Et besøk i helvetes forgård

Den unge tuk-tuk-sjåføren stanser trehjulingen utenfor hovedinngangen. Han smiler ikke lenger, men peker og nikker mot porten.

Det er dit jeg skal.

Vi er kommet frem til det som var det hemmelige sikkerhetsfengslet i Phnom Penh, Tuol Sleng. Fengselets kodenavn var S-21.

For noen dager siden døde mannen som var tortursjef der under Røde Khmers skrekkregime.

Tusenvis av kvinner, menn og barn tryglet Duch og vaktene hans om å få dø.

Det som skjedde var ikke bare et folkemord. Det var organisert sadisme.

S-21 er gjort om til museum og dokumentasjonssenter. Mye er slik det var da Røde Khmer-vaktene drepte de siste fangene og dro derfra i januar 1976.

– Du får gå inn og se selv, sier sjåføren.

Jeg hadde spurt ham hvordan det er der inne. Han ville ikke svare.

Jeg kan se at sjåføren har fått et trist og mørkt drag over ansiktet. Det har åpenbart vært en påkjenning for ham å kjøre meg hit. Som alle andre kambodsjanere vet han hva som hendte her.

Utenfor inngangsporten trekker jeg pusten. Luften er fuktig, varm og full av eksos. Skjorten kleber seg til ryggen. Jeg kjenner på et ubehag.

Noen timer senere står jeg igjen ute på fortauet. Det er som jeg har fått et slag i magen.

Bildene av barna vil bli det vanskeligste å glemme. Øynene deres. De forstod hva som ventet. De ble fotografert før de ble torturert.

Jeg kjenner på noen følelser som ikke er bra.

Bror Duch er død

Mannen som var tortursjef i S-21 kalte seg bror Duch. Hans egentlige navn var Kaing Guek Eav.

Duch var opprinnelig lærer og en av Pol Pots nære medarbeidere. I Kambodsjas historie vil navnet hans for alltid stå skrevet med blodrød skrift.

Tirsdag denne uken døde 77-åringen av en lungesykdom. Dødsårsaken ble aldri klarlagt. På grunn av frykt for covid-19 ble liket raskt kremert og gravlagt.

For noen måneder siden var jeg på reportasjereise i Kambodsja. Da besøkte jeg det som var Duchs arbeidsplass i tiden da Røde Khmer styrte Kambodsja.

Som tortursjef i S-21 hadde han en viktig jobb. De som kom til dette fengselet var såkalte høyrisikofanger. Selv barna ble vurdert som fiender av regimet og spioner for fiendtlige stater.

Duch og hans vaktmannskap skulle sørge for at de innrømmet skyld.

Fra skole til torturkammer

Det er en del besøkende i S-21 denne dagen. De fleste er amerikanere og europeere. Ingen snakker høyt eller ler. Folk går rundt som de er i et gravkammer. Flere tar pauser underveis. Inntrykkene av død og tortur er intense og detaljerte.

Det finnes få fotografier av det som skjedde, men fangevokterne har i ettertid fortalt om hva de gjorde. En av fangene som overlevde malte bilder av sine opplevelser.

De fire tidligere skolebygningene er fortsatt omgitt av en høy mur med piggtrådgjerdet som Røde Khmer monterte der i 1975.

Innenfor hovedporten ligger en oppstillingsplass. Der er det nå laget en park hvor det er plassert ut 14 kister.

I kistene ligger levningene av de siste fangene som ble drept her før Røde Khmer-regimet kollapset. Like bortenfor står en galge. Fanger som skulle drepes i fengselet ble hengt der. Andre ble drept inne på cellene. Først fikk de bundet sammen hender og føtter, deretter ble de knivstukket i halsen

De fire bygningene er omtrent slik de var da de ble forlatt i januar 1979. De er ikke vanskelig å kjenne på uhyggen i de lange gangene, cellene og torturrommene. Redskapene som ble brukt på fangene ligger fremme.

På en stor oppslagstavle står alle de ti reglene som fangene måtte følge. En av dem slo fast at det ikke var tillatt for fangene å skrike hvis de ble slått eller torturert med elektriske støt.

Ingen ble skånet

Fangene var personer som hadde jobbet innenfor statsapparatet som politi, offiserer, lærere eller leger. De ble fraktet til S-21 sammen med sine barn og ektefeller.

Etter noen dager med tortur innrømmet de hva det skulle være. Inne i S-21 skulle fangene påføres all den smerte og lidelse det var mulig å leve seg gjennom. Det skulle gå helt til yttergrensen av hva kroppen kunne tåle, men døden måtte ikke få komme som noen befrielse.

Det var allerede bestemt at de måtte drepes, men det skulle skje i ordnede former et annet sted. Ved å drepe fangene ville de aldri senere utgjøre noen trussel mot Røde Khmer og den kommunistiske revolusjonen.

Av de nærmere 20 000 fangene som kom hit var det kun en håndfull som overlevde.

De fleste torturistene var unge mellom 12 og 20 år. De fulgte blindt ordrene som ble gitt av sjeftorturisten Duch. Fikk ikke vaktene ut tilståelser ble de selv anklaget for å være fiender at regimet.

Dødsmarkene

Femten kilometer utenfor Phnom Penh ligger Choeung Ek. Området er i dag best kjent under navnet «Dødsmarkene».

Turen ut til Choeung Ek tar en times tid. Etter å ha kjørt gjennom noen tette slumstrøk roer trafikken seg. Det er landlig og stille her ute. Mellom tette jungel- og skogsområder ligger noen små landsbyer og spredt bebyggelse.

Det var her Røde Khmer-regimet etablerte et av retterstedene. De som fortsatt var i live etter oppholdet på S-21 ble fraktet hit.

Også her har kambodsjanske myndigheter bygget opp et dokumentasjonssenter. En del er beholdt slik det var.

Guiden forteller hvordan lastebilene med fanger kom til skogsområdet om kvelden. Ingen av fangene var blitt fortalt at de skulle dø. Vaktene ville unngå at noen av dem begynte å be for sine liv med gråt og skrik. Det kunne spre uro blant de andre.

Området er en stor gravplass og mange av de døde er ikke funnet. Etter kraftige regnskyll kan jord og leire flytte på seg. Det hender at hodeskaller, knokler og klesrester stikker opp fra jorden når vannet trekker ned i marken.

Det er på et vis vakkert her. Solen skinner, fuglene kvitrer og gresshoppene spiller i buskene. Den unge guiden snakker med rolig stemme.

Det er makabert.

Hun forteller hvordan fangene ble kommandert av planet på lastebilene. Hele familier sto samlet. Hendene var bakbundet og mange hadde bind for øynende. Små barn sto sammen med sine foreldre. Det var gamle kvinner, tenåringer og spedbarn.

Fangene kunne høre hvordan det ble spilt musikk over store høyttaleranlegg. Noen håpet kanskje at det betydde noe positivt, men de tok feil. Det var for at de ikke skulle høre skrikene fra andre fanger som ble drept borte ved massegravene.

Fikk ikke bruke skytevåpen

Like bak området der fangene ble lastet av lå massegravene på rekke og rad. Vaktene som skulle drepe dem fikk ikke bruke skytevåpen. Ammunisjon kostet penger.

Fangene ble kommandert til å knele foran gravene. Bak dem sto vaktene. En etter en ble de slått i hodet med spader, stokker, økser eller jordhakker.

De unge vaktene hadde fått beskjed om å slå så hardt at redskapet trengte gjennom kraniet. Hvis personen foran dem ikke falt ned i graven etter et slag skulle de slå en gang til.

Av og til var ikke hodeslag tilstrekkelig. En av vaktene gikk derfor ned i massegraven og skar over strupen på dem som pustet eller viste tegn til liv.

Vaktene var blitt fortalt av Duch at de skulle drepe mennesker på samme måte som de drepte kyllinger.

De minste barna ble ikke plassert foran massegravene, men ble tatt med bort til et tre i nærheten. Vaktene løftet dem opp etter bena og slo hodet deres inn i trestammen. Deretter ble de kastet ned med sine mødre i massegravene.

Det var viktig at også barna ble drept. På den måten ville Røde Khmer-regimet unngå at de kom tilbake som voksne for å hevne seg.

Da hodeskallene senere ble gravd opp kunne bruddskadene i hjerneskallen fortelle hvordan menneskene var blitt drept på ulike måter. Hakkene hadde laget små hull og øksene større åpninger i kraniet. Slag med spadene skapte store revner. Stokkeslag lagde ikke hull, men andre knusningsskader.

Fikk vaske seg etter drepingen

Når gravene var fulle av lik dynket vaktene kroppene med kjemikalier. Hensikten var å drepe de som fortsatt var i live. Massegravene var heller ikke så dype. Kjemikaliene kunne dermed redusere skjemmende lukt. Sterk sol og fuktig jord kunne gi en ubehagelig likstank.

Etter omvisningen viser guiden frem en liten dam som ligger like nedenfor massegravene. Dit gikk Røde Khmer-mannskapene for å bade etter at alle var drept. De fikk vaske av seg blodsprut fra fangene og andre kroppsvæsker som kom fra dem. Vaktene fikk også rengjort økser, spader og andre slagvåpen de hadde brukt.

Bror Duch var ofte til stede når mannskapene hans drepte fangene ute ved Choeung Ek. Han satt gjerne på en liten sivmatte og røkte sigaretter mens han så på det som skjedde.

Duch kom seg unna da Røde Khmer kollapset i januar 1979. Han gikk tilbake til læreryrket.

Først i 2009 ble Kaing Guek Eav dømt til 30 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten av FNs spesialdomstol for Kambodsja.

I forrige uke døde bror Duch.

Han vil aldri bli tilgitt.

Les også: Ville skru klokka tilbake til år null