheter enn gevinsten av de avskrekkende bildene og fortellingene som folk deler med slekt og venner som ennå er i Tyrkia eller et sted i hjemlandet.

For å være sikker på at folk deler sin frustrasjon og opplevelser av leiren, er det prioritert å sørge for at det trådløst internettet i leiren har så lite nedetid som mulig. Doer, dusjer og vann i kranen er mindre viktig.

Da leiren i november huset over 7000 mennesker, tre ganger det den ble bygget for, var det flere sammenstøt og slagsmål mellom ulike etniske grupper.

Og det er den greske trøttheten, «kourasmenim» melder seg på nytt. De har fått nok, mange av dem som bor på øya Lesvos.

Landsbyen ved leiren

I landsbyen Moria rett ved leiren Moria forteller Antigoni Tsari oss hvorfor. Hun jobber på et familiebakeri i landsbyens trange hovedgate, som i tillegg til bakeriet huser om lag tre kafeer og to små matbutikker.

– Det var bedre før. De som kom da, var bedre. De som kommer nå, er dårligere mennesker, og de har ikke sluttet å komme.

Hun bøyer seg litt frem, smiler litt unnskyldende, som for å si at hun ikke ønsker være et dårlig menneske.

– Det er mye tyveri, og de tar dyr, sauer og geiter som beiter.

Jeg spør om hun forsøker å hjelpe.

– Ja, vi gir dem brød. Familier med barn og gravide kvinner, men hva kan vi gjøre, sier hun og smiler oppgitt.

Glemt

Litt på samme vis som innbyggerne i leiren, føler innbyggerne seg i landsbyen glemt. Glemt av EU.

Et EU som i mangel av andre virkemidler, har valgt å betale Libya og Tyrkia for å holde folk på utsiden EUs ytre grenser.

Libya er knapt en stat. Tyrkia et regime ledet av en eneveldig president hvis EUs ledere og regjeringssjefer de siste årene har fått et mer og mer anstrengt forhold til. Hva gjør EU den dagen president Erdogan kanskje ikke ser seg tjent med å la avtalen med EU fortsette?

Du trenger ikke å ha kontor i EU-kvartalet for å forstå hvor sårbare og lite bærekraftig dette politiske byggverket er.

Selve skjelettet i Europas asyl- og flyktningpolitikk er tynget av en skjørhet som går helt inn til margbenet. Det er en ekte fare for et demokratisk trøtthetsbrudd.

EUs regjeringssjefer er foreløpig ikke i stand til å levere sine egne innbyggere en ny flyktning- og asylpolitikk som er robust nok og smart nok til å takle krisene, konfliktene og den økonomiske ulikheten sør og sørøst for EUs grenser.

Heller ikke medlemslandene kan garantere at de som er forfulgt eller risikerer forfølgelse får beskyttelse i tråd med rettsstatens prinsipper.

Dublin-ordningen er uthulet. Dette er prinsippet om at en asylsøknad skal behandles i det land hvor asylsøkeren blir registrert første gang. En ordning som også Norge i sin tid sluttet seg til, men asylsøkerne vet at får de et endelig avslag, er sjansen små for at de vil bli sendt ut, eller tilbake til Norge, hvis de slår seg ned på gata i Paris.

«Streng og rettferdig»

Da president Macron denne måneden la frem det han mente ikke bare skulle være Frankrikes nye, men også del av Europas nye asyl- og flyktningpolitikk, sa han dette ikke skal fortsette. Frankrike vil begynne å returnere folk i langt større grad.

«Frankrike vil praktisere en streng, men rettferdig asylpolitikk», sa Macron.

Den politiker som krever opphavsrett til uttrykket «en streng og rettferdig asylpolitikk» vil slite.

I september 2011 sa opposisjonspolitikeren Erna Solberg det samme da jeg gjorde et kort intervju med henne etter at Høyre hadde gjort et meget godt kommunevalg. Solberg kunne for alvor begynne å snakke om hva Høyre ville gjøre hvis de kom i regjering.

Solberg var likevel neppe den første som ønsket å føre «en streng og rettferdig asylpolitikk»,

Lettere å være streng

Det mye lettere å være streng enn rettferdig. Strenghet kan graderes. Du kan være litt streng, ganske streng og veldig streng. Du kan levere på en prosent. Hvis du returnerer 30 eller 60 prosent flere asylsøkere enn året før, spiller det egentlig ingen større rolle. I begge prosentdeler leverer du på egen politikk.

Rettferdigheten handler om enkeltsakene, enkeltpersonene, skjebnene som myndighetene sjelden vil eller kan gå inn de gangene de dukker opp i offentligheten.

Du kan ikke gi noen litt opphold eller 30 prosent avslag. Du kan ikke levere en delvis rettferdig politikk. Rettferd er en absolutt verdi.

De som klarer å manøvrere seg rundt EUs nyeste tiltak i Middelhavet, forbi de tyrkiske eller libyske grensepatruljene, har rettigheter. De har krav på rettferd. De har krav på å få vurdert om en retur utsetter dem for fare.

Historier om sårbarhet

De kan fortelle en historie om sin sårbarhet i håp om at de tikker av på utslagsgivende kriterier. Kriterier som via tolk og dårlig engelsk nesten fremstår som bevegelig blink for de nylig ankomne.

Oftest er ikke sannheten nok, og forteller de noe litt annet, vil de som oftest bli avslørt.

Og for hvert avslag, det falske håpet som ligger i retten til anke. Prinsipper garantert av vestlig rettssikkerhet. For de fleste betyr ikke en anke annet enn ytterligere måneder med livet på vent.

Selv etter siste avslag, er en retur til Tyrkia lite sannsynlig, og et liv i Moria leir eller i et annet høyst midlertidig sted, fortsetter på ubestemt tid.